Lederartikkel Vårt Land

Murene faller

Det er ikke et mål i seg selv at kirkesamfunn blir like hverandre.

Publisert: 9. feb 2018 / 221 visninger.

Kristen-Norge er i endring. Det er ikke mer enn 20 år siden norske misjonærer med luthersk ståsted argumenterte for evangelisering av Sør-Amerika med at landene var katolske. Og katolsk kristendom var som kjent vranglære. I dag understreker man gjerne at man først og fremst henvender seg til den delen av befolkningen som praktiserer naturreligiøsitet og ikke har et kristent livssyn.

I den pinsekarismatiske delen av norsk kirkeliv var skillet mellom «evangelisk kristendom» og katolikker enda større. Ikke få predikanter omtalte Den katolske kirke som «den store skjøge», som man mente ville få en framtredende rolle på antikrists side i endetidens åndelige drama. Også den lutherske delen av kirken fikk gjennomgå. Barnedåpen var ubibelsk «vranglære», og da pinsevenn og daværende førsteamanuensis Terje Hegertun for noen år siden ymtet frampå om at tiden kanskje var moden for å vurdere å anerkjenne luthersk og metodistisk dåp som kristen dåp, møtte han mye motstand.

Kanskje er det den avdøde retreat-gründeren Edin Løvås som skal ha den største æren for at murene nå er i ferd med å bygges ned for alvor. Han introduserte frikirkeligheten for tidebønner og Jesus-meditasjon. Også svenske kirkeprofiler som Magnus Malm og Peter Halldorf har hatt høye stjerner i Norge, og bidratt til åpenhet for kristen tradisjon som går lenger tilbake i tid enn 100 år. De spektakulære helbredelsesmøtene er nesten borte, derimot tar stadig flere pinsemenigheter i bruk elementer fra tradisjonell liturgi på sine gudstjenester. I Den norske kirke har blant annet biskop Per Arne Dahl tatt til orde for å be mer for syke.

Når vi i dag forteller om den svenske pinse- menigheten United i Malmø, som starter med luthersk dåp, er tonen en helt annen enn tidligere. Ikke slik å forstå at norske pinsevenner er i ferd med å snu, men slik å forstå at man omtaler saken med en helt annen respekt og ydmykhet.

Det er ikke et mål i seg selv at kirkesamfunn blir like hverandre. Men at man omtaler hverandre på en ny måte, anerkjenner hverandres særpreg og er åpen for å prøve ut hverandres tradisjoner, er ubetinget positivt. Ikke minst for en kirke som ønsker å prege samfunnet, er det avgjørende å vise at man anerkjenner hverandre og står sammen om det viktigste.

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

142 innlegg  19166 kommentarer

Publisert 11 dager siden
Vårt Land. Gå til den siterte teksten.
den pinsekarismatiske delen av norsk kirkeliv var skillet mellom «evangelisk kristendom» og katolikker enda større. Ikke få predikanter omtalte Den katolske kirke som «den store skjøge», som man mente ville få en framtredende rolle på antikrists side i endetidens åndelige drama. Også den lutherske delen av kirken fikk gjennomgå. Barnedåpen var ubibelsk «vranglære», og da pinsevenn og daværende førsteamanuensis Terje Hegertun for noen år siden ymtet frampå om at tiden kanskje var moden for å vurdere å anerkjenne luthersk og metodistisk dåp som kristen dåp, møtte han mye motstand.

Det er fint om dette kapitlet nå lukkes i norsk kirkehistorie. I samlingens tid bør dette være et gode for alle. 

Svar
Kommentar #2

Johannes Taranger

2 innlegg  348 kommentarer

Publisert 10 dager siden

Jo, det er jo fint at murer mellom de forskjellige kirkesamfunn rives. Det er positivt. Men er mer religiøsitet svaret ? Jeg tro ikke det, og det fører ingensteds hen. Om riving av murer medfører at viktige bibelske sannheter oversees, så kan jeg ikke forstå at dette er særlig positivt. Bibelen er Guds Ord, og inspirert av Gud selv. Om man tviler på at dette er riktig, bærer det  feil av sted. Om man river murer bare for kompromisser, ja da er man ille ute. Selvsagt skal man ha respekt for hverandre, men det må ikke føre til at det går på bekostning av Bibelens klare budskap. 

Jeg har stor respekt for Persson og United i Malmö, og har hørt han ved flere anledninger. En virkelig stor og dyktig forkynner. Men jeg er betenkt over utviklingen i United Malmö på noen områder. Som at de har endret dåpspraksis. Hva legger de i barne dåpen.? Hva sier Bibelen om dåp ? Jeg tror den er tydelig på det. Det er bare å se til Paulus brever og dåpspraksis i Oldkirken. Så overgang fra troendes dåp til barnedåp behøver ikke å være på bibelsk basis. Jeg måtte selv endre mening om dette fra min Lutherske bakgrunn, og gå til Ordet for å få svaret.

Jeg tror ikke tradisjonell liturgi er svaret på stagnasjon i flere kirkesamfunn. Svaret er å gjenopprette respekt og anerkjennelse av Guds Ord,  for Bibelen er inspirert av Gud selv. Der har vi svarene på diverse spørsmål. Og svaret er å fokusere på Jesus og hans frelsesverk av nåde alene. Og troen på han. Og frelsen ved han. Mister vi dette fokus så bærer det galt avsted

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Bjørn Willoch

5 innlegg  8 kommentarer

Anti-katolsk luthersk misjon?

Publisert 10 dager siden

Vårt Lands lederartikkel 9. februar hevder at nå er Kristen-Norge (endelig?) i endring. For det er ikke mer enn 20 år siden lutherske misjonærer fra Norge argumenterte for evangelisering av Sør-Amerika med at landene var katolske og at denne kristendomsform er vranglære!

Det var litt av en salve å få for gamle Santalmisjonen, nå Normisjon! Akkurat i disse dager er det 50 år siden arbeidet i Ecuador startet opp. Med seks misjonærperioder bak meg som misjonær i Ecuador og Brasil aner jeg meg meningsberettiget til å nyansere bildet en smule.

For mitt vedkommende startet det hele 60 år tilbake under et studieår i USA på et luthersk  seminar. En katolsk pater var gjesteforeleser og ga oss et levende bilde av den nye paven, Johannes 23. Det som særlig fanget min interesse var hans kall til den katolske kirke om å sende misjonærer til Sør-Amerika! Det vakte oppsikt, for der regnet man seg som det mest katolske kontinent, det var ingen steder kirken hadde flere medlemmer. Men ifølge den nye paven var altfor mye av katolsk tro og praksis der å forstå som «cristopaganisme», en blanding av kristendom og hedenskap, fikk vi vite av foreleseren.

Og paven fikk svar! Store grupper katolske misjonærer kom, særlig fra Spania og fra Boston bispedømme i USA. Også min interesse ble vakt og jeg forsøkte å vekke interesse for dette kontinentet. (Jeg utfordret faktisk Indremisjonsselskapet, nå Normisjon, til innsats der, men fikk et høflig nei fra Hovedstyret!)

Uventet ble det jeg selv som fikk det privilegium å lande i Ecuador i januar 1968 som første ordinære misjonær fra Santalmisjonen. En avis slo opp at nå reiste den første norske misjonær til Sør-Amerika. Det var nå en sannhet med modifikasjoner: det var allerede opp imot 50 norske pinsemisjonærer på plass på det kontinentet! Men at jeg var første norske misjonær fra et av de lutherske misjonsorganisasjonene medfører nok riktighet.

Under en periode med språkstudium i hovedstaden Quito ble jeg invitert med i en evangelisk samtalegruppe med katolske patere og evangeliske pastorer og misjonærer. Stundom opplevde jeg det for meg overraskende at det i debatter ofte var patere som støttet meg med mitt lutherske synspunkt!

Da vi så startet opp i storbyen Guayaquil i 1969, avla vi erkebiskop Echeverria (senere kardinal) et besøk. Han inviterte meg og min kone Eva til sin residens og ba oss inn i sitt private kapell, der han ba en bønn for oss og for misjonens gjerning i landet. Han oppfordret oss særlig til å forkynne evangeliet for de fattige i byens storslum og fortalte at den katolske kirke var i ferd med å miste noe av grepet på situasjonen der. Særlig var det mange jenter som aldri ble døpt. Også landets visepresident oppfordret oss til å starte arbeid i slummen. 

I årene som fulgte ble det en viss økumenisk kontakt. Det ble startet en felles katolsk-luthersk bibelgruppe for tysktalende, og det ble holdt årvisse fellesgudstjenester, noe som førte lutherske predikanter helt opp på prekestolen i selve katedralen.  

Det er naturlig at det økumeniske klima fungerte best i byene nå etter det 2.Vatikankonsil, som jo på en helt ny måte ga mulighet for kontakt og dialog med den katolske kirke. Noen steder, særlig på landsbygda, kunne det nok for misjonærene bli konflikt med den stedlige pater, men mitt inntrykk er at de positive kontakter var flere, særlig etter hvert som årene gikk.  

Tilsvarende positive erfaringer har jeg fra misjonærtjeneste i Brasil for Det norske Misjonsselskap. Våre unge i menighetene kunne oppleve særlig samhørighet med unge katolske karismatikere. Og et høydepunkt for min misjonærtjeneste var da jeg sammen med den katolske soknepresten i byen Guaraí nord i stor-Amazonas i forbindelse med årtusenskiftet organiserte en stor Jesus-marsj gjennom byen, der de aller fleste menigheter og kirkesamfunn deltok. 

Med et langt misjonærlivs erfaring bak meg forekommer derfor fremstillingen i Vårt Lands lederartikkel meg nokså ensidig og neppe representativ for flertallet av norske lutherske misjonærer i Sør-Amerika.                          

Svar
Kommentar #4

Njål Kristiansen

142 innlegg  19166 kommentarer

Publisert 10 dager siden
Bjørn Willoch. Gå til den siterte teksten.

Det var litt av en salve å få for gamle Santalmisjonen, nå Normisjon! Akkurat i disse dager er det 50 år siden arbeidet i Ecuador startet opp. Med seks misjonærperioder bak meg som misjonær i Ecuador og Brasil aner jeg meg meningsberettiget til å nyansere bildet en smule.

Ikke et ondt ord om ditt virke, Willoch, men jeg et bilde jeg husker er fra vestkysten av Sør-Amerika. Det var fra åpningen av en misjonsstasjon, og den norske teksten som fulgte gikk som noe slikt; ......... og her ser vi de kristne misjonærene, deres familier, noen innfødte og enkelte katolikker.:-) 

Men vi bærer ikke nag. 

Svar
Kommentar #5

Bjørn Willoch

5 innlegg  8 kommentarer

Publisert 10 dager siden

En antikatolsk begrunnelse har vært begrunnelse for mange evangeliskee misjoner, ikke minst fra USA, og det kan godt hende at  noen lutherske misjonærer har uttalt seg slik, kanskje også noen norske! Men når man leser hele avsnittet (før - og nå), får man inntrykk av at dette var gjengs argumntasjon - i motsetning til NÅ som murene faller. Det er jo grunner for at vi lutheranere i alle år jeg har erfaring fra er blitt så godt mottatt i ledende katolske kretser!

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 4 timer siden / 1506 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 4 timer siden / 2194 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 4 timer siden / 1506 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 5 timer siden / 1506 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 5 timer siden / 532 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 5 timer siden / 532 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 6 timer siden / 1506 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 6 timer siden / 532 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
BCC og andre kristne
rundt 7 timer siden / 540 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 7 timer siden / 2194 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 7 timer siden / 532 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Dommedag og benektelse
rundt 7 timer siden / 662 visninger
Les flere