Gjenoppdaget kristendom?

Siden boken «Gjenoppdag kristendommen» av Marcus Borg kom i høst, har den fått stor oppmerksomhet, ikke minst her i Vårt Land, men også i NRK. Boken er blitt lest av mange, og det arrangeres seminarer og menighetskvelder med den som utgangspunkt.

Jeg er også blant dem som har lest Borg, og ser at her er det mye som kan utfordre til ny gjennomtenkning av troen. Slikt er alltid nyttig. Men underveis ble jeg overrasket over hvor radikalt annerledes hans kristendomsforståelse er, sammenliknet med det vi kan kalle en økumenisk kristendom som er forankret i den oldkirkelige trosbekjennelsen og utbredt blant kirker verden over.

En redusert Kristus. Bokens norske tittel spenner buen høyt. Men innholdet er ikke så oppsiktsvekkende nytt som tittelen gir inntrykk av. Målt mot kirkens tradisjonelle tro presenterer Borg en redusert Kristus, og han fokuserer først og fremst kristendommens etiske og handlingsrettede side. En slik teologi har verden sett før, blant annet i den mangefasetterte bevegelsen rundt år 1900 som med et samlebegrep kalles «liberal teologi». Men Borgs etiske perspektiv er nok mer sosialt og samfunnsorientert enn hos denne retningen.

Borgs bok vil vise at ordet «frelse» i en bibelsk sammenheng handler om mye mer enn det som angår synd, tilgivelse, himmel og helvete. Saken er primært noe annet: «Frelse handler om transformasjonen/forvandlingen av våre liv som enkeltpersoner og som mennesker som lever sammen i samfunn» (s. 42). «Frelse handler om frigjøring og forvandling» (s.49).

Frelsen redusert. Hele boken er et kraftig oppgjør med en form for konservativ amerikansk, evangelikal kristendom som Borg kjenner godt fra sin egen bakgrunn. I denne retningen blir frelsen redusert til tilgivelse fra synd og redning fra fortapelsen; mens troens samfunnsmessige konsekvenser arter seg som støtte til økonomisk liberalisme, kampen mot abort, retten til å bære våpen og støtte til et sterkt forsvar. Her har Borg et viktig anliggende.

Det er både riktig og nødvendig å vise at frelsen ikke bare handler om tilgivelse fra synden og redning fra fortapelsen. Frelse betyr også nettopp frigjøring og forvandling, og med konsekvenser av en helt annen karakter enn det vi ser hos den evangelikale, politiserte høyresiden som har fått ny oppdrift under Trump.

Et uttalt brudd. Men Borg ærend går svært mye lenger. Hans syn på Jesus Kristus representerer et uttalt brudd med kirkens trosbekjennelse. Jesus er ifølge Borg i utgangspunktet bare et menneske. Guddommelig blir han først etter oppstandelsen: «Guddommeligheten tilhører Etter-påske-Jesus, ikke Før-påske Jesus» (s. 94). Julens feiring av at barnet i krybben er både Gud og menneske, er altså egentlig gjenstandsløs.

Når Jesus i utgangspunktet ikke er annet enn et menneske, så betyr det at hans liv er en menneskelig mulighet som – i hvert fall i prinsippet – ligger åpen for alle. Borg sammenlikner ham da også med Frans fra Assisi, men «med et utropstegn etter». For nettopp som menneske var Jesus likevel så ekstraordinær at hans tilhengere betraktet ham som den avgjørende åpenbaringen av Gud. (s.100).

En forvandlet verden. Det er Jesu handlinger til beste for marginaliserte mennesker, og hans lidenskap for Guds rike og for en forvandlet verden som for Borg utgjør grunnlaget for den guddommelighet som blir ham til del etter oppstandelsen. Denne oppstandelsens historiske karakter er for Borg imidlertid mer enn tvilsom: «… hvorvidt graven faktisk var tom, er historisk irrelevant». Oppstandelsen er viktig først og fremst i betydningen som denne erfaringen fikk for Jesu tilhengere etter påske. De erfarte ham «som en realitet i nåtiden» (s.115f).

Borg skiller her skarpt mellom oppstandelsens historiske karakter og dens betydning (114f). For ham er det historiske egentlig uvesentlig. Tilsvarende tenker han også om Jesu gjenkomst. Borg tror ikke på denne som en begivenhet på en fremtidig dag i historien. Det som derimot betyr noe er hans gjenkomst i menneskers opplevelse av ham, i det liturgiske året og i nattverden. (s.197)

Konstruert motsetning. Følgende kritiske innvending mot Borg trenger seg på: Hvorfor konstruerer han denne motsetningen mellom historiske hendelser og deres betydning? Det kan ikke være uvesentlig – for å si det varsomt – for troen hvorvidt Jesu oppstandelse er en historisk realitet, slik Det nye testamente bevitner. Men betydningen av oppstandelsen er selvsagt ikke utfoldet bare ved å fastholde den historiske hendelsen.

Oppstandelsens evangelium handler også om å leve livet i oppstandelsens kraft, forkynne nåden og kjempe for rettferdigheten. Men dette kommer ikke på noe vis i konflikt verken med troen på Jesu oppstandelse eller på hans fremtidige gjenkomst nettopp som historiske hendelser. Tvert imot henter det kristne livet sin kraft og sitt håp ikke bare fra ulike erfaringer av møter med Jesus, men også og ikke minst fra overbevisningen om at frelseshistoriens begivenheter er faktiske hendelser uavhengig av vår erfaring.

Altfor ambisiøs. Den opprinnelige tittelen på Borgs bok er «Speaking Christian». På norsk har den fått den altfor ambisiøse tittelen «Gjenoppdag kristendommen». Etter min vurdering er dette ikke en gjenoppdaget kristendom fordi den ikke er særlig ny, og heller ikke en kristendom av evangelisk merke. Det viser seg ikke minst i hans forståelse av Jesu død. Denne var ifølge Borg ikke villet av Gud, og ikke en stedfortredende soning for verdens synder (s.106-109).

Borg deler i det hele tatt ikke den økumeniske bekjennelsen til Kristus som Guds Sønn fra evighet av som gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse forsoner oss med vår himmelske Far, og gir oss del i et håp om en ny himmel og jord – et håp som alene henger på Guds suverene handling. Borgs bok leverer et redusert evangelium. Med sitt etiske og handlingsrettede fokus er den heller ikke oppsiktsvekkende ny. Å kalle dette gjenoppdaget kristendom blir dobbelt galt.