Iselin Jørgensen

1

Trygg i troen?

Midt i en hverdag blant buddhister og muslimer prøver jeg å holde løftet jeg gav i mitt barns dåp.

Publisert: 5. feb 2018

”Jeg gir deg mine tanker, jeg gir deg mine ord, jeg gir deg mitt hjerte. Namaste!”, Det er min sønn på tre år som hilser meg. Han har lært det av pedagogisk leder i barnehagen. Hun er buddhist, er åpen om det, og lærer gjerne barna hva hun tenker er viktig. Av 18 barn har kanskje halvparten muslimsk bakgrunn. - Og da barnehagen skulle på julevandring i kirken før jul, overhørte jeg en mor som sa til den samme lederen at datteren ikke hadde lyst til å dra i kirken. Responsen kom fort: ”Hva! Hvorfor ikke det?! Det er jo såå fint! Ellen prest forteller julefortellingen og vi synger sanger, hun må jo være med på det!”.

 Dette er hverdagen til treåringen min. Han lever midt i det. Ulik tro og praksis er synlig til stede midt i samtalene under plastelina- og togbanebygging, rundt matbordet, i sangene, gjennom fortellingene og markeringer av høytider. Hvordan skal jeg som kristen forholde meg til mitt barns hverdag? Hva skal jeg gjøre som mor som ønsker å gi barnet mitt de beste forutsetninger?

Jeg var en av to i min barselgruppe som valgte å døpe barnet mitt. Prester står som regel på pinne for å legge terskelen så lavt som mulig for at foreldre skal bære barna sine til dåp, men likevel synker dåpstallene. Mange foreldre har så stor respekt for kirkelige handlinger at de ønsker å være tro mot både kirken og seg selv. Om en ikke selv kjenner seg sikker i egen tro og overbevisning, opplever jeg at mange føler at terskelen er høy for å si ja til foreldreløftet under dåpen; Be for barnet, lære det selv å be, lære det opp i den kristne forsakelse og tro osv.

Hvordan skal jeg som nå tok dette valget for tre år siden lære opp barnet i den kristne tro, når de fleste vennene hans ikke deler dette? Hvordan skal jeg hjelpe ham til å føle tilhørighet til den kristne troen og videre leve ut misjonsbefalingen i livet sitt, når han blir eksponert for så mange andre innfallsvinkler store deler av hverdagen sin?
Det er tydelig at mange går med denne type bekymringer. Stadig hører jeg i kirkelige kretser en bekymring knyttet til hvordan vi skal ivareta våre barns trosopplæring i et stadig mer både sekulært og mangfoldig samfunn. Stadig hører jeg både trosopplærere og foreldre bekymre seg over om barna får den opplæringen de trenger for å bli "trygge i troen", som de sier, og utrustet til å møte virkeligheten. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår helt hva de mener. Går folk rundt og tror at barna våre lever i et vakuum frem til de er myndige? - Og går folk rundt og tror at tro er en enhetlig størrelse, som en boks full av innhold som bare må læres og tas i mot. Jeg undrer meg stadig over dette.

 Jeg tenker tilbake på min egen oppvekst. Som fireåring i Mandal på 80 – tallet levde jeg også i en mangfoldig virkelighet. Nabogutten trodde tilsynelatende ikke på samme gud som meg. Han kalte guden sin for Jehova, noe som resulterte i at jeg spurte alle voksenpersoner jeg kunne få fatt i om hva som egentlig stemte. Hvem er egentlig gud? Noen sier sånn og noen sier sånn.
Ble jeg mindre kristen av slike erfaringer? Ble jeg utrygg i troen?
Nei, jeg endte opp som teolog og prest. Hadde jeg fått alle svarene i fanget og blitt holdt inne i et skall av én enkelt livsanskuelse hadde jeg sannsynligvis ikke vært der jeg er i dag. Kanskje hadde jeg ikke brydd meg. Kanskje hadde jeg ikke vært troende i det hele tatt.

 Jeg er takknemlig for den erfaringen jeg fikk allerede som fireåring. Selv om jeg ikke gikk i barnehagen fikk jeg møte andre menneskers perspektiver likevel. Men hva med ”trygghet i troen” da? Nei, jeg ble ikke ”trygg i troen”, men jeg ble nysgjerrig og interessert. Jeg ble søkende. Jeg ville finne ut mer om hvorfor Petter tenkte annerledes. Jeg lette i min egen tradisjon. Jeg gikk på søndagsskolen og stilte spørsmål, samtidig som jeg fortsatte å stille Petter spørsmål. Videre i oppveksten på Sørlandet skjønte jeg fort at også mine kristne venner tenkte forskjellig og gikk i ulike kirker. De hadde ulik praksis og noe ulike sannheter. Jeg fortsatte å undres. Hva er riktig? Hva funker for meg? Hvorfor tilber vi ikke Gud sammen? Fins det ulike måter å møte Gud på?

 Jo mer jeg reflekterer over eget liv, og jo mer jeg snakker med treåringen min, desto mer opplever jeg at jeg forstår; om menneskelivet og om Gud. Jeg blir nok aldri ”trygg i troen”. Det tror jeg ikke sønnen min heller blir. Men det jeg tror er at mitt gudsbilde stadig blir rikere gjennom å møte andre mennesker og livsanskuelser. Min tro blir rikere, min søken og nysgjerrighet blir stadig større og sterkere. Det håper jeg sønnen min også opplever. - Om han blander sammen Jesu fødselshistorier fra Koranen og Bibelen, så er ingen skade skjedd. Han vil tidsnok lære å plassere kunnskapen sin. - Om han ber for de døde under kveldsbønnen, så er det helt ok selv om ikke lutheranere gjør det. - Om han synes at barnehagelæreren med hijab alltid er så pent kledd, så tror jeg det er lenge igjen før han blir muslim. Men mitt største håp for min sønn er at han fortsetter å lære, er nysgjerrig og utforskende. Jeg håper han fortsetter å samtale, synge og lytte til ulike fortellinger og perspektiver. Når han får muligheten til nettopp det, opplever jeg at jeg holder mitt løfte som jeg gav under dåpen hans. Han får en opplæring i kristen tro og praksis, gjennom å stadig møte nye sider av Guds skaperverk og lærer å undre seg og være nysgjerrig i møte med andre menneskers erfaringer. Helt i tråd med hva Jesus selv gjorde, og det han ba oss gjøre. Samtidig er det slik at jeg selv stadig lærer noe av treåringen om hvordan ydmykt dele det gode budskap:

”Jeg gir deg mine tanker. Jeg gir deg mine ord. Jeg gir deg mitt hjerte. Namaste!”

 

 

 

 

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert over 2 år siden

"Jeg (Paulus) plantet, Apollos vannet. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men BARE GUD GIR VEKST.

Den som planter og den som vanner, er ett. Men enhver skal få sin lønn etter sitt eget arbeid.

For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning.

Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver, SE TIL HVORDAN HAN BYGGER VIDERE.

For INGEN kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er JESUS KRISTUS." 1. Kor. 3, 6 ff


1 liker  
Kommentar #2

Daniel Krussand

32 innlegg  2002 kommentarer

Tro læres ikke

Publisert over 2 år siden

Tro kommer når mor og far lever troslivet i hjemmet.  Ikke religiøst, men ekte Gudsrelasjon, - å vandre i Ånden.

Trosopplæring i en kirke har ingen virkning om det ikke er levende tro i hjemmet.  Barn tror på pappa, ikke på presten.

Så er det heller ingen hensikt å la foreldre gi løfter i en barnevelsignelse.

Når et barn selv blir kalt av Gud ved evangeliet og omvender seg og tar imot frelse, lar han/ hun seg døpe til død og oppstandelse med Kristus.  Det er dåp, slik vi ser i Romerbrevet kap. 6.


1 liker  
Kommentar #3

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Men den som vandrer som foreldre i Ånden, vil vel også gjerne gi sine barn "undervisning" i Guds ord? For det er vel nettopp Guds ord som er til frelse for hver den som tror?

Selve undervisningen/trosopplæren gir jo ikke frelse i seg selv, det gir bare Guds ord. Ved undervisning så "sår" man, det er Gud som gir vekst. Derfor ser jeg ikke undervisning...kall det trosopplæring...som noe negativt.

1 liker  
Kommentar #4

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert over 2 år siden

"Trosopplæring har ingen virkning om det ikke er levende tro i hjemmet."

 

Mener du med dette at det bare er barn/ungdommer som har troende foreldre som kan bli frelst ved trosopplæring?

Hvis du gjør det, så kan jo ikke Guds ord ha kraft til å frelse andre enn de som har foreldre med levende tro hjemme....men det er kanskje ikke slik du mener det?

Kommentar #5

Daniel Krussand

32 innlegg  2002 kommentarer

Selvsagt synker dåps-tallene.

Publisert over 2 år siden
Iselin Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Jeg var en av to i min barselgruppe som valgte å døpe barnet mitt. Prester står som regel på pinne for å legge terskelen så lavt som mulig for at foreldre skal bære barna sine til dåp, men likevel synker dåpstallene.

Ja vel - ?  Hvor i Bibelen står det om å legge terskelen lavt?  Gud er ikke så  nøye?  Og hvor er det snakk om å bære mennesker til dåp?  Prøver Kirken å verve medlemmer for pengenes skyld?

Selvsagt synker »dåps»-tallene.  Folk gjennomskuer DnK.  Hvem vil stå i en gudstjeneste å lyve?  

Hadde Kirken vært opptatt av menneskers frelse, da hadde de ledet foreldrene til tro på Jesus. 

Kirkens såkorn er falsk - høsten blir deretter, - tom.

3 liker  
Kommentar #6

Daniel Krussand

32 innlegg  2002 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Nei, jeg er enig i din innvending.  Barn tror på Gud fordi de er barn.  De hører Guds rike til.  Men når de er litt eldre og forstår forskjell på godt og ondt, vil Ånden gi dem et personlig kall, de blir bevisst synd og dom og tar imot frelsen og går så i dåpens grav.  Dette i et kristent hjem.

Barn som ikke har troende foreldre får jo ingen forkynnelse hjemme.  

Misjonsbefalingen forutsetter omvendelse og tro på evangeliet før dåp.  Da kommer, «lær dem å holde (lyde) alt jeg har befalt dere!»

Troen frelser, - ikke dåpen.

Du kan ikke lære noen å holde det Jesus har befalt etter en «barnedåp».

Tro læres ikke, den fødes ved Ånden.



2 liker  
Kommentar #7

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Takker ditt avklarende svar.

Deler langt på vei din kommentar 5.


Kommentar #8

Daniel Krussand

32 innlegg  2002 kommentarer

P. S.

Publisert over 2 år siden

Åge, jeg uttaler meg ofte noe direkte.  Det er nyanser, og vi mennesker har forskjellig personlighet.

Barn av foreldre som ikke tror, har selvsagt godt av å gå på søndagsskole, eller kristne leire etc.  De hører Ordet og Gud kaller dem.

Men i Kirken blir det galt når de tolker Misjonsbefalingen slik at dåpen er første skritt i å bli disippel, deretter skal barn lære å tro.  Det er dødfødt.

Foran dåpen kommer det Apgj 2:38 sier.

De hadde hørt Evangeliet, det stakk dem i hjertet, -hva skal vi gjøre, brødre?

Omvend dere. Og la dere døpe til Jesu Navn.


2 liker  
Kommentar #9

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Er helt enig i det du skriver om kirkens dåp.

Kommentar #10

Jostein Sandsmark

110 innlegg  455 kommentarer

Guds rike og barna. #6

Publisert over 2 år siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.
Barn tror på Gud fordi de er barn.  De hører Guds rike til.

Nei, bibelordet sier: "Guds rike hører slike til".    Det er ikke helt det samme.

 

Kommentar #11

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Godt poeng!

Publisert over 2 år siden

Det er en vesentlig forskjell på å gå inn Guds rike fordi en er barn, og at "Guds rike hører slike til."

Kommentar #12

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

TRYGG i troen....i STEDFORTREDEREN.

Publisert over 2 år siden

Etter mitt syn er det bare en eneste måte å bli trygg i troen på, det er å tro at Gud sendte Jesus Kristus som en STEDFORTREDER  for seg for å forsone Gud med menneskene (ved korset), Ef. 2, 16:

"og i ett legeme (Jesus kropp=menigheten hvor Jesus er hodet, Kol. 1, 18) forlikte dem begge (jøde og hedning) MED GUD ved korset."

 

Denne Guds forsoning med menneskene var det altså Jesus Kristus alene som gjorde i Guds sted. Han gjorde det av bare nåde HELT alene, og UTEN vår medvirkning, det var Guds egen beslutning.  Ingen krav om delaktighet eller prestasjoner fra vår side.

Det er altså IKKE vi som skal forsone oss med Gud, det HAR allerede Gud gjort i sin stedfortreder Jesus Kristus.

IKKE NOE ANNET enn dette kan gjøre med TRYGG i troen. Heller ikke noe annet kan gi meg FRED.

Denne forsoningen er den som gjør oss fri, alt annet blir lønn og tvang, ikke nåde.

Dette er det enkle og uproblematiserte evangeliet.

1 liker  
Kommentar #13

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Om Jesus var Guds stedfortreder, slik jeg har skrevet, kan vel diskuteres. Selvsagt kom Gud i egenskap av seg selv, som sin egen Sønn, for å forsone seg med menneskene.

Og denne Sønnen måtte da ta den straffen og soningen jeg var skyldig i, så hadde da Gud sendt ham som stedfortreder for meg, i mitt sted. Derfor kan jeg være trygg i troen, min skyld  er betalt.

Kommentar #14

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.

"og i ett legeme (Jesus kropp=menigheten hvor Jesus er hodet, Kol. 1, 18) forlikte dem begge (jøde og hedning) MED GUD ved korset."

 

Denne Guds forsoning med menneskene var det altså Jesus Kristus alene som gjorde i Guds sted. Han gjorde det av bare nåde HELT alene, og UTEN vår medvirkning, det var Guds egen beslutning.  Ingen krav om delaktighet eller prestasjoner fra vår side.

Ifølge 2. Mos 2, 4 beror Sinai-pakten på to elementer. Blod av offerdyr som ble stenket på alteret-symbol på Gud-og på folket; det andre var Guds ord og Israels lydighetsløfte. 2. Mos 24, 7 ff. "alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde.

Dette løftet om lydighet som er konstituerende for pakten, ble brutt rett etterpå da folket tilba gullkalven mens Moses var på fjellet.  Etterfølgende historie er historien om frafall fra lydighetsløftet.  Bruddet på pakten synes å være uhelbredelig i det øyeblikket Gud overlater folket til eksil og tempelet til ødeleggelse.

Nå trer håpet om den nye pakt i forgrunnen, en pakt som ikke lenger skal være grunnet på den menneskelige viljes skrøpelige trofasthet, men en ny pakt som for alltid skal være innskrevet i menneskenes hjerter.  Jer 31, 33.

Den nye pakten må med andre ord være bygget på en lydighet som er ugjenkallelig og ukrenkelig. 

Denne lydighet er Sønnens lydighet, som nå er rotfestet i den menneskelige natur. Sønnen gjør seg til slave og tar all menneskelig ulydighet inn i sin egen lydighet like til døden, gjennomlider og overvinner den.

Gud kan ikke bare overse menneskets ulydighet eller historiens ondskap, han kan ikke behandle det som uviktig eller uten betydning. Uretten, ondskapens realitet, kan ikke bare ignoreres, ikke bare bli stående.  Man må konfrontere den, må beseire den.  

Bare det er sann barmhjertighet.  Og at Gud nå gjør det selv, fordi menneskene ikke er i stand til det, er Guds betingelsesløse godhet som aldri står i motsetning til sannheten og rettferdigheten som hører sammen med sannheten. 

Er vi troløse, så er Han trofast, for Han kan ikke fornekte seg selv. 2 Tim 2, 13.

Hans trofasthet består i at Gud nå ikke bare handler som Gud ovenfor mennesker, men også som menneske (Jesus) ovenfor Gud og dermed grunnfester pakten ugjenkallelig.   

Derfor hører den lidende tjener-skikkelsen som bærer de mange synder (Jes 53, 12) sammen med løftet om den ukrenkelige pakt.

Ved Sønnens stedfortredende lidelse - Han som ble slave - ble denne pakten for alltid skrevet inn i menneskenes hjerter, i menneskeheten selv.  

Mot ondskapens skitne strømmer står nå Sønnens lydighet.  I ham selv har Gud lidd og Hans lydighet er derfor alltid uendelig mye større enn all verdens voksende ondskap.

Kommentar #15

Tore Olsen

22 innlegg  5415 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.

De hadde hørt Evangeliet, det stakk dem i hjertet, -hva skal vi gjøre, brødre?

Omvend dere. Og la dere døpe til Jesu Navn.

!

Fortsett så på omvendelsens vei...

Kommentar #16

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.
Er vi troløse, så er Han trofast, for Han kan ikke fornekte seg selv. 2 Tim 2, 13.

Paulus beskriver i Apgj 17 Gud for grekerne. Vers 28. For det er i Ham vi lever, beveger oss og er til ….. for vi er Guds slekt.

Det er den virkelig virkelighet som beskrives. Hva sier det oss om virkeligheten og om hvem Gud er? Da må vi lese Ef 1, 10:

 10 Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:

          å sammenfatte alt i Kristus,
          alt i himmel og på jord i ham.

Alt er sammenfattet i Jesus.  Jesus er hele universet.  Og Jesus døde og led for oss, oss mennesker for å frelse oss.  Hva sier det om storheten, den enorme kjærligheten?  Hvordan - er det i hele tatt mulig å forstå og sette ord på Gud?  Det er ingen i stand til, men vi kan ane og undre oss og glede oss over vår beskytter.

Kan man annet enn å elske Gud?

Gud er alt og i alt. Det er i Ham vi lever.  Efeserbrevet sier mye mer. Om hvem Gud er og hva et menneske er - Ef 1, 4-14.

Ja det ser faktisk slik ut at selv skapelsen av universet var nødvendig. For Gud er kjærlighet
At Gud er kjærlighet gir en betydelig overbevisning at skapelsenes formål nettopp er kjærlighet.

For at vi skal bli frelst så kan Gud kun kjempe med kjærlighetens gode våpen.  

Først skapelsen, så Jesu komme, så Jesu soning på korset.  

For noen perspektiver på den voldsomme kampen mellom det gode og det onde.  Jesus vant seieren på korset og ved oppstandelsen.  Vant seieren over de troendes sjeler.  Det var eneste måten å kunne vinne på.

Slik Jobs bok forteller oss.  Jobs bok forteller oss om den åndelige kampen mellom Gud og den onde.  Slik kan vi forstå Jobs bok ved å sette Jesus inn i Jobs sted i den fortellingen.


Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 1479 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1062 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 958 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
29 dager siden / 611 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 426 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere