Helge Hognestad

prest.dr.theol.
4    3

Kristendommen – gjenoppdaget?

Mitt spørsmål er om Nordhaug kanskje ikke er våken og sitter fast i en gammel virkelighets- og kristendomforståelse som begrenser, og som hindrer kirken fra å være det jordens salt og verdens lys den er kalt til.

Publisert: 9. feb 2018 / 577 visninger.


Biskop Halvor Nordhaug har en kritisk gjennomgang av Marcus Borgs bok «Speaking Christian», som ble utgitt på norsk i høst under tittelen «Gjenoppdag kristendommen» (VL 7.febr.). Borgs «syn på Jesus Kristus representer et uttalt brudd med kirkens trosbekjennelse», skriver Nordhaug, og hans bok «leverer et redusert evangelium».

Mitt spørsmål er om Nordhaug kanskje ikke er våken og sitter fast i en gammel virkelighets- og kristendomforståelse som begrenser, og som hindrer kirken fra å være det jordens salt og verdens lys den er kalt til. Borg er bare en av mange, mange som i de siste årene har stilt seg kritisk til den tradisjonelle tolkning av den kristne tradisjon, og hevder at den «forvrenger hva kristendom handler om». Selv har jeg i flere år fulgt og lest bøker av tidligere biskop i New York John Shelby Spong, som bl.a. utga boken «A New Christianity for a New World» (2001), oversatt til dansk og svensk. Heller ikke Spong tror at Jesus døde for våre synder. Han mener at kristendommen må forandres radikalt, ellers vil den dø. I skrift og tale har han argumentert for en ny reformasjon, som han mener blir ganske mer omfattende enn den som var på 1500-tallet. Spong står for en radikal tilnærming til det nye testamentes budskap, med støtte fra de ledende innen bibelforskningen. Og han er, som Borg, med på å åpne opp de historiske tekstene på en befriende måte.

Jesus snakket om at Sannhetens ånd, når Han kom, skulle «veilede dere til den fulle sannhet». Kan det være den veiledningen vi får del i, gjennom Borg og Spong og andre? I så fall gjelder det ikke å sitte fast i gamle læresetninger, for da er vi ikke i stand til å ta mot veiledningen.

Som det fremgår av tidligere artikler i Vårt Land (17. og 29.jan.) har jeg selv i all beskjedenhet forsøkt å blande meg i debatten, med boken «Kristendom mot en ny æon» (2017). Mitt utgangspunkt er et utsagn av Jesus, at de som avviste ham (fariseerne, de skriftlærde, romerne) ikke «skulle få tilgivelse i æonen» men er «skyldig i en æons synd» (Mark.3.29). Det greske ordet «aion» er i norsk bibeloversettelse gjengitt med «evighet», noe jeg synes er en underlig oversettelse. Aion er kjent fra astrologien (stjernekunnskap) som bibelens forfattere kjente til, bl.a. Matteus som skrev om «de vise menn fra Østen» som fulgte stjernen til Jesusbarnet. «Aion» betegner en astrologisk tidsalder, ca.2000 år.

Vi kan tenke oss at Jesu utsagn viser til konsekvensene av ugjerningen at de slo ham i hjel. Og at når æonen er over, som vi i vår tid er på vei mot, så vil konsekvensene være ferdig bearbeidet og gjennomlevd. Og konsekvensene som vi nå ikke lenger behøver å leve under, kunne være tanken om synd og soning, at mennesket er en synder som blir frelst ved å tro at Jesus har sonet for syndene. Hvorfor skulle ellers fokus i kirken være på synd, skyld og soning, som en «tvangstanke», i alle århundrer? Og da særlig i den del av kristenheten som utgikk fra romerne – fokus er som kjent et annet i østkirken.

Å slå Guds Sønn i hjel skulle få fatale konsekvenser, et traume som måtte bearbeides, et sjokk som det måtte gjøres opp for, og det har tatt en æon. Spong og Borg og andre kan vi se som våkne teologer som fanger opp det nye som bryter på. I min bok spør jeg i undertittelen «Er tvangstankenes tid er over?» Mye tyder på det. Alle de mennesker i ulike grupper som gjennom meditasjon, yoga, mindfulness, drømmearbeid, reading o.l. arbeider med å få kontakt med en indre, guddommelig visdom og kjærlighet, er et tegn på at tusenvis våkner opp til det Jesu budskap handlet om, at «Gudsrike er inni dere»; de kjenner Paulus’ erfaring at «Kristus lever i meg».

Mitt ønske et at Nordhaug og andre ledere i kirken våkner og tar inn det som bryter på «med livets egen rett» som biskop Schjelderup i sin tid (1955) sa det. Da var spørsmålet om kvinner kunne være prester. Nå gjelder det noe annet.

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Tore Olsen

21 innlegg  5330 kommentarer

Guds Sønns offer utligner menneskenes synder

Publisert 9 måneder siden

Uten Guds Sønns offer ville jorden være slått med evig bann - uten håp om frelse og evig liv. Når du henviser til meditasjon og alternative disipliner som en oppvåkning, så blir likevel konklusjonen feil. Jesu Kristi offer er like nødvendig for alle, selv om man makter å disiplinere seg selv til en fredfull åndstilstand gjennom visdom og kjærlighet. Frelse kommer gjennom troen på Jesus Kristus og Hans forsoning med oss og Faderen. At dette offer er unødvendig eller ubetydelig blir direkte vranglære, våger jeg å påstå.

Det ville ikke være noe visdom eller kjærlighet tilgjengelig uten Kristus og Hans forsoning med oss og Faderen. Alt godt kommer fra Kristus og som en del av arven fra Adam og Eva har vi det lyset i oss at vi kan skjelne og kjenne forskjellen på godt og ondt - helt opp på et guddommelig nivå.

Jeg har selv hatt og har stor nytte av meditasjon og også kampkunsten Tai Chi Chuan, en form for meditasjon i bevegelse. Det har gitt meg en kombinasjon av sjelelig og fysisk styrke. Jeg nevner dette for å vise til at jeg vet hva det er snakk om.

Alt vi mennesker gjør, så fint og godt det enn kan virke å være, så er det fremdeles bare troen på Kristus som frelser oss. Hva Østerlands kunster angår så nevnes det her. Jeg satser ikke mitt evige liv på hverken Tai Chi eller meditasjon, så helsebringende det enn er. Uten Jesu Kristi forsoning i fokus daglig blir man dradd bort i svermerier og verdens tomme visdom. (Jesaja kap. 2)

5 Jakobs hus! Kom, la oss vandre i Herrens lys!  6 For du har forkastet ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fulle av Østerlands kunster og spår av skyene som filistrene, og mennesker av fremmed ætt drar de inn i landet i mengde. 

5 liker  
Svar
Kommentar #2

Kjell Haugen

6 innlegg  1538 kommentarer

Mye underlig i oversettelser.

Publisert 9 måneder siden
Helge Hognestad. Gå til den siterte teksten.
Det greske ordet «aion» er i norsk bibeloversettelse gjengitt med «evighet», noe jeg synes er en underlig oversettelse. Aion er kjent fra astrologien (stjernekunnskap) som bibelens forfattere kjente til, bl.a. Matteus som skrev om «de vise menn fra Østen» som fulgte stjernen til Jesusbarnet. «Aion» betegner en astrologisk tidsalder, ca.2000 år.

Mitt på Petersplassen i Rom står verdens eldste solur.  En obilisk som har stått der siden før Jesu tid. Den skal minne oss om troens opphav med soltilbedernes og astrologens verden.  Vi har igjenbrukt soltemplenes tårn i våre kirker verden rundt.  Vi har våre gudstjenester på soldagen og arbeidsuken starter på månedagen så sporene er mange.   

Vi feirer vår påskemorgen med soltilbedelse slik vårgjevndøgn alltid har blitt feiret. Til ærer for det nye livet - det nye året.   Nettopp på vårgjenvdøgn starter det nye året i solmytologienes verden.   Da ser man til stjernene hvilket stjernetegn  solen står opp i.   For tiden er det vannmannens tegn.  For et par tusen år siden stod solen opp i fiskens tegn - da kom det en som ville at vi skulle være en menneskefisker.   Et par tusen år før kom det en fra østen og skulle ofre sin sønn til sin Gud - han ble reddet av Vær. Da stod solen opp i værens tegn.  Et par tusen år før det var det en mann som bygde en båt og samlet alle okser og dyr sammen.  Da stod solen opp i Oskens tegn.   En god tid før dette så vi konfliktene startet da så vi Kain og Abel sloss på sin måte - da stod solen opp i i Tvillingens tegn.   

Oppi denne fortellingen kommer planetene flygende. De møtes og skilles igjen på himmelen.  Saturn og Jupiter har alltid vært de viktigste planetene.  Når de møtes i solens stjernetegn ca hvert 380. år er det viktige endringer som skjer.  Første gangen de møtes i solens sternetegn  varsles  "menneskesønnenes" komme ( Kain&Abel/ Noah/ Abram/ Jesus).  Dette viste Magerne - som kom til Jesus - 60 år før Kristus ifølge notater vi har blitt funnet. Vi er nå inne i vannmannens Aion , men menneskesønnenens tegn har ikke kommet, Astrologene har et par hundre år på seg å pakke. Menneskesønnens tegn ( Møte mellom Saturn/Jupiter i Vannmannens tegn tre ganger samme år) kommer til å skje mellom 2300 og 2350.  Dette skjedde  i år 7 før Kristus når Herodes den store levde, men da i Fisken tegn - som var en innledning i fiskens Aeon.

Så tider skal komme og tider skal henrulle..

Ikke rart at Job (38:31-33) undret:

Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker?
Fører du stjernebildene fram i rett tid,  leder du Store bjørn og de små bjørnene?
 
Kjenner du himmelens lover?
 Bestemmer du stjernehimmelens makt over jorden?


3 liker  
Svar
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

179 innlegg  1805 kommentarer

Hognestad tar feil

Publisert 9 måneder siden

Ordet «aeon» (latin/gresk) betyr ikke en periode på 2 000 år. Uansatt hvor meget Hognestad vil at dette skal stemme fordi det derfor styrker hans forkynnende narrativer, og slik skal få oss andre til å tro saksfeilen og dermed også hans svevende påstander. Han bedriver her tekstfusk. Når man lar astrologien være en større autoritet enn bibelens hellige tekster, bekjennelsen og tradisjonen, så har han samtidig plassert seg selv utenfor. Og det er for øvrig helt greit; man skal selvsagt få tro og ikke tro det man vil. Men det er altså ikke en kristen posisjon. Viser f.eks. til påstanden om at Jesus ikke døde for våre synder.  

Derimot er ordet «aeon» etymologisk sett en ikke-presisert betegnelse på en lang periode: «En alder». «en periode», «en livstid», «en generasjon» «en svært lang tidsperiode» eller evigheten selv. Om Hognestad henter inn andre som kan «bekrefte» hans vranglære, så innebærer selvsagt ikke det at avsporingen er legitim: KIldene er ugyldige teologisk sett. Hognestads gnostiske tanker er for øvrig reminisenser av gammelt og avleggs tankegods, og er også en lei konsekvens av urkirkens brudd med Jesu egen opprinnelse, kontekst og virke i jødedommen - som var og er våre røtter. Det er selvsagt ikke antallet vranglærere som avgjør hva som er sant eller ikke. Hognestad er overhodet ikke bevisst den store og brede grøften mellom sannheten om Kristus, om Treenighetens mysterium p.d.e.s  og hans svevende spekulasjoner på den annen; det er nok derfor han faller i den så ofte.

Hognestad og John Shelby Spong er dessverre med på å oppløse tekstene i NT på en heller lettbent og utilbørlig måte. Jesus blir hos Hognestad redusert til en sitatkilde ad hoc for å gi autoritet til de merkeligste ting. Som nevnt tidligere i en annen av Hognestads tråder, så kaster Hognestad barnet ut med badevannet. Han er videre overbevist om at menneskehetens synd gjennom korsfestelsen av Jesus nå er sonet: For konsekvensen av denne synden er nå endelig et forbigått stadium. De konkrete tilstedeværendes romeres korsfestelse av Jesus i år 33 på Golgatha måtte altså lides kollektivt av hele (!) menneskeheten i intet mindre enn ca 2 000 år. Her blir m.a.o. begrepet "å lide for slektens synd" rimelig utvidet. Den personlige synden derimot, er visst et ikke-tema? 

Jeg minner om at synd er det samme som adskillelse. Nåde og forsoning er gjenforening og start på resten av veien under friheten, valget og ansvaret. Skulle du synde igjen, så er Kristi forsoningsverk gaven som impulserer til det å gå inn i ditt liv. 

I det følgende har jeg laget et samlet resymé av tidligere tre lengre tekster om samme tema: Langfredagens fortelling viser at Gud utleverer seg gjennom sin korsdød til denne verdens elendighet og ondskap. Gud anskueliggjør her for all verden at Han også bor i lidelsen. Hvilket er et vesentlig poeng. Det tydeliggjøres at mennesket ikke er alene i sin kamp mot lidelse, voldsomme hendelser, skrekk, meningsløshet og opplevelse av Gudsforlatthet. «Min Gud, min Gud: Hvorfor har Du forlatt meg?!» Selv denne forferdelige erfaringen er internalisert hos Jesus. Men nå er ikke lidelsen det sentrale, men Kristi liv, korsfestelse og oppstandelse: Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod. 

Helge Hognestad er klar i sin overbevisning og bruker her bibeltekster kun, og bare kun, i  den grad de kan bekrefte og illustrere hans narrativer og påstander. Han har tydlig nok en funksjonalistisk og instrumentell tilnærmelse til NT, som styrer hans blikk; hvor i praksis sannheten selv underlegges metoden og kommer derfor i annen rekke: Det som Hognestad ikke liker fra bibeltekstene (og som bryter med hans agenda) avskrives som avleggs, mens akkurat det han derimot setter pris på blir altså kategoriske uttrykk for sannheten selv: Tanker om subjektets ufrakommelige tidsbundethet, som jo selvsagt er en grunnleggende betingelse for menneskets eksistens, utelukker her at noe kan oppfattes absolutt og som en garanti for erkjennelsens og moralens gyldighet.  

Enkelte andre forfattere som mener stort sett det samme som Hognestad benyttes som sannhetskilder, som nevnt. Men når premissene hentes ut fra allerede fastlagte konklusjoner, så er det jo en smal sak å "konkludere sant"? Vi blir her vitner til sirkelargumentasjon, en pågående meningsrelativisme og livssynskonvensjonalisme som langt på vei blir uangripelig og selvsagt blir bekvem å forsvare på den brede vei i den postmoderne livssynspolitiske korrekthet. Men dog blir det feil, selv om det er en bekvem posisjon sett fra en liberalprotestantisk eller newage-preget posisjon som kjenner seg hjemme i det politisk- og kulturelt korrekte og "selvfølgelige». Hognestad velger beleilig nok de ord fra NT som passer med hans agenda. 

For enkelte blir åpenbart sannheten til i den enkeltes fortelling, dvs i språket som aldri blir fastlagt en gang for alle. Sannheten blir her nødvendigvis et relativt begrep som den enkelte selv har legitim rett til å definere ad hoc. Man gir seg subjektiviteten i vold. Men når sannheten reduseres til et relativt begrep bør man være obs. Ikke minst om man hevder at Gud finnes og Treenigheteten er en virkende og fordrende realitet. ER noe en realitet og faktisk sant... så finnes det sannsynligvis muligheter for en viss erkjennelse her; selv om vi ser som i et speil? Disse siste  kjente ord fra Paulus skal dog ikke benyttes som brekkstang ad hoc og i legitimerende hensikt fremme relativisering. Noe som det dessverre ofte kan virke som hos enkelte.

Det er viktig å bevisstgjøre seg at mange av de ordene som benyttes i NT utgjør et hebraisk meningsinnhold selv om de er greske. Dette er vesentlig fordi det advarer oss mot en mekanisk bokstavtro forståelse i den nytestamentlige diskurs ved bare å vise til den greske teksten og dermed også implisitt gresk-hellensk tenknings ordbruk. Da legger man i tilfelle inn en autoritet i den eksplisitte greske teksten som ikke finnes der. 

Og merk vel: Det finnes en betydelig forskjell mellom det engstelig konserverende som vil bevare alt som det var før, utelukkende fordi det er oversiktlig, kjent og trygt… Og det som vil forbli nær kilden uten å bevisstløst la seg forvirres og forvilles av pågående spekulasjoner i tiden og kulturen. 

Dog er det viktig å ha i mente at ingen skal dømmes over og ut kun fordi han ikke på en «korrekt» måte uttrykker det som like vel til syvende og sist er å anse som et mysterium. Det sentrale er å tro på Kristus qua Guds sønn og ha tillit til Ham og vite at dette er viktigere enn kiving om språklige formuleringer som forsøker å danne et riss om mysteriet. Dog er det et tak også i den kristne kirken. Det finnes et punkt hvor stiller man seg utenfor.

Det er selvsagt ingen nødvendig motsetning mellom det å «korsfeste» egoet, sette den kortsiktige jegbevisstheten til side, for at Kristus i oss kan komme fram p.d.e.s…  og forsoningen på den annen. Dette henger desto mer i sammen i Kristi mysterium; nåden og forsoningen er betingelsen for det førstnevnte.

Mulig Hognestad burde se seg selv i speilet og se etter om han har glemt å sette noe avgjørende til side. Men skal man se dette, så forutsetter det jo paradoksalt nok det modige gjennomsskuende blikket som muligens allerede er hemmet av jegbevisstheten.

7 liker  
Svar
Kommentar #4

Kjell Haugen

6 innlegg  1538 kommentarer

Vinnernes historie er sjelden troverdig.

Publisert 9 måneder siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
De konkrete tilstedeværendes romeres korsfestelse av Jesus i år 33 på Golgatha måtte altså lides kollektivt av hele (!) menneskeheten i intet mindre enn ca 2 000 år.

Forstår du har kjørt deg fast i et gammelt side spor.  Du påstår at Jesus døde i år 33.  Det er en gammel udokumentert påstand som vi må slutte med å bruke.  Selv sier Jesus at  han skulle dø når han var 46 år (Joh  2 : 18-22 ).  Og du vet at døperen Johannes ikke likte at Herodes Antipas giftet seg i år 34 - derfor ble han halshugget i en tidlig fase av Jesu aktive periode.   Så Jesu holdt på lenge etter år 34.   Du tror vel også at Jesus ble født i år 0 også da vil jeg tro  - 5 år etter at Herodes den store døde.  Da har du blitt overbevist fra noen som har lagt alt dette til i din hellige bok.  Jeg hører ikke på hva du sier,  men ser bare hva du gjør med din tro - som tydligvis er basert på bibelens unøyaktigheter.  Slik sprer du ikke sannhetens evangelium.

Ser du nevner de gnostiske tanker.  De finner vi hovedsakelig i menighets-brevene til gnostikernes store apostel Paulus i NT. Man behøver ikke å mer enn dem - selv om Gud har gitt oss mer innsikt gjennom åpenbaringer av gamle bøker her og der.   Idag vet vi også at mange av Paulus sine Pastoralbrev ikke var skrevet av Paulus likevel  bruker vi dem ukritisk.  Så vi må ta vare på sannhetens evangelium.    

Heldigvis er Gud stor nok for oss alle. Så lenge vi handler i tro og har Kristus I oss.  Vi ser kanskje den samme Gud fra en annen vinkel og tilber den samme Gud men andre uttrykksformer.  Men husk at ingen av oss er satt opp med kasteskovl  ifølge  Matteus ( 3:13).  Så måtte Gud velsigne din unøyaktige tro. 

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Tore Olsen

21 innlegg  5330 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

Det er selvsagt ingen nødvendig motsetning mellom det å «korsfeste» egoet, sette den kortsiktige jegbevisstheten til side, for at Kristus i oss kan komme fram p.d.e.s…  og forsoningen på den annen. Dette henger desto mer i sammen i Kristi mysterium; nåden og forsoningen er betingelsen for det førstnevnte.

Mulig Hognestad burde se seg selv i speilet og se etter om han har glemt å sette noe avgjørende til side. Men skal man se dette, så forutsetter det jo paradoksalt nok det modige gjennomsskuende blikket som muligens allerede er hemmet av jegbevisstheten.

Sentralt!

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anita Stokkeland kommenterte på
Syversens formaning
1 minutt siden / 116 visninger
Eyvind Skeie kommenterte på
På feil frekvens
18 minutter siden / 270 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
40 minutter siden / 489 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
44 minutter siden / 489 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1675 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1675 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 1 time siden / 374 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 2 timer siden / 223 visninger
Les flere