Snodig fra preses om partitilhørighet

Hvis hun er korrekt gjengitt i Vårt Land for 31. januar, har preses uttalt følgende, som del av begrunnelsen for hun (eller hennes etterfølger) skal være leder i Kirkemøtet, og dermed i Kirkerådet: «Det tilligger biskopen et ansvar for å fremme kirkens enhet. Biskoper skal ikke tilhøre et parti eller en liste.»

Dette er beslektet med hva hennes visepreses, som vel er en tung kandidat til presesfunksjonen, biskop Nordhaug, hevdet for et års tid siden. Jeg skrev da slik på Verdidebatt: «Med biskop Nordhaug i spissen har flere debattanter i Vårt Land og på Verdidebatt betonet at kirken er et trosfellesskap som ikke bør utsettes for partidannelser som ved valg fremmer særskilte lister: «Kirken er et trosfellesskap der enheten må være mer fundamental enn uenigheten … .»»

Visepreses er altså mot partier og lister; preses sier biskopene ikke skal være medlem i noe parti.

Om standpunktet til visepreses skrev jeg slik, under tittelen «Trosfellesskap som uhistorisk retorisk grep»: «Dette fremtrer som historieløs retorikk. Den norske kirke som trosfellesskap har svært lenge omfattet store legmanns-organisasjoner som til dels har holdt og fortsatt holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens. I kampens hete betegner man fra dette hold andre innen trosfellesskapet som en ‘løgnkirke’. Man etablerte sin egen institusjon for utdanning av prester. Mange prester derfra hadde (og har?) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med ‘såkalte kvinnelige prester’; deres og andres holdninger til homofile har nå aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Man holdt store møter der man dro klare skillelinjer mot annerledes troende, og manet til at disse skulle isoleres fra trosfellesskapet. Lederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Noe av dette er historie – som fortsatt er virksom: For tiden er alle biskopene utdannet ved institusjonen som legfolket etablerte.

Så skjedde det noe. I stedet for at kirkens øverste organer ble valgt indirekte, gjennom menighetsråd som ble valgt av noen ytterst få kirkemedlemmer, skulle andre med tilknytning til kirken få anledning til å delta, i åpne offentlige valg. […]

Selv om det er blitt langt lettere å fremme lister enn det Kirkerådet la opp til, blir det nå plutselig sterkt problematisk med partidannelser innen trosfellesskapet. Eller mer presist: Det er akseptabelt at legmannsorganisasjonene danner et valgforbund (Levende folkekirke) som anbefaler enkeltpersoner med rett tro på de lister som utformes i regi av bispedømmerådene, og bruker store midler, primært innsamlet for andre formål, til å annonsere til fordel for disse rett-troende. Men det splitter etter sigende trosfellesskapet at det fremmes alternative lister. Må man selv lage egen liste, er det så krevende og splittende at man, ifølge anekdotiske data fra de siste ukers debatt, heller vil se seg om etter noe annet – f eks de alternative gudstjenester innen trosfellesskapet. Eller utenfor.»

Preses synes å ta til etterretning at partier er kommet for å bli – men hevder at ’da må jeg overta styringen’. Men det er ikke slik at biskopene ikke tilhører et parti. På papiret er det nok slik – tilsvarende at jeg ikke er medlem av Åpen folkekirke, fordi jeg er så dårlig til å gå i takt. Men de inntar, til tider, i viktige omstridte saker – rimeligvis – de samme standpunkter som de mer eller mindre veletablerte kirkelige partiene. De står ikke over dem. Jeg har oppfattet biskop Nordhaug som den fremste representant for en valgordning som innebar at velgerne skulle få sin innflytelse halvert, ved at noen velgere skulle få anledning til å stemme to ganger, i siste runde i egenskap av menighetsrådsmedlemmer – et standpunkt som vel ble inntatt av Levende folkekirke. I denne saken inntok biskop Fiske, i debatt med Nordhaug i Aftenposten, det motsatte standpunktet – som samsvarte med standpunktet til Åpen folkekirke. Nå har Frimodig kirke antydet at de vil vende tilbake til ordningen med indirekte valg. Kanskje vil noen biskoper være enig med dem.

Etter dette ville det være gunstig om preses dempet sin lyst på makt – som nok ikke er på egne vegne, hun skal fratre senest i 2020, men på vegne av biskopene samlet og sin etterfølger.

Hovedanliggendet, om kontroll med læresaker, kan løses på annen måte. Det er allerede slik at dersom det oppstår uenighet mellom Bispemøtet og Kirkemøtet, finnes det mekanismer som sikrer en svært forsvarlig behandling, med svært høye krav til kvalifisert flertall dersom Kirkemøtet inntar et annet standpunkt en Bispemøtet. Jeg har ved en annen anledning antydet at kravene kunne skjerpes. Ved vurderingen av dette spørsmålet må man fremfor alt huske at medlemmene av Kirkemøtet er lesekyndige, og derfor kan lese og forstå de fleste uttalelser fra et flertall og et mindretall i bispemøtet.

Hvis biskopene er nervøse for å bli helt overkjørt, noe som vel er svært lite sannsynlig, kunne  en sikkerhetsventil være at Kirkemøtet ikke har anledning til å gå imot et enstemmig bispemøte.