KrFs Hareide som kong David eller kong Salomon?

Det viktigste enkeltstående dokument i norsk skolehistorie ble skrevet av venstrehøvdingen Johan Sverdrup i 1884, som et åpent brev i Dagbladet til sin kirke- og undervisningsminister Elias Blix, han med ‘Å eg veit meg eit land’. Her skisserer han et program for  norsk skole som ble retningsgivende for utviklingen av en felles grunnskole og en felles videregående skole: «… et barn der går inn i en folkeskole, har utsikt til å kunne, uten tidsspillende avbrytelser eller avvikelser …, stige videre opp gjennom de forskjellige undervisningstrinn der avsluttes med Universitetet …».

Nå bør statsråd Nybø ta opp arven fra Sverdrup, og skrive slik til de politiske partiers fraksjonsledere i utdanningskomiteen:

«Som kjent har Kunnskapsdepartementet nå også fått ansvar for integreringspolitikk. Da kan ikke departementet samtidig føre en lærerutdanningspolitikk som i praksis innebærer at utkant-Norge, hva angår lærerdekning, segregeres fra resten av kunnskaps-Norge.

Utgangssituasjonen i skolen er allerede dokumentert: Av undersøkelser av såkalte skolebidrags-indikatorer for videregående skole, som måler det skolene bidrar med til elevenes læring, fremgår det at Nord-Norge er i en underklasse for seg, med vesentlig lavere skårer enn resten av landet. Et liknende bilde, om enn ikke så klart, fremgår av tilsvarende undersøkelser for grunnskolen. Slike undersøkelser vil alltid være beheftet med svakheter, men vi kan ikke se bort fra dem. Og de gir ikke hele bildet – utkant-Norge er ikke bare Nord-Norge.

Samtidig vet vi at Nord-Norge ligger på topp i bruk av ufaglærte lærere, og at de ufaglærte der i større utstrekning enn i resten av landet virkelig er ufaglærte, for så vidt som flere bare har videregående skole. 20 prosent av kommunene i Nord-Norge har nå mer enn 20 prosent ufaglærte lærere, en del har over 30 prosent.

Hva angår lærerdekning er vi ikke lenger avhengige av prognoser, men har klare tall som vil endres lite fram 2021/22: Dagens mangel, som skyldes opptakskrav som ble innført sist Venstre satt i regjering (snitt på 3,5; 3 i norsk og matte), er på snaue 4000, og selv med endring av opptaksreglene er det svært usannsynlig at mangelen vil bli mindre, siden de lærere som vil være utdannet innen 2022, allerede er under utdanning. Mangelen ville vært unngått dersom SV-statsråder i perioden 2005-2013 hadde justert gjennomsnittkravet litt ned, men det er vel fare for at andre partier hadde søkt å skåre et politisk poeng her, ved å omtale justeringen som nivåsenkning. I så måte er det ironisk at Høyres fremste utdanningspolitiker i perioden, Aspaker, nå møter seg selv i døra, som fylkesmann i et fylke med stor og sterkt økende lærermangel.

Vedtaket om masterutdanning for lærere vil innebære at det ikke produseres 3000 lærere i 2021, til erstatning for de lærere som går ut i pensjon det året. Lærernormen vil innebære opprettelse av ca 3000 stillinger, som det ikke er lærere til å fylle. Det er mulig KrF ikke har vært klar over en sekundæreffekt av normen, nemlig at en del lærere i utkant-Norge vil søke seg til de nyopprettede stillingene, som stort sett vil bli utlyst i sentrale strøk med store klasser, slik at mangelen i utkantene øker. Den såkalte avskiltingen av lærere (krav om at mange lærere må ta mer utdanning i sine fag innen 2015) vil nok medføre at en del lærere pensjonerer seg tidligere enn de hadde tenkt, slik at ufaglærte lærere vil måtte fylle ut også her.

I sum vil det med svært stor sannsynlighet være 10000 ufaglærte lærere i skolen om tre-fire år, hvis vi ikke gjør noe forut for årets opptak, og justerer andre vedtak. De fleste av disse lærerne vil være å finne på lavere trinn – det utdannes så vidt mange gjennom praktisk-pedagogisk utdanning at dekningen fra trinn 5 og oppover neppe vil være noe stort problem. Men mangelen på lavere trinn innebærer at mange elever vil måtte ta til takke med ufaglærte lærere i den viktige første lese-, skrive- og regneopplæringen, noe som vil forsterke bildet av utkant-Norge som en underklasse for seg, som ikke er integrert i resten av kunnskaps-Norge.

Jeg er ikke i tvil om at alle politiske partier ønsker gode lærere. Men vi må erkjenne at opptakskravene fra 2005, som ikke ble justert, er årsaken til dagens mangel, og vi må snarest justere dette vedtaket, og oppheve eller justere andre (4-krav i matte, norm, master, avskilting), slik at vi ikke på nytt i realiteten vedtar at vi skal ha lærermangel. Jeg ønsker derfor å møte i komiteen, for raskt å bli enige om justeringer der vi alle setter våre kjepphester på stallen, og finner løsninger som sikrer et integrert kunnskaps-Norge. Vi kan ikke drive symbolpolitikk på bekostning av småskole-elever i utkantene. Jeg har allerede registrert at der er bevegelse i noen partier på de punkter som må drøftes og justeres.»

Dette siste er nå sannere enn jeg kunne ane da jeg skrev det. Det er for det første blitt klart at Ap ønsker å gå bort fra ‘avskiltingen’, som KrF også er mot. Men KrF kan ikke innta sitt primærstandpunkt, fordi man føler seg bundet av budsjettavtalen med regjeringen. Der fikk KrF gjennomslag for lærernormen, mot å akseptere avskiltingen. Dermed har Hareide, som budsjettavtalens hovedaktør, plassert både sin utdanningspolitiske talsmann Grøvan og den nye statsråd på Uriasposter (se 2. Samuelsbok kap 11): Grøvan må forsvare en ordning partiet er mot, samtidig som det kan virke som han og KrF ikke er klar over eller vil innrømme sekundærvirkningen av lærernormen, at den vil gå utover distriktene; senest i Politisk kvarter 7. februar gjentok han at normen vil komme alle elever til gode. Det er simpelt hen ikke sant – normen skaper lærermangel i distriktene. Statsråden vil måtte administrere en lærermangel på 10000.

For det annet er det blitt klart at Ap vil gå bort fra 4-kravet. Dette er også KrF mot, men er gjennom budsjettavtalen bundet til det. Hvis man i forlengelsen av dette også kunne få flertall for å senke gjennomsnittkravet ved opptak fra 3,5 til 3,3 ville man kunne fylle opp mer eller mindre alle studieplassene. Det har gjennomgående vært  3-400 ledige plasser på lærerutdanningen for trinn 1-7 hvert år fra 2010.

Et siste tiltak ville være å åpne for at studenter som er tatt opp til 5-årig masterutdanning, får anledning til å avslutte etter fire år, og bli vanlige lærere, ikke lektorer.

Det var gledelig, og kanskje en form for ridderlighet, at det var statsråd Sanner som i Politisk kvarter forsvarte regjeringen, siden det er Høyre, og ikke Venstre, som bærer hovedansvaret for dagens situasjon. Det virket som Høyre var fast bestemt på å sikre lærermangelen på 10000 om få år – de foreliggende forslag om å justere ble omtalt som vingling.

Løsningen ligger hos Hareide. Hvis han går bort fra sin rolle som kong David, der han har plassert både sin talsmann og statsråden for høyere utdanning på Urias-poster, og i stedet lar seg inspirere av kong Salomons visdom, kan vi unngå mesteparten av de 10000 ufaglærte lærerne, som altså vil måtte ta over på de lavere klassetrinn i distriktene. Hareide kan fravike lærernormen, og la sitt parti stemme i overensstemmelse med sine standpunkter, både hva angår avskilting og 4-krav.

Det er gammel god Venstre-tradisjon – men vel også KrF-tradisjon – å styrke utkantene. Igjen Sverdrup: siktemålet er å «…bringe landsbygdens skole så vidt mulig frem til jevnbyrdighet med byskolen …». Jevnbyrdig skole fordrer jevnbyrdige lærere.