Verdidebatt

Mine drømmer for Kirken

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Innlegg i panelsamtale om "Mine drømmer for Kirken", TeOLogenes årsmøte 24.01.2018.

Av Øyvind Norderval

Som kjent kan drømmer deles i to kategorier – mareritt og de mer hyggelige drømmene. Nå er det ikke slik at jeg har mareritt over Den norske kirke, men jeg har vært og er bekymret for den stilling vis a vis det folket den er satt til å møte og tjene, særskilt i forbindelse med hele prosessen med å skille stat og kirke. Jeg har alltid hatt et pragmatisk syn på statskirken, når den ikke lenger var tjenlig eller folket ikke ønsket den, ville det være naturlig med et skille. Men min frustrasjon i prosessen var at alt gikk for fort da avviklingen begynte. 500 års historie ble avsluttet på et hestehandelmøte i stortinget i 2008. Blåmandagen er kommet: Det meste av det man ble enig om der, er i ferd med å rakne. Kirken har på mange måter gått baklengs inn i fremtiden.

Den norske kirke trodde at den skulle få både i pose og sekk. Man trodde at den økonomisk skulle sikres som før, men få indre frihet. Slik fungerer ikke verden. Ingen finansieringsordninger var vedtatt, og er det ennå ikke. Signalene fra politikerne er ikke bare positive, hverken i forslaget til tros- og livssynslov eller i den regjeringsplattformen som nå er vedtatt. Krefter innenfor Venstre, Frp og SV er innstilt på å kutte ut tilskuddet til trossamfunn, en unik ordning i europeisk sammenheng. En ting er sikkert, det blir karrige tider fremover både med hensyn til drift og til vedlikehold av kirkebygg. Jeg hadde en samtale med en gruppe antikvarer i forrige uke, og de ristet på hodet over den bevisstløse holdningen innenfor DnK, de fredede kirkebyggene utgjør ikke noe stort antall. Og hva gjør så de, de har begynt en prosess med å frede flest mulig verneverdige bygg for å få dem over på statsbudsjettet.
Kirken skulle heller ikke gått inn i en løsrivelsesprosess før i alle fall rammene for en kirkeordning var på plass. Den kommer først nå. På et tidspunkt da sterke krefter vil endre Grunnloven igjen.

Rådskirken har et stadig voksende byråkrati, som sannsynligvis bare vil vokse seg større hvis man ikke tenker nytt – det går jo ut over grasrota i kirken, der hvor jobben skal gjøres. Prostene er degradert til byråkrater som må føre lister over prestenes arbeidstid. Biskopene er satt på sidelinjen i den kirkelige strukturen, og vi hører knapt noe til dem. Boplikten er opphevet med den følge at presten ikke nødvendigvis bor i sognet sitt blant dem han eller hun skal betjene. Alt slikt skaper avstand.

Så skal man fornye seg – og man begynner med liturgisk reform, ivaretatt av byråkratene i Kirkerådet. Det kom kilovis med materiale som knapt brukes, fordi stoffet ikke var kvalitetssikret. I domkirken i Oslo brøt notestativet på orgelet sammen under vekten av koralbok og messebok. Problemet er at med alle de alternativer som finnes, er det mulig å sette sammen liturgier der det er liten grad av gjenkjennelse. Og kjennetegnet på liturgi er jo nettopp gjenkjennelse i spennet mellom tradisjon og fornyelse. Og er det noe folk etterlyser så er det nettopp gjenkjennelse – salmene de har lært, og de har vanskelig for å forholde seg til tre versjoner av Fadervår. Dette er rett og slett distanseskapende. Og det er interessant å se at menigheter i stadig større grad bruker det nye ordo, men med melodistoffet fra 1970-tallet som har slitestyrke. Man bør være varsom med på død og liv forandre det som er blitt folkeeie og fungerer.

Og så et ord til slutt om det distanseskapende: Homofilisaken. Vi skal takke Gud for at den er på vei til å løses, den har vært en mare for kirken og har tæret på dens troverdighet. Det de fleste borgere i kongeriket løste for lenge siden, det drev kirken og maste med på kirkemøter og i legio komiteer. Folk skjønte at dette var et elementært brudd på menneskeverdet, det var det ikke alle i kirken som gjorde. Det var også grunnen, tror jeg, til at oppslutningen om forrige kirkevalg – det var et valg om menneskeverdet. Det samlet i solidaritet og misnøye. Men dette har kostet kirken dyrt, svært dyrt. Og så kan man spørre – ved kommende valg vil det være saker som samler de frigjørende kreftene? Økonomi, kirkeordning – neppe.

