Arve Ofstad

1    0

Tvedts ­selektive historie­skrivning

Selv om jeg kanskje defineres inn i det som Terje Tvedt kaller det «humanitær-politiske komplekset», føler jeg meg slett ikke truffet av hans karakterisering.

Publisert: 7. feb 2018 / 1436 visninger.

MANGE FINNER DEN nye boka til Terje Tvedt, Det ­internasjonale gjennombruddet, forfriskende og nyttig som et alternativt perspektiv på nyere norsk historie. Andre har funnet alvorlige feil og mistolkninger i boka som de anser mer som et debattinnlegg enn som en samtidshistorisk analyse.

Jeg tilhører siste ­kategori. Selv om jeg kanskje ­defineres inn i det som Tvedt ­kaller det «humanitær­-politiske ­komplekset», føler jeg meg slett ikke ­truffet av Tvedts karakterisering. Jeg har derfor forsøkt å lese boka så grundig som ­mulig, for å dobbeltsjekke om jeg har levd i en fantasi­verden, eller om Tvedt har gjennomskuet både meg og mange andre.

Norge som «veileder». I en lengre artikkel nylig i ­e-­versjonen av Bistandsaktuelt går jeg mer utførlig til verks om bokas del I. For Vårt Lands ­lesere vil jeg her fokusere på Tvedts omtaler av Norge som «veileder» i en universell utviklingsmodell, og vår angivelige tillit til at menneskerettighetene er fullt ut universelt akseptert – av alle. Erik Hillestad (Vårt Land 9. januar) er blant dem som har kritisert Tvedt på dette siste punktet.

Ble utviklingsmodellene ­ensidig utformet av Vesten? Tvedt hevder at det var USA som først insisterte på at den vestlige utviklingsmodellen skulle kalles «universell», og at hele bistandsverdenen fulgte med på dette. Han mener at ideen om utvikling var preget av europeiske og vestlige erfaringer med økonomisk vekst, også Sovjetunionens planleggingsmodeller.

Disse var alle basert på ­modernisering og industrialisering, (vestlig) utdanning og ­rasjonalitet, et rasjonelt og effektivt statsapparat, delvis fulgt av demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettighetene. Dette var svært forskjellig fra tidligere tiders utvikling (og stillstand) i keiserens Kina, stor-moghulenes India, eller stammesamfunnene i Rwanda.

Optimistiske ­femårsplaner. Likevel ser han helt bort fra at det var nettopp en slik ny ­utvikling omtrent samtlige ­ledere i de nye statene ønsket for seg og sin ­befolkning. Nehrus India og de fleste land utarbeidet ­optimistiske femårsplaner for modernisering og industrialisering. Kjente utviklingsøkonomer som argentineren Raúl Prebisch, egypteren Samir Amin og srilankeseren Gamani Corea satte alle preg på utviklingsdebatten. FN-systemet ble sterkt påvirket av disse lederes ideer og ønsker, slett ikke bare av USA og vestlige økonomer. Slik kom ­planene for FNs første utviklings­tiår (1960-årene) og påfølgende tiår.

Tvedt skriver som om alt dette var fremmed og nytt for de nye selvstendige statene, at det var vi som prakket utviklingsideologien på disse landene, og at alle anstrengte seg for å «late som» om dette var universalistiske modeller. Men de aller fleste nye landene sa ja takk, begge deler: Vi vil både ha økonomisk vekst og velstandsutvikling, og sam­tidig bevare noen nasjonale kulturelle og religiøse særtrekk. Derfor ville Tanzania bygge ujamaa-landsbyer, noen afrikanske land ville beholde høvdingene sine, andre ville fjerne slike tradisjonelle trekk. Mange land bygget på islam i en moderat eller mer fundamentalistisk form, mens Kina hadde sin kulturrevolusjon.

En veileder i utvikling. Tvedt skriver gjentatte ganger at Norge i denne perioden påtok oss rollen som «veileder» for andre lands utvikling. Det kan vel heller hevdes at Norge gjennom våre bistandsprogrammer aksepterte for lett den tolkningen disse landene gjorde av sin egen kultur og tradisjon, deres kopiering fra øst-europeisk udemokratisk praksis eller deres fortsettelse av kolonikulturens eliteforbruksmønster, når de samtidig ønsket seg «utvikling» og økonomisk vekst, angivelig for alle.

I all hovedsak aksepterte vi de nye ledernes ansvar for å forme utviklingen i egne land. I praksis ble dette illustrert blant ­annet ved den parallelle bistanden til Kenyattas etniske elitestyre i Kenya med en åpen kapitalisme, og til Nyereres sosialistiske ettpartistat med landsbygdideologi.

Det er neppe noen seriøs ­person i bistandsforvaltningen og den øvrige bistandsbransjen som har hatt ambisjoner om å bli hele den fattige verdens «rettleder i utvikling». I praksis har norske rådgivere og bistands­ytere hatt meget begrenset innflytelse på disse landenes overordnede politikk, og i beste fall bidratt med gode eller dårlige faglige råd til en politikk som landene selv ønsket.

Ny sekulær statsreligion. Tror norske myndigheter at menneske­rettighetene er universelt akseptert – og ­universelt praktisert? Menneskerettig­hetene (MR) har fått status som «en ny sekulær statsreligion» i Norge, hevder Tvedt. I noen avsnitt synes han å være mest opptatt av det feilaktige ved at MR framstilles som universelle, mens de i realiteten har sitt opphav som vestlige verdier.

Han mener at norske ­politikere og andre later som om MR er ­universelle, fordi ellers vil ­resten av verden avvise dem. Det stemmer at det finnes ­holdninger i mange deler av verden som ­avviser ideer som oppfattes som vestlig kulturell og ­politisk ­ny-imperialisme. Men i de ­samme land finnes det ­nesten alltid krefter som hevder det motsatte; og som er like store tilhengere av MR nettopp som alle menneskers rettigheter, uansett kultur, tradisjoner og religion.

Det er stor forskjell mellom det å hevde at MR har utviklet seg fra sitt vestlige utgangspunkt til å bli en felles forpliktelse som alle land har sluttet seg til (mer eller mindre helhjertet) – og derfra til å tro at alle politiske og religiøse retninger i hele verden har akseptert og ønsker å praktisere disse. Så uvitende og naive er ikke norske politiske ­ledere, ­heller ikke de som befinner seg inne i Tvedts humanitær-­politiske kompleks, selv om noen setninger i stortingsmeldinger er klossete formulert på dette punktet.

Uansett har MR i realiteten spilt en begrenset rolle i norsk utvik­lingspolitikk. Bistands­volumet til enkeltland ­bestemmes ikke av MR-argumenter, annet enn i ekstreme situasjoner. Norge har lenge støttet opp under en ­rekke MR-tiltak og ­organisasjoner i de fleste land som mottar norsk ­bistand, men dette har aldri ­utgjort noen hovedinnsats.

Underbygger ikke. I ­kapittel III (s.86–108) omtaler Tvedt sju konkrete eksempler for å ­illustrere hvordan den påståtte ­norske universalismeretorikken om utvikling og menneskerettigheter møtte virkeligheten. Tvedt mener å kunne påvise at våre feilaktige forestillinger gjør oss ute av stand til å se den komplekse virkeligheten, og at våre ideer om å «gjøre godt» gjør at vi ikke ser egne feil. Ettersom vi har den «gode moral» på vår side, er vi heller ikke ­mottakelige for kritikk.

Men hans eksempler viser ikke dette. Norske misjons­organisasjoner fikk statlig ­støtte til ­utviklingstiltak, trass i at mange kjente til og aksepterte at det ikke er mulig fullt ut i praksis å skille mellom dette og deres evangeliseringsarbeid. Evalueringer av det mislykkede distriktsutviklingsprogrammet i Turkana i Nord-Kenya og av Røde Kors sin mobilisering av over 500 utrangerte lastebiler fra Forsvaret til nødhjelptransport påpekte omfattende feil og oppsummerte lærdommer, og ble slett ikke skjøvet under teppet.

Den norske støtten til koranskoler i Pakistan var heller ikke basert på naiv tillit, men som et forsøk på å få kontakt og dialog med muslimske ­ledere og med Taliban. Og selv om det var et høyt norsk engasjement i Sudan, der mange ­støttet sør-sudanernes krav om å få velge uavhengighet, så var det sudanerne selv, med støtte fra ­naboland som Kenya og ­Etiopia, som inngikk fredsavtalen i 2005. Det er også sør-sudanerne selv som må ta hovedansvaret for den ­katastrofale utviklingen de ­seneste årene. Verken Norsk Folkehjelp eller Hilde Frafjord Johnsen kunne ha avverget dette, og det blir helt galt å skrive at «Norge skapte en ‘failed state’».

Mer realisme og nøkternhet. Tvedt har i tidligere bøker og artikler skrevet og argumentert mer inngående om hans begreper «godhetsregime» og om våre framstillinger av «de andre». I denne boka går han videre og ­påstår at det samme «humanitær-politiske ­komplekset» er blitt overbevist om at det bare finnes en universell utviklingsvei, og at menneskerettig­hetene er blitt opphøyet til en slags ­sekulær ­religion som er universelt akseptert. Derfor forstår denne eliten heller ikke verdens kompleksitet, og har et for­enklet og forkvaklet bilde av verden utenom Norge og Vesten. Tvedt hevder at denne eliten ikke lærer, at de oppfatter seg selv som ufeilbare og at de avviser all kritikk.

Det finnes sikkert enkelt­personer og noen organisasjoner som passer inn i en slik beskrivelse. Tvedt har også grunnlag for å henge ut enkelte kapitler og setninger i s­tortingsmeldinger og politiske uttalelser som ­benytter seg av slik høy-retorikk. Men det er langt fra å tillegge hele den politiske eliten og folk flest ­slike urealistiske og naive ideer. Dersom boka til Tvedt gjør noe godt, må det være å få både de som skriver ­stortingsmeldinger og ­organisasjonene til å ­uttrykke seg mer edruelig og nyansert både om verden i dag og om hva Norge kan og bør gjøre for å fremme gode verdier og ­menneskerettigheter.


2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Per Steinar Runde

205 innlegg  2385 kommentarer

Om ikkje uvitande og naive, så iallfall politisk korrekte

Publisert 6 måneder siden
Arve Ofstad. Gå til den siterte teksten.
Det er stor forskjell mellom det å hevde at MR har utviklet seg fra sitt vestlige utgangspunkt til å bli en felles forpliktelse som alle land har sluttet seg til (mer eller mindre helhjertet) – og derfra til å tro at alle politiske og religiøse retninger i hele verden har akseptert og ønsker å praktisere disse. Så uvitende og naive er ikke norske politiske ­ledere, ­heller ikke de som befinner seg inne i Tvedts humanitær-­politiske kompleks, selv om noen setninger i stortingsmeldinger er klossete formulert på dette punktet.

I skulens formålsparagraf står det likevel slik:

"Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane."

Sjå elles http://www.verdidebatt.no/innlegg/29827-andsfridom-likeverd-og-solidaritet-religiose-fellesverdiar

11 liker  
Svar
Kommentar #2

Njål Kristiansen

146 innlegg  20137 kommentarer

Publisert 6 måneder siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane."

Men, Runde, de stedene hvor menneskerettighetene ikke har blitt implementert er i hovedsak underutviklede eller land preget av diktatur, islam eller begge deler. Er det virkelig i den gruppen du ønsker å være? Er det ikke da bedre å svelge en kamel, forsvare menneskerettighetene og bruke dem som et eksempel til etterfølgelse for disse? Tross alt har de et element i seg som tilsier at også forfulgte kristne skal finne fred under den paraply de er ment å være, til og med når disse kristne er sigøynere, homofile eller har andre særegenheter. Hvis man vil forsvare den vestlige kristne kulturkrets, hva er da lettere å ty til som universelt våpen enn menneskerettighetene som alle tross alt er enige om - på papiret?

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Njål Kristiansen

146 innlegg  20137 kommentarer

Publisert 6 måneder siden
Arve Ofstad. Gå til den siterte teksten.

Ny sekulær statsreligion. Tror norske myndigheter at menneske­rettighetene er universelt akseptert – og ­universelt praktisert? Menneskerettig­hetene (MR) har fått status som «en ny sekulær statsreligion» i Norge, hevder Tvedt. I noen avsnitt synes han å være mest opptatt av det feilaktige ved at MR framstilles som universelle, mens de i realiteten har sitt opphav som vestlige verdier.

Han mener at norske ­politikere og andre later som om MR er ­universelle, fordi ellers vil ­resten av verden avvise dem. Det stemmer at det finnes ­holdninger i mange deler av verden som ­avviser ideer som oppfattes som vestlig kulturell og ­politisk ­ny-imperialisme. Men i de ­samme land finnes det ­nesten alltid krefter som hevder det motsatte; og som er like store tilhengere av MR nettopp som alle menneskers rettigheter, uansett kultur, tradisjoner og religion.

Ved siste store revisjon av Grunnloven ble menneskerettighetene skrevet inn som norsk lov. Samtidig ble våre humanistiske og kristne verdier presisert. Parlamentarismen ble også tatt med etter å ha vært i praktisk bruk siden 1884. 130 års ventetid var vel lenge nok. Dette skapte noen presiseringer som tidligere var tatt som selvsagt, men nå ble Grunnloven oppdatert til å være i pakt med det liberale samfunn vi er og har vært i stadig større grad siden Krigen. 

Menneskerettighetene baserer seg på det vi i dag kjenner som vestlige verdier. De praktiseres ivrigst i vestlige land, uavhengig av hvem som utgjør befolkningen og deres opprinnelse eller kulturelle bakgrunn. Årsaken til dette er at ryggraden i menneskerettighetene er de fire friheter som ble utformet i kjølvannet av nittentredvetallets fascisme og kommunisme; Ytringsfrihet, trosfrihet, frihet ra nød og frihet fra frykt. Disse fire kan naturligvis oppleves som borgerlige friheter, men da kan man også spørre seg hvorfor de totalitære mennesker ikke skulle ønske frihet til å ytre seg på lik linje med de mer liberale. Er det ikke naturlig å ønske seg frihet til å tro hva man vil selv om man er totalitær? Vil ikke en totalitær også ha frihet fra nød? (Hva er det som er bra med nød?) De totalitære har alltid hatt en horn i siden til myndigheter eller andre maktkonstellasjoner, og da er den fjerde friheten, frihet fra frykt også en bra sak. Slik favner MR hele menneskelivet på en vid måte. 

Selv om man er totalitær skal man altså kunne tro, mene, ytre seg, slippe nød eller å leve i angst. Dette må i sin mest rudimentære form være et gode for enhver. Men er det kanskje slik at noen er likere enn andre? At det er bare den som opplever seg som en elite, som hevet over andre skal føle disse friheter? Ser vi her et negativt syn på andre mennesker som tilsier at vi må styres og kontrolleres? For den slags elite må det være åpenbart at de skal komme ut på toppen og fortsette å være elite, men jeg kan ikke se at det er selvsagt. Totalitære eliter tar ikke fem flate øre for å gå løs på utfordrere til makten, elite eller legmann. 

Her kommer MR nettopp til sin rett ved at det ikke skilles mellom høy og lav, fattig eller rik, hvit eller sort. MR er svaret på alt som var galt i tiden før Krigen. Hvis man kjenner historien kan man ikke unngå å vite at tidene var adskillig dårligere for hundre-to hundre år siden. Den revolusjonerende oppfølgingen av kampropene ALDRI MER KRIG og ALDRI MER 9. APRIL har resultert i at verden siden ikke har sett så omfattende kriger. Vi har sett like grusomme konflikter men innen vesentlig mer begrensede rammer enn selve Krigen. Som helhet kan man derfor si at MR har vært et av de mest vellykkede internasjonale intellektuelle prosjekter verden har sett. De endret tankesettet til en hel verden. 

Hvorfor oppstår det konflikter rundt dette nå? Mange land begynner å komme seg opp ut av de verste bakevjene. De fleste land har opplevet utvikling, og med den kommer interessen for andre verdier, og makt til å gjennomføre en politikk som er bredere enn daglig brød for folket selv om mange enda ikke oppnår god nok fordeling av føden enda. En del av det koloniale systemet består ved at generalguvernørens oppgaver i koloniene er overtatt av nye stormenn av lokal karakter. De vet å forsyne seg grovt av fellesskapets verdier. MR er ment å beskytte lokalbefolkningen mot nettopp slike tendenser. Naturligvis oppstår det et gap mellom styrende og styrte når interessene spriker mht hvem som skal ha fortjenesten av strevet, og hvem som faktisk bare tar den. 

Samtidig viser det seg at totalitære fortsatt forblir totalitære. Da må vi liberale forbli liberale, og i ly av MR kan vi begge kjempe for å få flest mulig tilhengere. Kampen blir aldri avgjort. Her i Norge hvor vi ikke har alvorlige vansker er det de minste problemene som får oppmerksomhet og som gjøres til anstøtsstener. Minoritetene brukes som angrepspunkt, selv av andre minoriteter. Ved første øyekast kan man si at så dypt stikker liberaliteten. men det er feil fordi de som angriper MR har aldri vært gjennomført liberale. De ønsker liberalitet for sin egen del, som nevnt, komme ut på toppen selv, mens andre må holdes i tømme. Kampen mot MR i Norge er derfor en kamp om gamle holdninger i ny drakt. 

I andre land er skillene større og sterkere. Et muslimsk land kan oppfatte MR som preget av kristne verdier. Hvis frykt er et av maktmidlene i politikken og kulturen i SaudiArabia er det naturlig at regimet gjerne vil holde på maktmidlene. Vi kan lett huske høstens interne kampanje mot enkelte sjeiker som satte seg opp mot kronprinsen og utgjorde en trussel. De er ute nå, men de har lært å frykte kronprinsen mer enn Herren sin Gud. 

Ved å holde folket fast i nød kan man berike seg selv. I det minste for en tid. Ved å kue folket til å produsere for lederskapets vinning kan man tjene grovt, forlenge sine presidentperioder i det uendelige ved omskrivning av grunnloven. Er dette en leir vi ønsker å assosiere oss med? 

I land hvor det er monoteisme og andre religioner er forbudt lider fx kristne eller jøder. Muslimer blir jaget fra hinduistiske Myanmar. Har vi ikke alle et fellesskap i å forsvare trosfriheten på verdensbasis? Jeg kan ikke se annet enn at hvis tro skal bestå som faktor og parameter i samfunnet verden over må vi alle forsvare retten til å tro presis hva vi vil. Den dagen noen truer egen tro vil det ikke være noen til å støtte oss om vi ikke støtter andres trosfrihet i tide, om vi er aldri så uenige. 

Og til sist; denne siden ville ikke eksistere om det ikke var for ytringsfriheten. Ønsker vi den nedlagt? De som ønsker den nedlagt må gjerne fortelle om dette. Noen har vært nødt til å forlate VD. De har opprettet egne blogger for å ytre seg. Her snakker jeg om svært totalitære mennesker. Jeg tror vi her ser hjerteblodet til selv de mest totalitære, for også de vil ha en plattform og ytre seg fra. Og slik er det stort sett over hele verden. Vi ser hva mobiltelefoner og pc-er har gjort med Kina. Alle totalitære regimer skal falle sammen en dag, og det som til sist vil reise seg av asken er demokratier med liberale verdier for bare disse gir mennesket tilstrekkelig frihet. Ytringsfriheten er der for at vi skal kunne skrike ut eller snakke dannet om det vi har på hjertet. Det er en selvmotsigelse å skulle bruke den til å begrense den. Da blir det til sist naturlig at vi hever blikket bort fra de utvekster som bør friseres i samfunnet og lar dem leve fritt. Over tid vil alle friseres inn til en hovedstrøm de relaterer seg til. Frihet er ingen trussel, det er en ressurs, slik det var tenkt av kloke hoder som hadde stygge erfaringer i frisk erindring. Denne arven må vi ta tilbake og levendegjøre slik at nye slekter forstår dens betydning i nye tider. 

Svar
Kommentar #4

Per Steinar Runde

205 innlegg  2385 kommentarer

Seier éin ting, meiner kanskje noko anna

Publisert 6 måneder siden

Min kommentar gjaldt ikkje menneskerettane i seg sjølv, men om norske styresmakter forstod at dei har vestleg bakgrunn. Det kan hende dei gjer, men ut frå skulens formålsparagraf ser det ikkje slik ut.

8 liker  
Svar
Kommentar #5

Njål Kristiansen

146 innlegg  20137 kommentarer

Publisert 6 måneder siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

Min kommentar gjaldt ikkje menneskerettane i seg sjølv, men om norske styresmakter forstod at dei har vestleg bakgrunn. Det kan hende dei gjer, men ut frå skulens formålsparagraf ser det ikkje slik ut.

Gåte; siden all virksomhet i Norge er underlagt Grunnloven, kan da noe holdes utenfor dens bokstav og ånd? 

Når du kommenterer relatert til menneskerettighetene kommenterer du naturligvis relatert til menneskerettighetene være seg direkte eller indirekte. 

Svar
Kommentar #6

Per Steinar Runde

205 innlegg  2385 kommentarer

Seleksjon

Publisert 6 måneder siden

Under overskrifta, Siste om Tvedt: "Det internasjonale gjennombruddet" har debattredaktøren gitt plass til fem innlegg på framsida. Dei er skrivne av Tor Berger Jørgensen, Andrew P. Kroglund, Arve Ofstad, Asle Jøssand og Erik Hillestad, alle med bakgrunn frå det humanitær-politiske kompleks som Terje Tvedt seier har hatt definisjonsmakta her til lands. Betre kunne ikkje Vårt Land illustrert poenget hans, sjølv om tanken sikkert var det stikk motsette.

3 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
1 minutt siden / 307 visninger
Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
9 minutter siden / 307 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
24 minutter siden / 307 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 307 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 383 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 986 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 191 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 307 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 383 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 307 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Les flere