Nærtagen kan du selv være

Utenfor Flekkefjord ligger to forliste fiskeskøyter som har kostet kommunen masse penger. Eieren heter Jesus. Da formannskapet i byen skulle avgjøre om han måtte fjerne de to fartøyene, kunne ikke varaordfører Svein Hobbesland (Ap) dy seg: «Det er mange som venter på at Jesus skal komme, men at han skulle komme på denne måten, var det vel ingen som hadde forestilt seg».

Fortsettelsen er sikkert kjent. Hanne Risvold, førstevara til Stortinget for KrF Vest-Agder, ble fornærmet («Uansett hva en selv tror eller mener, så spøker en bare ikke med Jesus eller Muhammed»), og Hobbesland kvitterte med å be om forlatelse.

Snipp, snapp, snute. Og dermed var den saken ute av verden?

Nei, for mediedramaturgiens dreiebok har mange sider. Flere akter gjensto. Derfor har det faktum at både Risvold og Hobbesland umiddelbart la episoden bak seg – de har henholdsvis kalt den en «storm i vannglass» og gjort seg utilgjengelig for pressen – ikke hindret at unnskyldningen i Flekkefjord rådhus er omtalt i hele den norske avisfloraen. I alt fra VG til Vårt Land til Klassekampen til Adresseavisen til Narvik-baserte Fremover.

Hvor ofte har en under middels god vits i en under middels stor kystby blitt gjenstand for en slik interesse? Aldri, selvfølgelig.

Men her kunne reaksjonen på vitsen settes inn i en større sammenheng: en fortelling om at det frie ord er under press fra villfarne som ikke tåler noe som helst, men skriker opp for den minste ting.

De andregradkrenkede. Ironien er selvfølgelig at de som tar episoden med størst fatning er nettopp Hanne Risvold og Svein Hobbesland. Og at de som bærer seg mest over «krenkokratiets tyranni» og «nærtagenhetens tidsalder» er de som befinner seg lengst unna episenteret.

Betyr det at jeg tar Risvold sitt parti, og deler hennes vurdering om at en simpelthen ikke spøker med Jesus (eller Muhammed)? Nei, tvert om. I stedet for å importere enda mer av den amerikanske nærtagenhetskulturen, bør vi i stedet dyrke kunsten å tåle. Som Torbjørn Røe Isaksen advarte, da han overlot kunnskapsdepartementet til Iselin Nybø: «Hele diskusjonen om trygge soner, om talehandlinger og krenkelser gjennom ordbruk – alt det kommer vi til å se mye, mye mer av de neste ti årene, i Norge også.»

Avenyer og blomster. Røe Isaksens sorti sammenfalt med Hochschules Akademiske Senat i Berlin sin avgjørelse (23. januar) om å fjerne følgende strofer fra sin sydvendte fasadevegg:

avenyer

avenyer og blomster

blomster

blomster og kvinner

avenyer

avenyer og kvinner

avenyer og kvinner og blomster og

en beundrer

Tyskland på hodet. Vedtaket om å fjerne diktet kommer etter et langt og uforsonlig ordskifte, som ifølge Morgenbladet har «satt Tyskland på hodet» (2. februar).

Så blir spørsmålet: Hvordan kan åtte linjer om blomster, kvinner, avenyer og en iakttagende beundrer, nedtegnet i 1953, skape så mye rabalder og oppstandelse? Fordi det tyske folk er så lidenskapelig opptatt av Eugen Gomringer (f. 1925) og hans eksperimentering med «konkret poesi»? Ja, gid.

Som i Flekkefjord-vitsens tilfelle handler det i stedet om hva slags fortelling de åtte linjene settes inn i. Hva er diktet og prosessen mot det et symptom på?

Eller som en av initiativtagerne bak å diskutere diktet sier til Morgenbladet: «Jeg tror ikke folk egentlig brydde seg så mye om diktet. De bruker det for sine egne agendaer.»

Putrende gryte. Og her er det mange muligheter: Noen ser det frie ord under press. Andre ser det invaderende mannlige blikket og patriarkatet (i den spanske originalversjonen er «beundreren» i diktet bøyd i hankjønn). Andre ser «renhetsfanatikere» og «feministisk idioti». Atter andre ser «nypuritanismen» i full utfoldelse. Og noen luringer ser sitt snitt til å selge masse aviser.

Putt alt dette i en gryte og du har en forunderlig blanding som kan sette en kulturnasjon på hodet og som ingen forlater før han har fått merker av den.

For dette er det skumleste med krenkokratiets tyranni. Det er ikke underveis; det er her og nå, og ingen av oss er forskånet. Det hensetter oss alle i en akutt beredskapstilstand, der det minste tegn lades med kritisk betydning og leses mot et skjebnetungt bakteppe.