Kommentar

Lek med lav mål­oppnåelse

Barns fritid blir mer organisert. Men er det barnas eller foreldrenes behov som framskynder utviklingen?

Etter å ha levert dattera mi i barnehagen ­passerte jeg en av venninnene ­hennes utenfor. Jenta gikk på ski, tydelig stolt, i følge med mor. «Oi, så flink du er!» sa jeg til henne, før jeg henvendte meg til mora: «Har du sendt henne på kurs?»

Skammen

Hvorfor i himmelens navn spurte jeg henne om det? Hva skulle et tre og et halvt år gammelt barn på skikurs for? Omtrent dette var også mors svar.

– Kurs nei, hvorfor skulle hun det? Det er jo massevis av snø utafor vinduet. Jeg har ikke tenkt å gjøre noen Northug av henne, fikk jeg høre.

Overmannet av skam ­skyndte jeg meg videre til jobb. Jeg ­forstod ikke hvorfor jeg hadde gitt inntrykk av at organisert kursing var naturlig. Antakelig var det bare min hang til å være ­jovial, men så bommet jeg, og da var det ingen vei tilbake til å si «nei, pøh, unga skal vel bare få more seg i snøen» eller noe sånt. Det er for sent for kameleonen å skifte farge når han sitter i ­slangens gap.

Unyttig fri lek

Skal jeg ­gjøre en anekdotisk ­klasseanalyse av det, vil jeg anta at kurs-­fikseringen min skyldtes at vi ­hadde ­byttet barnehage året før. Fra vestkant til østkant. Fra nye ­Bergans-jakker til ­Fretex-improvisasjon. Fra Barrat Due-aspirasjoner til fritid uten måloppnå­elsesstrategier. Og selv om jeg ­føler meg mest hjemme i den ­siste kategorien, kom det tvangsmessige spørsmålet om kursing.

I en glimrende reportasje om barns fritidsaktiviteter, intervjuet Klassekampen i ­november forsker Susanne Nordbakke ved Transportøkonomisk institutt. Hun hevdet at vi «stjeler barndommen» fra barna våre ved å gjennomorganisere tida de har til rådighet etter skolen. «Det har vært en radikal nedgang i fri lek de siste ni årene, samtidig som vi har sett enorm ­økning i ­organisert aktivitet for barn. I dag er foreldre opptatt av å ­veilede barn inn i lek de ­lærer noe av. Fri lek blir sett på som ­unyttig», sa Nordbakke.

I forskningsprosjektet ­hennes fra 2015 ble det dessuten ­påvist at barn som ikke deltok i ­organiserte aktiviteter også var minst med venner på ­fritida. ­Nordbakke hevdet at de som ikke er med på det organiserte opplegget, faller utenfor.

Ut med sauene

Hvis du snakker med dagens besteforeldregenerasjon om deres oppvekst, høres det ut som om de fra barnsben av ble sluppet løs med sauene om våren, for så å bli sanket inn igjen utpå høsten, til en brødskive med Banos før leggetid. På tross av at svært mange mødre uansett var hjemmeværende. Vi trenger ikke bare å romantisere dette. Tiåringer i robåter uten redningsvester regnes av gode grunner som uansvarlig i dag. Og Klassekampens reportasje påpekte at barnedødeligheten var ni ganger høyere for barn opp til fire år i Norge på 1950-tallet, sammenlignet med i dag.

Det er heller ingen grunn til å svartmale barns fritidsaktiviteter. Selv elsket jeg å gå på fotballtrening fra åtteårsalderen. Men når mange barn svarer at de ikke leker mer utendørs fordi de «ikke har tid», slik forsker Nordbakke fant i en annen undersøkelse, er det grunn til å bli skeptisk.

Hvilke behov?

Jeg tror to faktorer virker inn i denne ­utviklingen. Den ene handler om foreldres ønske om å avle fram den neste Mozart eller Messi. Jeg tenker ofte på den tyske ­poeten ­Bertolt Brecht sin verselinje: «Dere vil ikke ha fremskritt, men forsprang».

Det andre handler om foreldrenes behov for å kontrollere barnas fritid mer. Det henger sammen med at foreldre er mer til stede enn før, og det er en fin ting. Men det frarøver også barna muligheten til å leve i sin egen barnevirkelighet, hvor de får utvikle seg formålsløst. Kontrollbehovet tror jeg også henger sammen med en fornemmelse av at verden er blitt et farligere sted, selv om det beviselig er motsatt – særlig her i landet. Sjansen for at noen skal kidnappe eller skade barnet mitt er statistisk veldig mye mindre enn at jeg selv skal gjøre det. Foreldre er mye farligere enn de fremmede.

Som forelder bør man spørre seg hvilke behov man ønsker å innfri, når man setter små barn i aktivitet med hyppig voksenoppfølging. Er det barnas ­ønsker, eller er det like mye sine egne? Selv tror jeg vel egentlig at min fire år gamle datter, etter åtte timer i barnehagen, først og fremst ønsker å komme hjem til mamma og pappa, og kanskje leke litt med nabojenta i samme oppgang. Det blir to-tre timers frihet i en ellers gjennomorganisert hverdag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar