Verdidebatt

Kjødet er skrøpelig

Kampen for anstendigheten er ikke så mye et juridisk som et moralsk spørsmål. Den kjempes i hjertet til hver og en av oss. Og ikke i retten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Etter lagmannsrettens oppfatning er troskap en grunnleggende moralsk forutsetning for et samboerforhold (…)», het det i en dom i Hålogaland lagmannsrett for to uker siden.

Dommen er oppsiktsvekkende. For når begynte lagmannsretten å utstede lisenser for tilbørlig seksualmoral? Er det ikke meningen at lagmannsretten skal drive med … vel, juss?

Mot normalt. Formuleringen har siden vært kilde til adskillig munterhet i advokat-kretser og blant andre som måtte finne på å lese dommer, ikke minst fortsettelsen: «… og kan normalt ikke betraktes som en særlig tyngende forpliktelse».

Et tillegg som åpner en Pandoras eske med oppfølgingsspørsmål: Om troskap «normalt» sett ikke er særlig tyngende – hvilke omstendigheter er ikke for «normale» å regne? I hvilke unntakstilfeller mener lagmannsretten at troskapsløftet bikker over til å bli «tyngende»? Når julebordet utarter?

Slik kan det gå når Hålogaland lagmannsrett innlater seg på allmenne sedelighetsspørsmål. Så hvordan havnet den her, nedsyltet i problemstillinger den verken har mandat til eller forutsetninger for å håndtere? La oss ta ett skritt tilbake.

Kontrakten. Det hele begynte i 2014 da en mann ble knepet i det som tidligere het «hor». Han og samboeren, som nettopp var blitt småbarnsforeldre, ble likevel enige om å stevne frem med samboerskapet. Kvinnen var imidlertid av den aktpågivende sorten og la frem et kontraktsforslag: Dersom samboeren på ny var utro, skulle samboeren overføre hus og bil til henne. Kontrakten ble underskrevet.

Og ånden var kanskje villig, men kjødet er som kjent skrøpelig. For bare noen måneder senere ble mannen knepet på ny. Med den samme kvinnen som sist.

Mannen ga seg imidlertid ikke uten kamp, og anførte at kontrakten var skrevet i affekt og at den dessuten var urimelig. Jo visst er det ikke særlig pent å være utro mot partneren sin, men det er ikke direkte ulovlig heller – langt mindre noe som fortjener å straffes i millionklassen. Etter avtaleloven var derfor kontrakten «urimelig» og måtte annulleres.

Kvinnen vant. Retten tok imidlertid kvinnens parti: «Lagmannsretten finner det klart at avtalen ikke kan settes til side på dette grunnlag. (…) Etter lagmannsrettens oppfatning må avtalen forstås slik at [A] når som helst kunne avslutte samboerforholdet med [B] uten at avtalens økonomiske sanksjoner ville komme til anvendelse. [A] stod dermed fritt til å innlede romantiske forbindelser til andre så lenge han først avsluttet forholdet til [B].»

Igjen virker argumentasjonen tilforlatelig nok, men som i det første eksempelet roter Hålogaland lagmannsrett seg enda en gang inn på feil banehalvdel. Denne gangen inn i psykologien. At mannen sto «fritt til å innlede romantiske forbindelser» bare han stilte moren til sine barn i bero? Ja jo, kanskje det.

Men er det så enkelt? Hva om han elsket begge to? Eller ingen av dem? Eller visste verken ut eller inn?

Det er ikke meningen å ta parti med mannen. Poenget er ganske enkelt at kjærlighetslivet ikke lar seg sette på formel.

Uryddig. Kjærlighetslivets dunkle irrganger er ikke en ryddig sekvens begivenheter med klare tidsanvisninger, der «romantisk forbindelse» #1 «avsluttes» for så å rydde plass til «frie», innledende samtaler med «romantisk forbindelse» #2.

Kjærligheten er velvillig, bevares, men ikke så velvillig at den lar seg låne til jussens verktøykasse. Det er sikkert mye fint å si om avtaleloven og Christian den femtes ærbarhetsregel fra 1682 (som retten også påkaller), men om de er særlig egnet til å regulere de grunnleggende moralske forutsetningene for et samboerforhold er en annen sak.

På den annen side så har jo loven og lovens sanksjoner avgjort noe med moral å gjøre.

Så kan hende var dette et tilfelle hvor retten annonserer noe som burde ha forblitt en stilltiende forutsetning: Dette med at folk skal oppføre seg. At vi skal være hensynsfulle og gode mot hverandre.

Et moralsk spørsmål. Dette er også metoo en påminnelse om. Visst hjelper det med bedre varslingsrutiner og klare kriterier for hva som konstituerer seksuell trakassering, men alt dette ligger i omlandet til problemet. Kampen for anstendigheten er ikke så mye et juridisk som et moralsk spørsmål. Den kjempes i hjertet til hver og en av oss. Og ikke i retten.

PS! Foruten tap av hus og bil, må mannen dekke eks-samboerens saksomkostninger - drøyt en halv million kroner for to rettsrunder.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt