Sekularisering og innvandring

Gjennom flere tiår har andelen nordmenn som er medlemmer av Den norske kirke sunket. Stadig kommer det også meldinger om at færre døper seg, konfirmerer seg og går på gudstjenester. For mennesker med engasjement for kirken, kan alle nedgangstendensene kanskje vekke pessimisme. Er det slik at Den norske kirke sakte men sikkert mister sin posisjon som folkekirke? For å kunne svare på dette spørsmålet, er det viktig å forstå at Norge formes parallelt av to store samfunnsprosesser: sekularisering og innvandring. En ny rapport fra KIFO (Institutt for kirke-, religion- og livssynsforskning) viser at nedgangen i større grad skyldes innvandring til Norge, enn det at den norske majoritetsbefolkningen ikke lenger oppsøker kirken.

Kirken i endring

Den norske kirken har hatt en unik posisjon. I få om noen land har så mange vært medlemmer av ett og samme trossamfunn. Kirken har vært allierte med staten, var offisiell religion og favnet store deler av folket. I Norge hadde statskirken lenge monopol på religiøs tilhørighet. Frem til 1845 var Den norske kirke det eneste lovlige trossamfunn i Norge. For hundre år siden var så å si alle nordmenn døpt – og dermed medlemmer av kirken. Med de siste femtiårene har det religiøse landskapet endret seg. I 1973 ble fortsatt 96 prosent av alle norske barn døpt, mens i 2016 var dette tallet sunket til 55 prosent. I Oslo døper mindre enn én av tre barna sine i 2016. I 2012 sluttet også kirken å være statskirken og må nå stake ut en egen kurs med større avstand til staten.

I en ny rapport fra KIFO har jeg studert medlemsutvikling og unge menneskers oppslutning om Den norske kirke. (Rapporten «Unge voksne og Den norske kirke: Medlemskap, tro og tilhørighet» er tilgjengelig på Kifo.no.) I forbindelse med dette forskningsarbeidet, ble det klart for meg at jeg måtte ta hensyn til to store samfunnsendringer som har preget Norge de siste femti årene: sekularisering og innvandring.

Det norske samfunnet har utvilsomt blitt mer sekulært de siste tiårene. Religion har ikke den samme status og autoritet som tidligere. Stadig færre har en religiøs tro. Samtidig har også Norge gått fra å være et land med få innvandrere, til et land med en relativ stor innvandrerbefolkning. I 2016 var 17 prosent av befolkingen innvandrere og eller barn av innvandrere, og Statistisk sentralbyrå spår at i 2060, vil hver tredje nordmann være innvandrer eller barn av innvandrere. Når vi skal forstå kirkens endrede posisjon i samfunnet, må vi forstå hvordan begge disse utviklingstrekkene spiller inn – og kunne skille mellom dem.

Innvandrere og majoritetsbefolkningen

Det er liten grunn til å tro at mange av innvandrerne som kommer til Norge skal sokne til Den norske kirke, siden de kommer fra katolske land (Polen, Litauen, Filipinene) eller land hvor kristendommen ikke er majoritetsreligion (Somalia, Irak, Syra, Pakistan). Det er derfor nyttig å skille mellom majoritetsbefolkningen og innvandrere og barn av innvandrere, når man diskuterer kirkens plass i Norge. Det er på ingen måte min hensikt å hevde at dette er ulike og distinkte grupper i det norske samfunn, men det har analytisk verdi å skille dem fra hverandre når man skal forstå utviklingstrekk i det religiøse Norge.

Det vi da ser er at nedgangen i prosent som er medlemmer av Den norske kirke i større grad skyldes økt innvandring enn en mer sekulær majoritetsbefolkning. I majoritetsbefolkningen i Norge har det de siste tiårene bare vært en svak befolkningsvekst, og samtidig har det vært en svak nedgang i antallet som er medlemmer av Den norske kirke – mens antallet innvandrere og barn av innvandrere har økt. I perioden 2006 til 2016 sank andelen norske innbyggere som var medlemmer av Den norske kirke med 11 prosentpoeng. Men hvis vi kun ser på majoritetsbefolkningen, så var nedgangen kun på 5 prosentpoeng. Uttrykt på en annen måte: Mer enn halvparten av nedgangen i andelen medlemmer i Den norske kirke i perioden 2006–2016 kan forklares med økt innvandring.

Oslo er det stedet i landet hvor færrest er medlemmer av kirken, kun 52 prosent. Samtidig er Oslo det stedet i Norge hvor det bor flest innvandrere og barn av innvandrere (33 prosent). Hvis vi kun ser på majoritetsbefolkningen i Oslo, er faktisk fortsatt hele 77 prosent medlemmer av kirken. Oslo er en sekulær og mangfoldig by, men nesten åtte av ti av majoritetsbefolkningen er likevel medlemmer av kirken.

Mindre nedgang i majoritetsbefolkningen

Når vi diskuterer endringer i kirkens medlemsmasse over tid, er det altså nyttig å skille mellom innvandrerbefolkningen og majoritetsbefolkningen. Hvis ikke blir det vanskelig å forstå om nedgangen i medlemmer skyldes innvandring eller mindre oppslutning i majoritetsbefolkningen. Tidligere, når Norge var et mer homogent samfunn, ga det mening å diskutere kirkens posisjon ut i fra hvor mange prosent av innbyggerne som var medlemmer. Nå, når vi har stadig flere innvandre med katolsk eller ikke-kristen bakgrunn, gir ikke lenger dette er presist bilde av kirkens stilling i samfunnet. En konsekvens av å kun se på majoritetsbefolkningen, er at nedgangstendensene hos den Norske kirke dempes. Likevel er det, også når vi kun ser på denne gruppen, nedgang over tid. Dessuten har Den norske kirke en stor utfordring knyttet til det at mange medlemmer velger å ikke døpe barna sine. Likevel er nedgangstendensene vesentlig mindre når man kun ser på majoritetsbefolkningen.

Folkekirke for et mangfoldig folk?

Denne praktiske diskusjonen av hvordan man skal måle hvor mange som er medlemmer av kirken, er en inngangsport til et større og vanskeligere spørsmål: Hvilken rolle skal Den norske kirke ha i et stadig mer mangfoldig samfunn? Kirken omtales som en «folkekirke» i Grunnloven, og Kirkemøtet har definerer Den norske kirke som blant annet en «tjenende og åpen folkekirke». Men hva vil det si å være en protestantisk folkekirke i et land med stadig flere katolikker, muslimer, buddhister, sikher, agnostikerne og ateister? Må folkekirketanken bevares, forkastes eller endres? Dette er spørsmål kirken må forsøke å svare på i årene fremover.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 31.01.2018