Den sårbare Gud

Spaltist Merete Thomassen etter­lyser et språk om Gud som tar Guds sårbarhet på alvor (Vårt Land 24. januar). Hun skriver «Hvorfor snakker vi så lite om Guds avmakt og sårbarhet?» og svarer selv at det nok handler om at vi foretrekker forestillinger om Gud som vismann, patriark og allhersker.

Det er ikke vanskelig å være enig med Thomassen i dette. Språket om Gud er gjennomsyret av lengsel etter styrke, ­perfeksjon og usårbarhet.

Men likevel er de der, forestillingene om Gud som noe mer og noe annet. Vi må bare se andre steder enn der det kanskje er mest opplagt å lete.

Et sted å finne en rikere forestillingsverden om Gud er i funksjonshemmingsteologi. Jeg skal bidra med et eksempel fra en historisk studie. Hjemmet for Døve ble etablert i 1898 og arbeidet de første år­tiene for å gi ukonfirmerte døve konfirmantopplæring så de kunne bli konfirmert. Landets første prest for døve, Conrad Svendsen, reiste Norge på langs for å finne dem som på grunn av døvhet eller hørselshemming ikke hadde fått opplæring og dermed ikke blitt konfirmert.

Som hjerter forstår. Svendsen hadde lært seg tegnspråk og kommuniserte med døve på tegnspråk. Han mente det var best å bruke tegnspråk i konfirmantopplæringen fordi dette var «hjertespråket». Skal man samtale om Gud og tro, må man bruke­ det språket som menneskenes hjerter­ forstår. I møte med døve er det tegnspråk. I en av de første årsmeldingene for Hjemmet for Døve reflekterer Svendsen over tegnspråkets tegn for ­Jesus: «Dette tegn gjør de døvstumme paa den maade at de fører pegefingrene mod haandfladerne. Et forunderlig tegn! De kunde jo gjort tegnet for den rætferdige og hellige og gode, eller tegnet for den, som gjorde undergjerninger. Men alt dette er for dem ikke det mest karakteristiske ved Jesus. Han med naglegabene og saarene, han er Jesus Kristus».

Svendsen er preget av samtidens forståelse av døve som døvstumme, men han ser likevel språket som er utviklet av døve som en viktig ressurs for å forstå Gud og kristendommen. Ved å sette «pekefingrene mod haandfladerne, peger de ind i hjertet af kristendommen», skriver han videre, i dette som er den 6. og 7. årsmelding for Hjemmet for Døve. Selv ville Svendsen nok ikke bruke begrepet «funksjonshemmingsteologi», men i min tolkning får Svendsen ta del i en fortolkning av Gud fra et perspektiv han får tilgang til gjennom å møte kristne døve som bruker tegnspråk.

Det finnes altså tradisjoner som ikke er blitt tillagt stor vekt, og som det er nødvendig å lytte bedre til. Både i teoretisk og praktisk teologi har kirken oversett, sett bort fra sårbarhet og det som gjerne vurderes som uttrykk for svakhet. Dette er et paradoks fordi sårbarhet er selve kjernen i kristendommens forestilling om Gud.

Ideer om perfeksjon. Som antikkens borgere – som så bort fra sin egen sårbarhet og svakhet og stirret på skulpturer formet som perfekte mennesker – har kristendommen vektlagt styrke, makt og ufeilbarlighet og knyttet dette til mannlige gudsbilder. Også forestillinger om prester er preget av ideer om perfeksjon. Den norske kirke har i liten grad siktet mot å bli en inkluderende arbeidsplass med gode vilkår for ansatte med funksjonsnedsettelser. I stedet har forestillinger om hvem som kan være egnet til å være prest vært preget av verdsetting av helse og funksjonsevne mer enn å skape gode rom for mangfold blant prester og kirkelig ansatte.

Thomassen har rett i at vi er henvist til å bruke metaforer når vi snakker om Gud. Hvis vi undersøker hva disse metaforene gjør, ser vi at de bidrar til å ordne menneskelivet i hierarkier hvor noe verd­settes mer enn annet. Styrke verdsettes mer enn svakhet. Usårbarhet verdsettes mer enn sårbarhet.

Derfor er metaforene som brukes om Gud viktige. Måten vi snakker om Gud på kan bidra til å gi mennesker som erfarer seg som sårbare en følelse av utilstrekkelighet eller skam. Nettopp kristendommen, som er båret opp av en sårbar Gud, trenger metaforer som verdsetter sårbarhet som kilde til refleksjon over både Gud, menneske og verden.

Bevisstgjøring. Det er derfor en teologisk oppgave å finne og bruke metaforer som ikke vektlegger endimensjonale bilder av Gud som sterk og mektig. Feministteologien har vært viktig for å skape en bevisstgjøring om metaforer som involverer forestillinger om kjønn, som mannlig og kvinnelig, farsbilder og morsbilder. Vi har i mindre grad forsøkt å forstå hva skapningens sårbarhet sier om Gud.

Tegnspråkets tegn for Jesus Kristus, som ifølge Svendsen peker «rett i hjertet av kristendommen», viser et mulighetsrom for å utvikle metaforer som bedre reflekterer sårbarheten som preger menneskelivet, skapningen og Gud. Gud er sårbar både ved å bli menneske og dele vilkår med skapningen, men også ved å skape og inngå i relasjon til mennesker og verden.

Erfaringer med å leve sårbare liv sier noe viktig om livet som menneske i verden. Guds og menneskers sårbarhet bærer i seg en fordring om å gi sårbarheten rom og språk i form av metaforer, teologiske fortolkninger og fellesskap.

Inger Marie Lid

Teolog, PhD, Professor 
VID Vitenskapelige høyskole