Lars Kolbeinstveit

11    1

Frykten for at mennesker er forskjellige

Når vi ser nærmere på hvordan SV forholder seg til hva like muligheter betyr og hvor liten aksepten for ulike mennesker er, forsvinner fort mye av det liberale utgangspunktet.

Publisert: 7. feb 2018 / 1667 visninger.

Sosialistisk Venstreparti har hatt et av de beste slagordene i norsk politikk. «Ulike mennesker, like muligheter» kombinerer verdiene frihet og likhet på en liberal måte. Mennesker er frie, ulike individer, men vi er samtidig likeverdige og vi skal ha like muligheter. Når vi derimot ser nærmere på hvordan SV forholder seg til hva like muligheter betyr og hvor liten aksepten for ulike mennesker er, forsvinner fort mye av det liberale utgangspunktet. Eksemplene er mange, men sist ut er SV-medlem og rådgiver i tankesmien Agenda, Sigrid Hagerup Melhuus, som i en artikkel på Agenda Magasin hevder at «Det private burde være politisk» og at fellesskapet –  forstått som staten – ikke stiller nok opp for barna våre. Hun sammenligner samfunnet med en bedrift og sier at barna er en innsatsfaktor som blir forsømt når det i så stor grad blir overlatt til familien.

Det er flere ting ved Melhuus’ artikkel som kan drøftes, men en rød tråd er at det forfektes et veldig radikalt syn på politikk og familie. For det første bommer hun i forsøket på en deskriptiv beskrivelse av hvordan vi i Norge fordeler ansvaret for barna våre mellom familie, sivilsamfunn og det offentlige. Melhuus tar rett og slett feil når hun hevder at fellesskapet knapt stiller opp. Det andre problemet er synet på hvor mye staten kan og bør løse. Moderate mennesker både til høyre og venstre vil ikke ha noen illusjoner om at det er mulig å skape perfekte institusjoner rundt barna våre. Verken familien, sivilsamfunnet eller staten er perfekte institusjoner, og derfor er det viktig med ansvarsfordeling og maktbalanse mellom disse institusjonene. Det tredje problemet er at det tilsynelatende fremmes et syn på barn og familie som står i fare for å utviske forskjellen mellom økonomisk vekst og andre verdier som familiens frihet. At familier er ulike og at barn derfor har ulike oppvekstvillkår kritiseres av Melhuus fordi det hindrer samfunnets behov for å maksimere produksjon, offentlig velferd og økonomisk vekst.

I Norge har vi på utdanningssiden sterkt subsidiert og tilnærmet full barnehagedekning fra barna er ett år. Grunnskolen, videregående opplæring og høyere utdanning er offentlig finansiert. Slik sett er vi ikke så langt unna idealet om at ulike barn skal ha like muligheter uavhengig av foreldrenes inntekt. Før barna fyller ett år har vi en svært raus foreldrepermisjonsordning, barna følges opp av helsestasjon fra de er helt små. Helsesøster kommer til og med på hjemmebesøk for å se at alt er bra og alt fra amming til bleieskift fungerer. Offentlige familievernkontor tilbyr familier billige eller gratis tjenester for å verne om barn og familier.

Videre er det for eksempel ikke egenandel for legebesøk for barn under 16 år. I tillegg har vi et barnevern som skal passe på barna våre hvis familien svikter. Sammenlignet med andre land får norske barn med funksjonshemming, lærevansker eller andre behov svært god oppfølging fra det offentlige. Vi har et sterkt sivilsamfunn med mange frivillige organisasjoner og menigheter med aktiviteter for barn og unge hver dag hele året. Fellesskapet i Norge – både forstått som det offentlige og sivilsamfunnet – stiller altså i høy grad opp for barna våre. Likevel hevder Melhuus at det ikke er nok og stiller spørsmål ved hvorfor «vi overlater så mye av de viktigste årene i et menneskes liv til den private sfæren, når vi vet at barns oppvekst vil få store konsekvenser for den enkelte og samfunnet?»

Melhuus har rett i at foreldrenes bakgrunn har mye å si for barns muligheter. Foreldre har ulik evne til å være omsorgsfulle foreldre – ulik kulturell, økonomisk og sosial kapital. For at barn fra alle disse familiene skal få like muligheter så godt det lar seg gjøre, og for å sikre dem grunnleggende rettigheter, stiller fellesskapet i stor grad opp. Men dette offentlige engasjementet for barna kan ikke bli for sterkt hvis det ikke skal bryte med andre viktige verdier som familiens frihet og mangfoldet i samfunnet. Det kan også virke kontraproduktiv å gi det offentlige for mye ansvar. Kristin Clemet skrev i en artikkel i Minerva i 2013 om undersøkelser som viser at lærere og førskolelærere ikke alltid klarer å se barna objektivt. Blant annet favoriseres rolige barn. I tillegg er det som Clemet skriver en stor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt. Er det viktig å bli elsket, er det derfor også viktig å være sammen med familien.

En fortolkning av like muligheter som kobles for sterk til at resultatet skal bli likt hindrer frihet. Familier må være like i betydningen likeverdige. Det er riktig at vi i Norge til tross for høy grad av like muligheter og sosial mobilitet ikke har like høy sosial mobilitet på alle områder – for eksempel innenfor utdanning og yrkesvalg. Men mangel på sosial mobilitet trenger ikke med nødvendighet være et tegn manglende muligheter. Datteren til en lastebilsjåfør har muligheten til å bli jurist hvis hun har evnen og lyst, men hun må også få lov å velge å bli lastebilsjåfør uten at noen skal hevde at hun er ufri.

Barna er fremtiden vår, og det er selvsagt ønskelig at barn skal få best mulig muligheter og få utviklet sine talenter, men det er naivt å tro at vi forbedrer dette med en radikal endring i ansvarsfordelingen og makten mellom stat, sivilsamfunn og familien. En radikal økning i det offentliges ansvar kan undergrave familien og sivilsamfunnets ansvar for barna våre. Skal familien som institusjon bevares slik at den står best mulig rystet til å ta vare på barna bør det offentlige stille opp, men familienes egenart og ulike behov og ønsker må respekteres.  Alt dette betyr ikke at det offentlige ikke kan gjør mer eller gjøre ting bedre for våre barn. For eksempel har Kristelig Folkeparti foreslått å øke og skattlegge barnetrygden som en inntekt, for å skape bedre omfordeling.

Et samfunn hvor ansvaret for barna våre i for stor grad overlates til en av institusjonene – i dette tilfellet staten – vil skape et kaldt samfunn.

4 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

142 innlegg  19185 kommentarer

Publisert 18 dager siden
Lars Kolbeinstveit. Gå til den siterte teksten.
For eksempel har Kristelig Folkeparti foreslått å øke og skattlegge barnetrygden som en inntekt, for å skape bedre omfordeling.

En mindre byråkratisk måte å gjøre det på er å sette et innslagspunkt på fx 1 mio i årsinntekt for en familie eller forsørger. Her er det rom for romslige valg. 

Jeg ville synes det ble bra om minst en av foreldrene var hjemme med barna til minstemann var tre år gammel, og knyttet dem til seg på en personlig måte før de plasseres i barnehage. Jeg tror det vil skape bedre relasjoner for den enkelte, familien og samfunnet som helhet. Man kan til og med si at det skaper bedre mennesker for SV fordi det kan skapes bedre grunnlag for frie personligheter som gjør selvstendige valg. Men det tør de ikke. 

Dette ligger i foreldrenes hender. De velger i praksis SV-løsninger når de har muligheten til liberalitet. Et virkelig paradoks. Barnehagene er ikke til for barna men for foreldrenes selvrealisering. De ser ikke at de kan realisere seg selv gjennom å gi barna en trygg og god start i livet, en start de kan ha stor glede av etter som årene går. Etterpå kan de prioritere seg selv mer ensidig, men i startfasen burde barna være første prioritet. 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marianne Solli kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 2397 visninger
Robin Tande kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2699 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2699 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2699 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kan ikke dåren gå seg vill?
rundt 3 timer siden / 599 visninger
Roald Øye kommenterte på
Innspill om to-statsløsningen.
rundt 3 timer siden / 579 visninger
Robert Rygge kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 3 timer siden / 2397 visninger
Roald Øye kommenterte på
Innspill om to-statsløsningen.
rundt 4 timer siden / 579 visninger
Les flere