Verdidebatt

Opplyst humanisme eller hjerterå pragmatisme?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kjærlighet og barmhjertighet eller hat og hevn?

I disse debattene fremstår svært mange i mine øyne, med et menneskesyn som kanskje burde vært utgått på dato.

Etter 20. juli tragedien skrev jeg på Vd:

"Når et barn er født, er det utstyrt med et bestemt sett av arveanlegg. Og så begynner omverden å påvirke det, på godt og vondt. Personligheten, med evner og mangler, er til enhver tid resultatet av dette samspillet mellom arv og miljø. Og individets handlinger kan ikke frigjøres fra de kunnskaper, følelser, forståelser og evner, det er gitt – og selvfølgelig ikke selv har skapt.

Ingen vet hva vårt kjæreste, som vi holder i armene, uforskyldt kan ende opp med å bli, hvis alt går galt. Det har i disse dager vært sagt mye om ondskap og kjærlighet. For noen år siden ble en ung jente på nordvestlandet drept av en nederlandsk gutt på ferie. Under rettsaken var det to mødre som falt gråtende om halsen på hverandre. Kanskje er det håp?"

Men la oss begynne med begynnelsen hva meg og dette angår. Jeg vokste opp i et pinsevennmiljø i Troms før krigen. Grei og problemfri oppdragelse, men opplevde fra fødselen av et sterkt møte med diverse varianter av "det ondes problem".

Som en viss motsigelse mot fri vilje og ansvar overfor Gud, lærte de meg at ingen kan være annerledes enn slik de er skapt av Gud: Derfor er det stygt å erte (mobbe). Per kan ingenting for at han har fregner. Rolf kan ingenting for at han er tunglært i regning og lesing. Og Klaus, som får mye bank av sin far, som han har arvet sinnelag fra, kan ikke for at også han har et ustyrlig sinne. Dermed var spiren til mitt menneskesyn lagt. På søndagskolen spurte jeg: Når de som kommer til himmelen blir gjort snille der, hvorfor kommer ikke da alle dit? Om man er "determinert" av evolusjonen/naturen og miljøet, eller av en skapende Gud blir det samme.

Senere i livet har denne forståelse av vår begrensning stadig blitt underbygget av det jeg har lest om forskning og teorier. Jeg kan nevne tre bøker blant de viktigste kilder: Det skjulte menneske av Harald Schjelderup, for over 50 år siden; Straffen som problem av Johs. Andenæs for snart 25 år siden; og Descartes feiltagelse av Antonio Damasio for et par år siden.

Leste for lenge siden om amerikansk forskning som avslørte ting som tyder på at samvittighets- og empatisvikt som kommer til syne i tenårene kan skyldes CP. Tenk dere at eneggede tvillinger blir rammet av dette slik at den ene får skade på det motoriske senteret i hjernen; Han blir sittende i rullestol med dårlig taleevne, men gode evner og empati, omgitt av mennesker som viser ham kjærlighet og omsorg. Den andre virker først uskadd. Men skaden har rammet empatisentret for hans vedkommende, slik at han etter hvert blir en voldsforbryter, straffet hatet og fordømt av alt og alle. Hvis han så samtidig skulle ha en pedofil legning (som han heller ikke selv har påført seg) så er « det verste monstret» på plass. Hvor blir det av rettferdigheten? Spekulativt? Nei slett ikke. Livsprosessene består av slik tilfeldig påvirkning av alt liv og individer, menneskene inkludert. Nytter ikke? Primitive menneskesyn og gudebilder har motbevist slike moderne kunnskaper en gang for alle?

Men de betraktninger jeg her gjør meg til talsmann for, feies kanskje med rette bort slik den britiske konservative statsminister John Major gjorde i et intervju i februar 1993 i forbindelse med en oppsiktsvekkende forbrytelse, da han ønsket at allmenhetens holdning ble endret fra tilgivelse for forbrytelse til medfølelse med offeret: «Samfunnet trenger å dømme litt mer og forstå litt mindre,.»

Dette innlegget er spørrende. Jeg har ikke fasiten, men bidrar med min forståelse og mine meninger i håp om at jeg er blitt et brukbart produkt av arv og miljø.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt