Bli bedre eller forsones?

Den irske filosofen Peter Rollins beskriver i sin teologiske bok The Idolatry of God hvordan vi alle går rundt og har en følelse av at det vi ønsker oss i tilværelsen befinner seg like utenfor rekkevidde. Bare vi kunne strekke oss litt lenger og få tak i det vi begjærer, ville vi oppnådd sinnsro, velstand, perfeksjon. Problemet er bare at selv om vi klarer å oppnå det vi lengter etter, forsvinner ikke følelsen av å leve ufullendt, skriver Rollins.

Det er lett å være enig med ham. For slik beveger vi oss alle, fra de mest mislykkede eksistenser til de som har alt på plass, i randsonen av våre livs muligheter, og forsøker stadig å strekke oss over grensen. Vi blir ikke fornøyd, uansett om vi utvider livsrommet vårt, uansett hva vi eier av suksess og materielle goder. Det vi ønsker oss og det vi egentlig trenger viser seg å ikke være det samme.

Stagnere

Markedet flommer over av bøker og artikler som med enkle grep og ti-trinns-programmer skal hjelpe oss til å bli bedre utgaver av oss selv, realisere vårt indre potensial og lære oss selvdisiplin. Det er lett å gjøre narr av, men i bunn og grunn svarer selvhjelpssjangeren godt på våre dype behov for å være sjefen i egne liv. Hvem vil vel stagnere på sofaen med sine uutnyttede muligheter?

Jeg har lenge vært overbevist om at veien til sjelefred er å gi opp forbedringsprosjektene, gi slipp på begjæret etter å eie mer og være mer. “Alt er jag etter vind,” skriver Forkynneren i Det gamle testamente. “Hva har mennesket igjen for alt sitt arbeid, alt hjertet jager etter, for alt det strever med under solen?” Vi kommer uansett aldri til å bli fornøyd.

Det vi heller trenger er å forsones med oss selv. Det er hvile i å se sine dårlige sider, forstå seg selv som ufullkommen, og leve med erkjennelsen. Følger vi et luthersk menneskesyn, vil det alltid mangle noe på vår tilstrekkelighet. Vi kan ikke dra oss selv etter håret ut av vår situasjon som falne. Derfor har vi det bedre om vi overlater en eventuell reparasjonsjobb til Gud der framme på terskelen til evigheten.

Den rettferdiges hvile

Det er nok likevel ikke sikkert at denne hvilen på syndserkjennelsens bløte puter er den rettferdiges hvile. For i selv den mest forsonte sjel napper det: Skulle jeg ikke gjort mer? Skylder jeg ikke verden noe utover denne døsen? Burde jeg ikke i det minste prøve å være en mer tålmodig forelder? Ta vare på kroppen? Bruke timene mine til å hjelpe andre?

For det går an å bli litt vel forsont med seg selv. “Jeg kan ikke ta på meg det vervet, for jeg har ansvarsvegring,” hørte jeg fra en organisasjonsfelle en gang. Å skygge unna livets krevende oppgaver fordi man ikke har gidd, er ødeleggende for fellesskapet, og også for eget liv. Selv har jeg en tendens til en fruktesløs introspeksjon, der jeg klarer å identifisere mine svake sider, men så stopper prosessen akkurat idet det er på tide å ta tak i situasjonen. Jeg skygger unna.

Sinnsro

Den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr har skrevet en bønn som ofte blir kalt sinnsro-bønnen. Den begynner slik: “Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.”

Denne lille bønnen er genial i sin enkelhet. Den fanger opp både forbedringen og forsoningen som viktige livsveier. Og det er nettopp forstanden til å se forskjellen mellom de to som er nøkkelen til balansen mellom arbeid og hvile for sjelen.

Eller kanskje er balanse feil ord. For finnes det virkelig gylne middelveier? Går det an å være rund i alle kanter og ta de riktige, avbalanserte avgjørelsene til enhver tid?

Absolutte krav

Jesus, slik han framstår i Bergprekenen, er mer interessant. Han stiller opp absolutte krav, som er så strenge at ikke en gang den mildeste nonne vil kunne slippe gjennom. For hvem har vel ikke kalt sin neste en idiot? Begjært et annet menneske? Men de absolutte kravene følges av en absolutt nåde. Jesus er akkurat like raus som han er streng. Ingen middelvei, men en bevegelse mellom to poler som begge står fast, en dialektikk som ikke stivner.

Vi skal arbeide, og vi skal hvile. Vi skal ha med svart, og vi skal ha med hvitt. Når begge deler får stå fast, uttrykker slike paradokser tilværelsen slik den er. Den som vil måle opp riktig mengde grått og riktig mengde hvitt for å finne middelveien, går ikke på en gyllen vei, men en grå vei.