Og imens faller tallene, bare begravelsestallene er noenlunde stabile.
Dette var den vonde drømmen, men jeg er på ingen måte pessimist. Imidlertid ser jeg meg som historiker både tilbake og til siden før jeg ser fremover. Å drive DnK er å bære staur, og vi sliter med mye av arven fra 1800-tallets pietisme, med den følge at det finnes flere kirker i kirken. Det er det som har hemmet en samlende og grunnleggende nytenkning. Nå har jo det skjedd betydelige avskallinger – legmannsorganisasjonene vil være selvstendige, og misfornøyde enkeltpersoner konverterer til andre kirkesamfunn.

Jeg har i det siste etterlyst en tenkning om hva kirken er. Etter mitt skjønn har de rent historiske forholdene gjort det umulig å tenke samlende om hva kirken er og hva dens formål er. Slagordet er folkekirke, men hva er det, det benyttes til og med av de som misliker begrepet: Er det en kirke i folket, for folket eller av folket? Nå må dette gjennomtenkes på nytt for at kirken skal vite hva den er, hva dens oppgave er og at den kan fremtre visjonært, ekte og troverdig. Spørsmålet om troverdighet kommer til å bli mer og mer fremtredende i årene som kommer. Hvis man ikke da vet hva man er, blir alle velmente engasjementer bare til tilfeldige stunts. Kirken kan ikke være tuftet på stunts.

Jeg har de siste par årene sammen med min kollega Trygve Wyller arbeidet med Confessio Augustana som utgangspunkt for en nyorientering av dogmatisk tenkning. Spørsmålet har vært – hvordan kan vi forstå toregimentslæren på en måte at den ikke skiller kirken fra et klart samfunnsansvar. Basis for kirken er at den består av de døpte som samles om ord og sakrament. Det er og blir sentrum. Men samtidig heter det at vi skal gjøre en må gjøre de gode gjerninger som er pålagt av Gud – det vil si at Guds nåde er altomfattende og vi som kirke og kristne er redskapene. Der er ingen grenser for hvem som faller innenfor. Dette strekker seg fra møtet med den enkelte i livets forskjellige faser, det dreier seg om de store samfunnsetiske spørsmål der kirken skal og må engasjere seg for evangeliets sak og for troverdigheten. Men sentrum er menighetens liv og gudstjenestelige handlinger. Det er pulsslaget, ellers blir det som sagt mer eller mindre heldige stunts.

Vi har mange flotte prester rundt omkring i landet, prester som tar sitt oppdrag på alvor i forberedelser og gjennomføring. Og selv er jeg i en privilegert stilling som prestelærer, der jeg forsøker å gi studentene innhold til en kommende tjeneste. Men vi opplever nedgang i rekruttering ved alle de teologiske institusjonene, og en del fullfører ikke. Vi må spørre hvorfor.

Når det gjelder kirkens pulsslag og dens troverdighet, tror jeg alle våre prester er innstilt på å møte mennesker med åpenhet i gudstjenestelig sammenheng eller ved livets korsveier. Der ligger kjernen til fremtiden: At kirken fremstår som medmenneskelig, lyttende og som formidler av omsorg. Jeg forretter av naturlige årsaker ikke ved så mange gudstjenester lenger, men jeg blir ofte tilkalt til å forrette i kasualia. Og det slår meg hver eneste gang: Det er forunderlig hvordan mennesker legger sine liv åpne i samtale og finner ekte trøst i det spontane fellesskapet som opprettes. For meg er det hellige stunder som viser både at det finnes fortsatt en kjærlighet, kanskje uforløst og ulykkelig, til kirken, ofte der man minst skulle vente det. Igjen og igjen skjer det: Et lite menneskebarn bæres til dåpen, et menneske befries fra det som tynger, en alvorlig syk finner fred, mennesker kan forsones, en sørgende kan gå videre, en tigger tas inn i varmen. I denne sfæren skapes kirken og gjør den troverdig gjennom den tilliten som skapes. Og herfra går linjen videre til det store engasjementet – for de fattige, for flyktninger til bekjempelse av all form for krenkelse av menneskeverdet.

Ligger dette i bånn kan vi finne en ny plattform for kirken i en helt ny og uvant situasjon. Det blir utvilsomt karrigere kår, men vi tvinges til å tenke samlet. Vi skal fremstå med både ydmykhet og stolthet over den arv vi forvalter. Ikke minst i en ny situasjon med multikulturalitet og multireligiøsitet. Vi må være vår arv bevisst for å gå i dialog og møte andre. Og da fremstår kirken med troverdighet. Mitt eneste forbehold er: Det kirkelige byråkrati bør snarest slankes og midlene tilføres kirkens arbeid ute blant mennesker.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt