Språklig ugressluking

Fastetid er en tid for ugressluking. Så la meg luke litt i et bed det sjelden lukes i: prekenspråk og forkynnerstil. Som tilhører til cirka ti tonn prekener gjennom karrieren har jeg noen irritasjonspunkter når det gjelder retoriske unoter hos en del prester og predikanter.

Først gjelder det navnet på kirkeårs­tiden vi nå går inn i: Faste uttales fasste, og ikke faaaste. Når noen sier faaaste, får jeg lyst til å kaaaste opp. Faste kommer av å holde fast, det vil si holde fasteregelen. Vi holder ikke noe faaast. (Men det heter fortsatt pååske og ikke påssske).

Velgjerninger. Videre heter det RettFERDiggjørelse og ikke rettferdigGJØØØRelse, HELliggjørelse og ikke helligGJØØØRelse, OMvendelse og ikke omVEEENDelse. Titt og ofte hører vi om Herrens velgGJERNinger, sjeldnere det som er korrekt: Herrens VELgjerninger. For ikke å snakke om vederKVEGelse og sønderKNUSelse. Men vi sier da ikke ­julibelumskomitE, bringeBÆRsaft eller at vi skal spise middag på ThéatercaFEen?

Så hvordan oppstår da slike merkverdige trykkforskyvninger i bestemte ord og uttrykk straks de opptrer i en kristelig kontekst? Måles fromhet i lengden på vokalene? Svaret synes å være ja.

Liksom frommere. Dette handler om inderlighetsspråk, om en trang til å ­inderliggjøre visse ord og uttrykk med en bestemt følelsesstyrke. Fra å være et allment ord blir velGJERNinger da liksom hakket frommere enn VELgjerninger.

Utenfor den religiøse inderlighets­sfæren vil språkbruk som dette bare oppleves komisk. Hadde legen bedt deg møte faaastende til prøvetaking på sykehuset, ville vi lurt på hva han mente. I kirken, derimot, er det helt greit å faaaste.

Jeg tror fenomenet som her beskrives, egentlig er en form for svesismer. Før vi begynte å hente vekkelsespredikanter fra USA, hentet vi dem fra Sverige. Noen av dem, som sangevangelisten Oscar Ahnfeldt (mannen bak salmen «Blott en dag»), virket nesten like mye i Norge som i Sverige. Enkelte uttaleformer i svensk, lavkirkelig forkynnerstil har smittet over og satt seg i norsk, evangelikal forkynnerstil. Men jeg har merket meg at det har spredd seg derfra og har etablert seg som uttale­former også utenfor typiske evangelikale miljøer.

Komisk. Vær så snill og slutt med det. Det er en form for intern bruk av språket man ikke er bevisst på når man selv ­hører til i den lille flokk, men som for uinnvidde må fremstå som både merkverdig og ­komisk. Men trykkforskyvninger og lange vokaler gjør ingen noe frommere.

Mens vi først er i gang – her er en linje av Herman Wildenwey da man kranglet som verst om uttalen på bynavnet Stavern:

«Det heter STAAvern og ikke StaVÆRN. Vi sier jo DÆGGern og ikke DeggÆRN.» (Ang det siste sier vi selvsagt ingen av ­delene).

Olav Rune Bastrup

Kantor ved Grønland kirke