Sjefredaktør Åshild Mathisen

Frykt og forventning

KrFs ledelse mener partiet må bli mer tydelig. Men for å lykkes med det, må organisasjonen ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger.

Publisert: 10. feb 2018 / 1941 visninger.

Da Knut Arild Hareide talte til KrFs landskonferanse forrige helg, sirklet han inn behovet for tydelighet og klar strategi.

Noe nytt må bygges opp, og fortiden viser at det er mulig. Som unge på nittitallet kom både jeg og Hareide inn i et KrF og KrFU og fikk oppleve etterdønningene av noe kraftfullt som hadde eksistert før oss. Et uenighetsfellesskap som stimulerte til politisk nytenkning, et ideologisk verksted med mange talentfulle tenkere og skribenter.

Høfligheten overtar

Jeg tror det kan blomstre igjen. Jeg tror KrFU er moderpartiets håp - at det er der nye ideer oppstår, at det er der unge mennesker insisterer på sin rett til å mene og være annerledes.

I et moderparti er det lettere at ting setter seg, man ender opp i en fløy eller rolle. Høfligheten overtar for åpenheten. Bråket forstummer - men det trenger ikke å bety at man er samlet. Det kan bety at uenigheten har flyttet seg inn i kriker og kroker - den er ikke lenger i åpent lende.

KrF har en leder som vil ha et bredt, folkelig KrF - det tviler ingen på. Men det pekes på at frem til nå har moderniseringen av KrF ligget på tiltaksnivå - med en leder som gjør grep for å modernisere, men som blir sårbar fordi han ikke kan knytte tiltakene opp til en hovedstrategi. Pride blir et eksempel på dette, der alle henger seg opp i partilederens handling, heller enn partiets holdning.

Talentflukt

En klok leder vet slike ting og tar høyde for dem. Skal man favne om flere velgere og en organisasjon, må man være pragmatisk. Men man kan også bli så taktisk at man mister seg selv.

I en harmonisøkende kultur klarer man heller ikke dyrke frem eller holde på talentene. De forsvinner. Og det skjer ikke med et brak, slik som i Trond Giske-saken, med rådgivere som melder seg ut. Det skjer umerkelig, over tid - og fremstår tilfeldig der og da - noen fikk en bedre jobb, flyttet eller kom i konflikt. Men det er egentlig et mønster. Noe lukker seg.

Så sterke kan kulturer være, at de reproduserer seg selv - på tross av at lederen på toppen er åpen og har lave skuldre på motstand og diskusjoner.

Merkelapper

«Kultur spiser strategi til frokost» heter det i næringslivet, og det gjelder også i politikken. Som en med lang fartstid i partiet sier: Partiet har de gode verdiene, men de preger ikke hvordan man samhandler internt. Man setter merkelapper på hverandre heller enn å lytte og diskutere.

Skal KrF bli det politiske verkstedet der en tydelig kurs meisles ut, må alle tørre å ta ordet. Og da kan mye spennende skje. Når du får rommet til å mene høyt og tydelig, kan ingen lengre beskylde deg for en skjult agenda. Liberaleren, feministen, raddisen, den konservative, pinsevennen, homoen, abortmotstanderen - alle må til sammen oppleve at de er et mangfold som kan bidra til en felles kurs. At de er mer enn merkelappen noen setter på dem.

Prosjektet må ganske enkelt bli større enn de enkelte grupperingene - og når man tenker sånn, gir det faktisk noe å navigere etter. Hvilke verdier løfter seg på tvers av de interne motsetningene? Når man finner disse, har man også noe som kan nå bredt ut eksternt.

A og B-velgeren

Men for å lykkes med dette må det bygges en kultur. En kultur som oppmuntrer, dyrker og anerkjenner sterke meninger - og meningsmangfold. Og det å bygge kultur, det tar tid.

Man har jo i årevis internt i KrF kritisert en holdning der man nærmest opererer med A- og B-velgere. Noen er viktigere, mer lojale enn andre, mer «ekte KrF-ere». Når noe så personlig og sårbart som religiøsitet og tro er inne i miksen, blir denne klassifiseringen enda mer krevende.

Selvsagt er alle partier preget av politiske maktkamper som kan gi seg utslag både i personkonflikter, fløydannelser og karakteristikker. Men i møte med en harmonisøkende kultur - som KrF med sine kristne røtter er preget av, står man i fare for å bruke tausheten heller enn ordene. Avvisningen heller enn konfrontasjonen. Da kan kamp og splittelse bli usynlig, men like energitappende og destruktiv som åpent bråk.

Frykt og forventning

Nå viser målinger at KrF er under sperregrensa. Når partiet synker som en stein, vil man selvsagt være mer redd enn noen gang for å støte noen fra seg. Redd for å komme med kritikk eller kontroversielle meninger. Redd for å bli anklaget for å være illojale eller ødelegge for et parti i krise.

Å balansere mellom de ulike målgruppene man har, har blitt viktigere enn å tørre å meisle ut en strategi for å nå vekstgruppene, sies det.

Men kanskje er tiden også moden for å velge vei. Det vanskelige punktet blir jo valget av samarbeidsstrategi, hvor noen må bli skuffet. Det er interessant at en organisasjon som er så opptatt av forankring og innflytelse på grasrotnivå, nå ber sin egen leder om å stake ut kursen. Jostein Rensel ber partiledelsen ta tydeligere regi når samarbeidsspørsmålet kommer på agendaen igjen. Det forteller noe om hvor tilbaketrukket ledelsen har vært i det betente spørsmålet.

Vanskelig valg

Og det store spørsmålet vil være hvordan man skal kunne stå samlet likevel om den strategien som til slutt blir valgt. Nettopp en åpen prosess frem mot dette valget, åpenhet og tydelighet – må være det som gjør at det er levelig for alle partier til slutt.

Hvis man åpner for mangfoldet av stemmer og meninger, er det lett å føle at man mister kontrollen. Og når man inviterer inn til diskusjonen, må man klare å ta i mot det som kommer.

Det er selvsagt mer behagelig med et tilsynelatende enighetsfellesskap. Men det ligger ingen kraft i det. Og det er så mye morsommere med et uenighetsfellesskap! Det kan til og med bli noe energisk som trekker velgere.

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

144 innlegg  19613 kommentarer

Publisert 3 måneder siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
KrF har en leder som vil ha et bredt, folkelig KrF - det tviler ingen på. Men det pekes på at frem til nå har moderniseringen av KrF ligget på tiltaksnivå - med en leder som gjør grep for å modernisere, men som blir sårbar fordi han ikke kan knytte tiltakene opp til en hovedstrategi. Pride blir et eksempel på dette, der alle henger seg opp i partilederens handling, heller enn partiets holdning.

Her er det mange spennende tråder, ikke bare i det siterte, men også i alt det som er utelatt. Undringen knytter seg til hvorvidt det står i menneskelig makt å oppfylle alle fordringer som artikkelen peker på. Finnes det mange nok innen én retning til å skape et flertall rundt ham slik at han kan stake ut sin kurs? 

For jeg sitter med en annen tanke også. Han er omgitt av lure rever som snakker ham delvis etter munnen, pasifiserer andre og turer frem i eget tempo som før. Er ikke dette noe av problemet? Ut fra det skrevne ser det ut til å være vanskelig å samle folket til ett parti under én fane slik at man kan stå frem med troverdighet utad. Både Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide fikk smake dette ifjor. 

Jeg kjenner dette uttrykket best på svensk; enade vi stodo, søndra vi falla. Ordene har en dobbelthet i seg og før Krf overvinner sine indre demoner blir det vanskelig å nå frem til folk flest. 

2 liker  
Svar
Kommentar #2

Kåre Kvangarsnes

5 innlegg  754 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Sett utenfra begynte vel KrFs nedgang med migrant-og flyktningekrisen. Partiet ble i stadig større grad personifisert gjennom partilederens kompromissløshet og ensynthet når det gjelder hans ekstreme tolkning av barmhjertighet og hans stadige gnåling på at Norge og nordmenn hadde en moralsk plikt til å hjelpe uten noen som helst motforestillinger for negative konsekvenser. Å være kristen ble synonymt med å kreve høyest   mulige bevilgninger til u-hjelp og størst mulig innvandring. Når dette ikke etter hvert ble særlig godt mottatt, reagerte han og andre i partiet med sutring, og deretter når valgnederlaget og  de mistet mange stemmer, så kunne Hareide og KrF likevel fastslå med tilfredshet at partiet , i motsetning til de andre politikerne og folket som sådant, var moralsk overlegne og best i klassen når det gjaldt barmhjertighet.

Når så det ikke gikk slik som de ville med innvandringspolitikk, har de nå lagt seg på en linje der de advarer mot at kristne verdier står i fare. Disse verdiene var aldri et tema når de ropte opp om større barmhjertighet og vår plikt til å bringe flere migranter og flyktninger hit hvor mange er oppvokst med   apartheid-ideologi i bagasjen.

Nå er partiet igjen på krigsstien. Folket må kristnes og moralen høynes. Ikke gjennom holdningsendring og  fri vilje, men gjennom lov og tvang. Ny røykelov og innskrenkninger på alkoholsalget. Det skal høyne moralen i vårt folk.

I møte med islam er religiøs frihet svaret fra KrF. Partiet må få hodet opp av sanden og ta et oppgjør med denne ideologien. Før det skjer, får ikke partiet troverdighet og større oppslutning i folket.  

Muslimske livssynsskoler er på kartet. Partiet må i verste fall ofre prinsippet om rett til egne livssynsskoler for å stoppe oppretting av  islamske skoler. Det er ingen menneskerett å segrere sine barn fra storsamfunnet. Det bidrar bare til økt gettofisering.  Å lære opp barna i religion tilhører foreldre/hjemmet og ikke skolen. Staten skal ikke bidra til egne skoler for dette. 

KrF er i mange etiske saker  et parti som kan spille en modererende rolle. Men partiet må tørre å si fra også der det kan støte andre religioner(les islam og muslimer), og si at våre verdier er bedre. Likens må de vise at de er villig til å sette Norge som nasjon  og nordmenns langsiktige  interesser først. Deretter hjelper vi andre etter det som er økonomisk bærekraftig  på lang sikt. Vår neste er ikke nødvendigvis mest de som befinner seg lengst borte i en annen kultur og en annen verdensdel. Det er ikke alltid ukristelig å si nei til å hjelpe heller.  

 

 

5 liker  
Svar
Kommentar #3

Øivind Hundal

0 innlegg  107 kommentarer

Hva.....

Publisert 3 måneder siden

.......er Norge? Et "kristent" land med kultur og historie meget sterkt preget av kristendom, eller et land med veldig mange religiøsiteter, mangekulturelt og med store variasjoner? Begge disse er i en forstand korrekte, men begge uttrykker også en vei å gå. Og det er to forskjellige veier.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Per Steinar Runde

204 innlegg  2345 kommentarer

'Modernisering'?

Publisert 3 måneder siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
Men det pekes på at frem til nå har moderniseringen av KrF ligget på tiltaksnivå - med en leder som gjør grep for å modernisere, men som blir sårbar fordi han ikke kan knytte tiltakene opp til en hovedstrategi.

Moderne er per definisjon det som er nytt eller populært i samtida. Det betyr m.a. at det ikkje er prøvd over tid og har vist seg å vere slitesterkt. For eit parti som vil forvalte to tusen år gamle sanningar, er det sjølvmotseiande og sjølvdestruktivt å profilere seg som "moderne" og hive seg på tidens trendar. Der vil andre parti uansett har større truverd. Dessutan er dei fleste av dagens moteretningar i strid med KrF sitt verdigrunnlag.

Samtidig kastar KrF vrak på den einaste saka som kunne gjort partiet til eit alternativ for minst femteparten av veljarane, nemleg forsvar av kristne og kristendom, som er sterkt trua av islam både i Midtausten, Afrika og Europa. Partiet kan ikkje tene to herrar, enten valet står mellom Allah og Gud eller mellom sekulær hedonisme og kristne verdinormer.

9 liker  
Svar
Kommentar #5

Ruth-Wenche Hebnes Vinje

12 innlegg  3 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Dette var en godt skrevet tekst om hvordan man kan få til en god bedriftskultur. Det å få fram et mangfold med meninger vil være med på å gi kreativitet til en organisasjon. Flere stemmer vil bli hørt og dette kan føre til sterkere kultur. Har skrevet om dette temaet på verdidebatt med overskriften: Spenninger på jobben er ok.

Svar
Kommentar #6

Bjørn Blokhus

0 innlegg  778 kommentarer

Håp om at stormen stilner ?

Publisert 3 måneder siden

Hareide bør ikke øve seg i å gå på vannet. Og spesielt ikke på opprørt hav. Da havner han, som den første KrF formannen raskt til et liv under sperregrensen.  

Er det ikke bedre å øve seg på å stille stormer ?




4 liker  
Svar
Kommentar #7

Daniel Krussand

8 innlegg  1281 kommentarer

Publisert 3 måneder siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
Hvis man åpner for mangfoldet av stemmer og meninger, er det lett å føle at man mister kontrollen. Og når man inviterer inn til diskusjonen, må man klare å ta i mot det som kommer.

Dette er nok et godt råd til et parti i krise.  God åpen debatt er ikke dumt.

Som konservativ kristen har jeg lite tro på «kristne» partier.  Når da KrF er nesten helt avkristnet er både SP, FrP og faktisk SV mer kristne enn KrF!

Hadde KrF beholdt sin kristne fane fra Kåre Kristiansens tid, ville de nok fått langt fler stemmer.

4 liker  
Svar
Kommentar #8

Mai Lene Fløysvik Hæåk

24 innlegg  5 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Har vore aktiv i KrFU i mange år og har sjeldan lese ein så god analyse av KrF og partikulturen. Takk! 

Svar
Kommentar #9

Johannes Taranger

2 innlegg  440 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Det er ikke sikkert grasrota i Krf eller dets aldrende  på Sør og Vestlandet er så veldig interessert i et mangfold av meninger. De er hovedsakelig konservative.Jeg tror ikke Krf vil tjene på det. Et mangfold av meninger gjør potensielle velgere usikre og kan ende med enda dårligere meningsmålinger for partiet. Partiet må satse på noen få kjernesaker der disse kjernevelgerne kan identifisere seg med. Et mangfold av meninger er ikke veien å gå, etter min mening. Spenninger på jobb kan sikkert være bra, men ikke en farbar vei for et parti som Krf. Skal Krf ha noen framtid i norsk politikk må de utmeisle saker som er unikt for dette partiet, og som appellerer til til partiets kjernevelgere 

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
12 minutter siden / 563 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Vårt liv er omringet av søvn
41 minutter siden / 33 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 1 time siden / 683 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 2 timer siden / 683 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Om likekjønnet ekteskap
rundt 2 timer siden / 66 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 563 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 2 timer siden / 199 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 2 timer siden / 4016 visninger
Roald Øye kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 2 timer siden / 199 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 3 timer siden / 490 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 3 timer siden / 4016 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 3 timer siden / 4016 visninger
Les flere