Verdidebatt

Trygg i troen?

Midt i en hverdag blant buddhister og muslimer prøver jeg å holde løftet jeg gav i mitt barns dåp.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

”Jeg gir deg mine tanker, jeg gir deg mine ord, jeg gir deg mitt hjerte. Namaste!”, Det er min sønn på tre år som hilser meg. Han har lært det av pedagogisk leder i barnehagen. Hun er buddhist, er åpen om det, og lærer gjerne barna hva hun tenker er viktig. Av 18 barn har kanskje halvparten muslimsk bakgrunn. - Og da barnehagen skulle på julevandring i kirken før jul, overhørte jeg en mor som sa til den samme lederen at datteren ikke hadde lyst til å dra i kirken. Responsen kom fort: ”Hva! Hvorfor ikke det?! Det er jo såå fint! Ellen prest forteller julefortellingen og vi synger sanger, hun må jo være med på det!”.

Dette er hverdagen til treåringen min. Han lever midt i det. Ulik tro og praksis er synlig til stede midt i samtalene under plastelina- og togbanebygging, rundt matbordet, i sangene, gjennom fortellingene og markeringer av høytider. Hvordan skal jeg som kristen forholde meg til mitt barns hverdag? Hva skal jeg gjøre som mor som ønsker å gi barnet mitt de beste forutsetninger?

Jeg var en av to i min barselgruppe som valgte å døpe barnet mitt. Prester står som regel på pinne for å legge terskelen så lavt som mulig for at foreldre skal bære barna sine til dåp, men likevel synker dåpstallene. Mange foreldre har så stor respekt for kirkelige handlinger at de ønsker å være tro mot både kirken og seg selv. Om en ikke selv kjenner seg sikker i egen tro og overbevisning, opplever jeg at mange føler at terskelen er høy for å si ja til foreldreløftet under dåpen; Be for barnet, lære det selv å be, lære det opp i den kristne forsakelse og tro osv.

Hvordan skal jeg som nå tok dette valget for tre år siden lære opp barnet i den kristne tro, når de fleste vennene hans ikke deler dette? Hvordan skal jeg hjelpe ham til å føle tilhørighet til den kristne troen og videre leve ut misjonsbefalingen i livet sitt, når han blir eksponert for så mange andre innfallsvinkler store deler av hverdagen sin?
Det er tydelig at mange går med denne type bekymringer. Stadig hører jeg i kirkelige kretser en bekymring knyttet til hvordan vi skal ivareta våre barns trosopplæring i et stadig mer både sekulært og mangfoldig samfunn. Stadig hører jeg både trosopplærere og foreldre bekymre seg over om barna får den opplæringen de trenger for å bli "trygge i troen", som de sier, og utrustet til å møte virkeligheten. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår helt hva de mener. Går folk rundt og tror at barna våre lever i et vakuum frem til de er myndige? - Og går folk rundt og tror at tro er en enhetlig størrelse, som en boks full av innhold som bare må læres og tas i mot. Jeg undrer meg stadig over dette.

Jeg tenker tilbake på min egen oppvekst. Som fireåring i Mandal på 80 – tallet levde jeg også i en mangfoldig virkelighet. Nabogutten trodde tilsynelatende ikke på samme gud som meg. Han kalte guden sin for Jehova, noe som resulterte i at jeg spurte alle voksenpersoner jeg kunne få fatt i om hva som egentlig stemte. Hvem er egentlig gud? Noen sier sånn og noen sier sånn.
Ble jeg mindre kristen av slike erfaringer? Ble jeg utrygg i troen?
Nei, jeg endte opp som teolog og prest. Hadde jeg fått alle svarene i fanget og blitt holdt inne i et skall av én enkelt livsanskuelse hadde jeg sannsynligvis ikke vært der jeg er i dag. Kanskje hadde jeg ikke brydd meg. Kanskje hadde jeg ikke vært troende i det hele tatt.

Jeg er takknemlig for den erfaringen jeg fikk allerede som fireåring. Selv om jeg ikke gikk i barnehagen fikk jeg møte andre menneskers perspektiver likevel. Men hva med ”trygghet i troen” da? Nei, jeg ble ikke ”trygg i troen”, men jeg ble nysgjerrig og interessert. Jeg ble søkende. Jeg ville finne ut mer om hvorfor Petter tenkte annerledes. Jeg lette i min egen tradisjon. Jeg gikk på søndagsskolen og stilte spørsmål, samtidig som jeg fortsatte å stille Petter spørsmål. Videre i oppveksten på Sørlandet skjønte jeg fort at også mine kristne venner tenkte forskjellig og gikk i ulike kirker. De hadde ulik praksis og noe ulike sannheter. Jeg fortsatte å undres. Hva er riktig? Hva funker for meg? Hvorfor tilber vi ikke Gud sammen? Fins det ulike måter å møte Gud på?

Jo mer jeg reflekterer over eget liv, og jo mer jeg snakker med treåringen min, desto mer opplever jeg at jeg forstår; om menneskelivet og om Gud. Jeg blir nok aldri ”trygg i troen”. Det tror jeg ikke sønnen min heller blir. Men det jeg tror er at mitt gudsbilde stadig blir rikere gjennom å møte andre mennesker og livsanskuelser. Min tro blir rikere, min søken og nysgjerrighet blir stadig større og sterkere. Det håper jeg sønnen min også opplever. - Om han blander sammen Jesu fødselshistorier fra Koranen og Bibelen, så er ingen skade skjedd. Han vil tidsnok lære å plassere kunnskapen sin. - Om han ber for de døde under kveldsbønnen, så er det helt ok selv om ikke lutheranere gjør det. - Om han synes at barnehagelæreren med hijab alltid er så pent kledd, så tror jeg det er lenge igjen før han blir muslim. Men mitt største håp for min sønn er at han fortsetter å lære, er nysgjerrig og utforskende. Jeg håper han fortsetter å samtale, synge og lytte til ulike fortellinger og perspektiver. Når han får muligheten til nettopp det, opplever jeg at jeg holder mitt løfte som jeg gav under dåpen hans. Han får en opplæring i kristen tro og praksis, gjennom å stadig møte nye sider av Guds skaperverk og lærer å undre seg og være nysgjerrig i møte med andre menneskers erfaringer. Helt i tråd med hva Jesus selv gjorde, og det han ba oss gjøre. Samtidig er det slik at jeg selv stadig lærer noe av treåringen om hvordan ydmykt dele det gode budskap:

”Jeg gir deg mine tanker. Jeg gir deg mine ord. Jeg gir deg mitt hjerte. Namaste!”

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt