Symbolet, Ordet og hashtaggen

Norges Kristne Råd tok i fjor initiativ til kampanjen Torsdager i svart. Den innebærer å oppfordre alle kirkelige ansatte til å kle seg i svart i solidaritet med vold mot kvinner i alle dets former.

Det er alltid velkomment at religiøse aktører engasjerer seg i sosialetiske og politiske spørsmål som vold mot kvinner. Selv om sekulære media ikke har skrevet utførlig om kampanjen, har kampanjen hatt stor oppslutning og vært omtalt i Vårt Land.

Ikke funnet sin form. Som prest i Den norske kirke, feminist og diakoniforsker mener jeg kampanjen ikke har funnet sin mest adekvate form i Norge og at denne uforløstheten går rett til kjernen fra kampanjens tema, nemlig kvinners sikkerhet og frihet.

Kampanjen er internasjonal, og har sitt utspring i blant annet enkene i sort på Mai-plassen i Buenos Aires og voldtektsofre i Rwanda som kler seg i svarte klær. Men å gjøre det samme som andre gjør andre steder, betyr ikke at virkningen eller betydningen er den samme. Aktivismes former og symboler blir til på konkrete steder og ikke en vare som uten videre kan tas ut av sin opprinnelige kontekst uten at meningen endres.

Hva skjer da når kirkelig ansatte og kirkelige ledere kler seg i svart en torsdag i uken i Norge? Den norske kirke er en organisasjon som på ingen måte har vært ledende i å kjempe for kvinners rettigheter og å synliggjøre vold mot kvinner. Kirken har blitt opptatt av disse anliggende først når dette har blitt ukontroversielt i storsamfunnet. Først da kommer kirken på banen og vil være solidarisk.

Egen delaktighet. Denne erkjennelsen må føre til at kirkens solidaritetsbidrag krever en gjennomtenking av hva vold mot kvinner er og egen delaktighet i volden. Hvis en tilsvarende «Mandager i rosa»-kampanje ønsket å vise solidaritet med skeive som utsettes for vold, ville kirkelige ansatte vært kjærkomne deltagere - men ikke uten å reflektere over hvordan kirken har bidratt til nettopp undertrykkelse av skeive. Uten en slik kritisk selvrefleksjon kan Torsdager i svart kritiseres for at kirken ønsker å tilta seg den symbolske kapitalen det innebærer å hevde å drive solidaritetsaktivisme, uten å spørre seg selv hvordan kirken selv faktisk er en del av problemet den ønsker å protestere mot.

Kirkens bidrag til å bekjempe vold mot kvinner er ikke å 
skifte klær, men holdninger. Det er mange eksempler på områder hvor holdningsendring er nødvendig for å uttrykke en reell solidaritet med kvinner som utsettes for vold i alle dets 
former.

Arena for vold. Fortsatt har Den norske kirke formuleringer som «Ekteskapet er Guds gode gave» og «Guds ord vitner om at ekteskapet er hellig og ukrenkelig» i den av de to offisielle ekteskapsliturgiene som heterofile kan velge mellom. Med andre ord er Den norske kirke per dags dato villig til å leve med en slik ekteskapsteologi – på tross av at vi empirisk sett vet at samliv og ekteskap har vært og er en arena for vold mot kvinner. Troen på ekteskapet som en moralsk overlegen samlivsform har historisk vært med på å usynliggjøre ekteskapet som arena for vold og bidratt til at det har vært vanskelig å velge skilsmisse.

Fortsatt forteller de fleste gudstjenester i Den norske kirke at Gud er mannkjønn og herre. Denne språkbruken ekskluderer kvinner fra gudbilledligheten. Verre er at det å bidra til å sementere maktmessig asymmetri mellom jordiske kvinner og menn ved at det religiøse språket identifiserer menn med guddommelighet.

Den norske kirke var imot abortloven da den ble innført i 1978. En måte kirken kan sørge for at Torsdager i svart ikke forblir på symbolnivået er å ta inn over seg at avkriminaliseringen av abort har ført til at kvinners kropper ikke lenger utsettes for den strukturelle og konkrete volden det er å måtte oppsøke «kloke koner». Den norske kirke trenger en fornyet debatt om sitt eget syn på selvbestemt abort, hvor kvinneperspektivet er avgjørende på en helt annen måte enn på 70-tallet.

Drakoniske abortlover. En god start kunne være at de kirkelige ledere som velger å kle seg i svart også utfordret Den katolske kirke på et forhold som skaper svært mye lidelse og døde blant kvinner og barn i Sør (og i noen land i Nord): Den katolske kirkes manglede positive holdning til prevensjon og støtte til drakoniske abortlover, særlig i Latin-Amerika. En kirke som vil være i solidaritet med kvinner som opplever vold kan ikke tåle så inderlig vel å være en del av de økumeniske fellesskap av kirker som fratar kvinner en grunnleggende frihet, nemlig retten til å velge om og når man vil bli mor. Å kun kle seg i svart som kirkelig leder er ikke å bruke den symbolske makten man faktisk besitter.

En annen måte kirken kan gjøre symboler til handling er å bli en del av den kampanjen som har opptatt det sekulære samfunn de siste måneder: metoo. Mens mange yrkesgrupper har hatt sine egne metoo-kampanjer, har det ennå ikke etablert et kirkelig eller fellesreligiøst metoo opprop. Fra muslimsk hold har Sumaya Ali skrevet modig om anklager om seksuell trakassering mot to ledende muslimske teologer (Klassekampen, 22. januar). Selv om det er tjue år siden Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep ble opprettet, er det god grunn til å tro at metoo-kampanjen vil ha stor betydning også innenfor religiøse sammenhenger.

Ofrenes egne stemmer. En av grunnene er at metoo-kampanjen inneholder et element som ikke Torsdager i svart ikke har, nemlig ofrenes egne stemmer. Selv om dette elementet tvinger frem en gjennomtenkning av forhold som ytringsfrihet, anonymitet og redaksjonelt ansvar, er det overordnet sett en umistelig styrke ved kampanjen at mangfoldet av stemmer blir artikulert og hørt.

Mens Torsdager i svart kun fokuserer på velgjørerens egen gjerning (svarte klær), setter metoo-kampanjen kvinnes egen stemme i sentrum. Det er stor forskjell. Ja, kanskje var Ordet i begynnelsen. Men etterpå kom hashtaggen.

Gyrid Gunnes

VID vitenskaplige 
høyskole