Gyrid Gunnes

4    0

Symbolet, Ordet og hashtaggen

Kirkens bidrag til å bekjempe vold mot kvinner er ikke å skifte klær, men holdninger.

Publisert: 2. feb 2018 / 666 visninger.

Norges Kristne Råd tok i fjor initiativ til kampanjen Torsdager i svart. Den innebærer å oppfordre alle kirkelige ansatte til å kle seg i svart i solidaritet med vold mot kvinner i alle dets former.

Det er alltid velkomment at religiøse aktører engasjerer seg i sosialetiske og politiske spørsmål som vold mot kvinner. Selv om sekulære media ikke har skrevet utførlig om kampanjen, har kampanjen hatt stor oppslutning og vært omtalt i Vårt Land.

Ikke funnet sin form. Som prest i Den norske kirke, feminist og diakoniforsker mener jeg kampanjen ikke har funnet sin mest adekvate form i Norge og at denne uforløstheten går rett til kjernen fra kampanjens tema, nemlig kvinners sikkerhet og frihet.

Kampanjen er internasjonal, og har sitt utspring i blant annet enkene i sort på Mai-plassen i Buenos Aires og voldtektsofre i Rwanda som kler seg i svarte klær. Men å gjøre det samme som andre gjør andre steder, betyr ikke at virkningen eller betydningen er den samme. Aktivismes former og symboler blir til på konkrete steder og ikke en vare som uten videre kan tas ut av sin opprinnelige kontekst uten at meningen endres.

Hva skjer da når kirkelig ansatte og kirkelige ledere kler seg i svart en torsdag i uken i Norge? Den norske kirke er en organisasjon som på ingen måte har vært ledende i å kjempe for kvinners rettigheter og å synliggjøre vold mot kvinner. Kirken har blitt opptatt av disse anliggende først når dette har blitt ukontroversielt i storsamfunnet. Først da kommer kirken på banen og vil være solidarisk.

Egen delaktighet. Denne erkjennelsen må føre til at kirkens solidaritetsbidrag krever en gjennomtenking av hva vold mot kvinner er og egen delaktighet i volden. Hvis en tilsvarende «Mandager i rosa»-kampanje ønsket å vise solidaritet med skeive som utsettes for vold, ville kirkelige ansatte vært kjærkomne deltagere - men ikke uten å reflektere over hvordan kirken har bidratt til nettopp undertrykkelse av skeive. Uten en slik kritisk selvrefleksjon kan Torsdager i svart kritiseres for at kirken ønsker å tilta seg den symbolske kapitalen det innebærer å hevde å drive solidaritetsaktivisme, uten å spørre seg selv hvordan kirken selv faktisk er en del av problemet den ønsker å protestere mot.

Kirkens bidrag til å bekjempe vold mot kvinner er ikke å 
skifte klær, men holdninger. Det er mange eksempler på områder hvor holdningsendring er nødvendig for å uttrykke en reell solidaritet med kvinner som utsettes for vold i alle dets 
former.

Arena for vold. Fortsatt har Den norske kirke formuleringer som «Ekteskapet er Guds gode gave» og «Guds ord vitner om at ekteskapet er hellig og ukrenkelig» i den av de to offisielle ekteskapsliturgiene som heterofile kan velge mellom. Med andre ord er Den norske kirke per dags dato villig til å leve med en slik ekteskapsteologi – på tross av at vi empirisk sett vet at samliv og ekteskap har vært og er en arena for vold mot kvinner. Troen på ekteskapet som en moralsk overlegen samlivsform har historisk vært med på å usynliggjøre ekteskapet som arena for vold og bidratt til at det har vært vanskelig å velge skilsmisse.

Fortsatt forteller de fleste gudstjenester i Den norske kirke at Gud er mannkjønn og herre. Denne språkbruken ekskluderer kvinner fra gudbilledligheten. Verre er at det å bidra til å sementere maktmessig asymmetri mellom jordiske kvinner og menn ved at det religiøse språket identifiserer menn med guddommelighet.

Den norske kirke var imot abortloven da den ble innført i 1978. En måte kirken kan sørge for at Torsdager i svart ikke forblir på symbolnivået er å ta inn over seg at avkriminaliseringen av abort har ført til at kvinners kropper ikke lenger utsettes for den strukturelle og konkrete volden det er å måtte oppsøke «kloke koner». Den norske kirke trenger en fornyet debatt om sitt eget syn på selvbestemt abort, hvor kvinneperspektivet er avgjørende på en helt annen måte enn på 70-tallet.

Drakoniske abortlover. En god start kunne være at de kirkelige ledere som velger å kle seg i svart også utfordret Den katolske kirke på et forhold som skaper svært mye lidelse og døde blant kvinner og barn i Sør (og i noen land i Nord): Den katolske kirkes manglede positive holdning til prevensjon og støtte til drakoniske abortlover, særlig i Latin-Amerika. En kirke som vil være i solidaritet med kvinner som opplever vold kan ikke tåle så inderlig vel å være en del av de økumeniske fellesskap av kirker som fratar kvinner en grunnleggende frihet, nemlig retten til å velge om og når man vil bli mor. Å kun kle seg i svart som kirkelig leder er ikke å bruke den symbolske makten man faktisk besitter.

En annen måte kirken kan gjøre symboler til handling er å bli en del av den kampanjen som har opptatt det sekulære samfunn de siste måneder: metoo. Mens mange yrkesgrupper har hatt sine egne metoo-kampanjer, har det ennå ikke etablert et kirkelig eller fellesreligiøst metoo opprop. Fra muslimsk hold har Sumaya Ali skrevet modig om anklager om seksuell trakassering mot to ledende muslimske teologer (Klassekampen, 22. januar). Selv om det er tjue år siden Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep ble opprettet, er det god grunn til å tro at metoo-kampanjen vil ha stor betydning også innenfor religiøse sammenhenger.

Ofrenes egne stemmer. En av grunnene er at metoo-kampanjen inneholder et element som ikke Torsdager i svart ikke har, nemlig ofrenes egne stemmer. Selv om dette elementet tvinger frem en gjennomtenkning av forhold som ytringsfrihet, anonymitet og redaksjonelt ansvar, er det overordnet sett en umistelig styrke ved kampanjen at mangfoldet av stemmer blir artikulert og hørt.

Mens Torsdager i svart kun fokuserer på velgjørerens egen gjerning (svarte klær), setter metoo-kampanjen kvinnes egen stemme i sentrum. Det er stor forskjell. Ja, kanskje var Ordet i begynnelsen. Men etterpå kom hashtaggen.

Gyrid Gunnes

VID vitenskaplige 
høyskole

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Dan Lyngmyr

169 innlegg  1040 kommentarer

Publisert 7 måneder siden
Gyrid Gunnes. Gå til den siterte teksten.
Ikke funnet sin form. Som prest i Den norske kirke, feminist og diakoniforsker mener jeg kampanjen ikke har funnet sin mest adekvate form i Norge og at denne uforløstheten går rett til kjernen fra kampanjens tema, nemlig kvinners sikkerhet og frihet.

Langt de fleste kamper og kampanjer som har som formål å sikre kvinners rettighteter, sikkerhet og frihet , må selvsagt støttes - på alle plan. Eventuelle institusjonaliserte og strukturelle holdinger må tåle søkelys - og dette gjelder også alle kirkesamfunn.

Men, slik jeg oppfatter trådstarters posisjon : hvem kan egentlig bestride at en kvinne, en hvilken som helst kvinne, hvor som helst i verden, og som vurderer abort, ikke er i en sårbar posisjon. Dvs at en hvilken som helst kvinne på selvstendig grunnlag skal ha rett til en trygg abort når hun selv opplever å være i en sårbar posisjon.

Det, og ikke noe annet er grunnsvillen i dagens abortlovgivning.

Og, retten til f,eks tvillingabort kommer derfor også som en følge av dette.

Argumentasjonen gjør hver enkelt abort i praksis og prinsippielt legitim,  enten hun som får foretatt aborten er en vestlig studerende kvinne i tyveårene, eller en fattig 15- åring fra Nigeria, fordi de begge kan påberope seg å være i en "sårbar posisjon".

Men, når premisset for debatten innskrenkes til "sårbar posisjon" , eller abort ved voldtekt eller incest - en "uangripelige" stillingstagen som egentlig ikke kan utfordres, fordi man øyeblikkelig fremstår i opposisjon til alle dem (som med gode motiver) som vil forsvare kvinner i en "sårbar posisjon", så er enhver meningsfull debatt død.

Det er slik jeg opplever at trådstarter legger premissene for debatten.

Jeg er redd  for at den skråplaneffekten som tvillingabort etter mitt skjønn representerer, ikke bare begrenses til dette, men kan medføre ytterligere press på retten til andre typer aborter, som f,eks ultra senaborter, hvor barnet kan aborteres helt opp til grensen for at det kan overleve.

Eller som i 2012 hvor to filosofer (husker ikke navnet i farten) tok opp om det burde være tillatt med "after-birth abortions"- noe som vakte voldsom oppstandelse , men hvor det faktum at tanken ble luftet, i seg selv vitner om at slike vurderinger finnes, og kanskje finner gjenklang hos andre.

Og, som en følge av dagens abortlovgivning, er konsekvensen altså den relativt nye  konklusjonen om at tvillingabort er lovlig, og hvor den politiske tausheten har vært stor.

Fra faglig medisinsk hold advares det mot inngrepets karakter fordi  sponranabortrisikoen øker med omkring 15% for det ufødte barnet - etter at det andre er avlivet.

Og da blir spørmålet til innleggsforfatteren , presten  og diakoniforskeren, om hun,  mener at tvillingabort bør være tillatt og i så fall hvorfor ?

 

 

4 liker  
Svar
Kommentar #2

Øivind Hundal

0 innlegg  131 kommentarer

Men hva glemmes?

Publisert 6 måneder siden

Kirken har, moderne og i takt med tidens krav, fokusert på jenter/kvinner. Vel og bra. Men når hele det samfunnet som kirken er en del av, gjør det samme, så er det ensbetydende at resten (i denne sammenhengen) gutter/menn blir glemt og prioritert vekk. De som fremdeles lever i 1970, har muligens ikke fått med seg at gutter/menn nå ligger dårligst an på alle sosiale statistikker. På selvmordsstatistikken *leder* de, så jeg må modifisere meg litt...... Har man glemt at kirken skal ha fokus på *alle* uavhengig av kjønn? Og ikke kom drassende med argumenter som baserer seg på alfa-hannenes ledende posisjoner i samfunnet. De fleste gutter/menn er beta og videre ut. Helt alminnelige mennesker som også trenger kirkens omsorg. Glemmer kirken halvparten av befolkningen i sin iver etter å være aktuell, moderne, gjennomslagskraftig, så setter kirken bare seg selv under dom, Guds dom. For Gud er vi alle like verdifulle, uavhengig av kjønn.

Svar
Kommentar #3

Daniel Krussand

8 innlegg  1586 kommentarer

Guds metoder.

Publisert 6 måneder siden
Gyrid Gunnes. Gå til den siterte teksten.

Norges Kristne Råd tok i fjor initiativ til kampanjen Torsdager i svart. Den innebærer å oppfordre alle kirkelige ansatte til å kle seg i svart i solidaritet med vold mot kvinner i alle dets former.

Det er alltid velkomment at religiøse aktører engasjerer seg i sosialetiske og politiske spørsmål som vold mot kvinner.

Sitat:  «Den norske kirke er en organisasjon som på ingen måte har vært ledende i å kjempe for kvinners rettigheter og å synliggjøre vold mot kvinner«.

I Guds menighet er det en selvfølgelighet at kvinner behandles med verdighet og respekt.  Det gjorde Jesus, og jeg vil tro at apostlene fulgte opp i samme spor.

Om menigheter arbeider etter de metoder vi finner beskrevet og praktisert i NT, vil deres bidrag til gode liv for alle være ivaretatt.

«For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag. Gjør alt uten knurr og tvil, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og forvendt slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder fram livets ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke løp forgjeves eller arbeidet forgjeves.»
‭‭Filipperne‬ ‭2:13-16‬ ‭

Slike oppmuntrende ord og veiledning er Bibelen full av.  Som kristne får vi nåde av Gud til å leve slik.

Derfor er «kamp» ikke Guds metode.

Feminisme er heller ikke Guds metode.

Kirken er som du sier « en religiøs aktør» som engasjerer seg.  Men Kirken bruker heller ikke Guds metoder.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Dan Lyngmyr

169 innlegg  1040 kommentarer

Publisert 6 måneder siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.

Fra faglig medisinsk hold advares det mot inngrepets karakter fordi  sponranabortrisikoen øker med omkring 15% for det ufødte barnet - etter at det andre er avlivet.

Og da blir spørmålet til innleggsforfatteren , presten  og diakoniforskeren, om hun,  mener at tvillingabort bør være tillatt og i så fall hvorfor ?

Gunnes svarer ennå ikke.

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Dan Lyngmyr

169 innlegg  1040 kommentarer

Publisert 9 dager siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.
Og da blir spørmålet til innleggsforfatteren , presten  og diakoniforskeren, om hun,  mener at tvillingabort bør være tillatt og i så fall hvorfor ?

Ferien er trolig ennå ikke over ettersom Gunnes ikke svarer.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
3 minutter siden / 311 visninger
Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
10 minutter siden / 311 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
26 minutter siden / 311 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 311 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 383 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 987 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 192 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 311 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 383 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 311 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Les flere