Biskop?

Da har det skjedd. Det jeg virkelig aldri hadde trodd skulle skje. Noen har foreslått meg som bispekandidat. Som prest i kirken har jeg alltid hatt tanker og meninger om de som ble foreslått til å sitte i bispestolen. Men at noen skulle foreslå meg som bispekandidat? Det var en spesiell opplevelse å oppdage mitt navn på listen over kandidater til bispestolen i Tunsberg.

Nå står jeg altså på den foreløpige listen og en naturlig bieffekt er at jeg kan si til familien min at de fra nå av må bukke og neie for meg, for jeg står på en liste med 31 svært kvalifiserte bispekandiater. Så kom ikke her!

Jeg tuller litt med det nå, men de mer seriøse tankene streifer meg også. De som skal bestemme hvem den neste som skal kle seg i Tunsbergs bispekåpe er, tenker nøye gjennom hva slags biskop kirken i vårt bispedømme trenger nå. Men jeg lurer på hva et menighetsrådsmedlem, en prest, en prost et sted i Norge, eller en professor ved en utdanningsinstitusjon tenker om den kadidaten de ønsker skal bli vår nye biskop? Og ikke minst lurer jeg på: hva tenker biskopene? De som allerede sitter der på bispestolene sin? Hvilke kriterier legger de til grunn for sitt valg? Det hadde vært spennende å være tankeleser i disse bispevalgstider.

Jeg vet hva jeg selv tenker om det og jeg skal jo også om en stund stemme. Jeg vet hva jeg synes en biskop skal være og hva det er viktig at en biskop kan. Jeg har to biskopelige forbilder.

Ola Steinholt, biskop i Nord-Hålogaland (Troms og Finnmark) fra 1999 til 2001. En rotekte, troverdig, karismatisk, lyttende, ydmyk, humoristisk og faglig dyktig biskop. Årets nordlending ble han også et år. Folkets mann, som på begynnelsen av -90-tallet skiftet mening om synet på homofile og som sto i den rasende stormen som fulgte i kjølvannet av beslutningen.

Det andre forbildet er erkebiskop i den angelikanske kirke i Sør-Afrika, Desmond Tutu. Han var, og er, sylklar på hvilke verdier som er viktige å lese ut av det bibelske budskapet og inn i vår tid. Han sto som en påle under apartheid-regimet og i oppgjørene som fulgte etter avskaffelsen av det samme. Og som, ikke minst, er utrolig humoristisk og lettlivet. Jeg har en gang danset meg ut av en kirke med ham. Det er et godt minne.

Jeg rekker jo ingen av disse to til knærne (selvom Tutu er utrolig liten av vekst...), men disse to vil for alltid være biskopene i mitt hjerte og jeg vil lete etter de nevnte egenskapene hos en bispekandidat jeg skal gi min stemme til. I en endringstid av de helt sjeldne som vi lever i nå, kanskje vi trenger en kvinnelig kombinasjon av Ola Steinholt og Desmond Tutu? Jeg ønsker meg uansett en biskop som gjør seg gjeldende i nyhetsbildet med stor karisma, spenstige utsagn og morsomme innspill, med seriøsitet og lettlivethet i skjønn forening.

Jeg synes at listen som inneholder 32 kandidater er god og sammensatt og jeg håper alle forslagene blir vurdert som seriøse. Jeg er glad for at det er flere menighetsprester på listen. Det er jo i det lokale mennesker møter kirken og det eneste grunnleggende kriteriet for en biskop er at vedkommende tilfredsstiller de kvalifikasjonskravene vår kirke har for å kunne være prest. En prest i dag, og en biskop i dag, bør være nær folket i folkekirken og snakke deres språk. Det skal ikke være en man bukker og neier for, men en som er i øyehøyde med folk. Det blir spennende å følge med på hvilke kandidater bispedømmerådet ønsker å ha med videre og en biskop av folket vil jeg ønske velkommen til oss i Tunsberg.