En avsporing

DET ER MERKELIG at landets justisminister og hennes rådgivere ikke forstår at ordet er så flertydig og kompliserende at det så fort som mulig bør tas ut av det departementale språket.

Når en minister med ansvar for justisfeltet kaller overgripere for monster, skal da politiet vende seg til å omtale selv de groveste forbrytere slik? Som monstre? Skal rettsvesenet benytte seg av begrepet? Fengselsbetjenter? Saksbehandler i kriminalomsorgen som har som oppgave å føre enhver forbryter tilbake til samfunnet? Dette inkluderer fengselsprester.

Det mest avskyelige. I affekt og i dramatiske situasjoner, kan noen hver av oss kanskje ty til monsterordet for å beskrive en person som utfører en vederstyggelig handling. Og overgrep mot barn er i sannhet noe av det mest avskyelige vi kan tenke oss. Det har justisministeren rett i. Hennes kamp mot seksuelle overgrep mot barn, trenger all støtte. Men monsterordet tar bort fokus fra hva denne kampen dreier seg om og hvordan samfunnet skal møte den.

Monsterordet åpner ikke rommet for en bred strategi for å forstå og å hindre overgrep og gi barn økt trygghet. Rett og slett fordi monsterordet er med på å fjerne overgriperne fra ansvarets verden. Og dermed erkjennelsens og endringens vanskelige vei.

For monstre er ikke mennesker. Monstre kan ikke snakkes til rette. Monstre forstår ikke alvoret i sine ugjerninger. De tilhører en kategori skapninger utenfor alle de kategorier og mekanismer vi møysommelig har utviklet for å ansvarliggjøre overgripere. Gjennom rettsprosser og straff. Straff som soning. Tilpasset alvoret i ugjerningen.

Forbrytere er medmennesker. Soningens ideelle mål er å føre overtrederen tilbake til samfunnet. Vi bruker store ressurser på disse tilbakeføringsprosessene. Til det beste for tryggheten i samfunnet og fordi selv de groveste forbrytere er medmennesker.

Noen ganger ser de som har kunnskap og ansvar både medisinsk og juridisk, at en forbryter må «forvares». Utilregneligheten og faren for nye overgrep gjør det nødvendig. Men «de forvarte» er likevel ikke monstre! De er medmennesker.

Jeg hørte statsråden si på Dagsnytt Atten at hun bare kalte «en spade for en spade» ved å kalle en overgriper mot barn et monster. Men ordtaket viser hvor galt det blir. For det dramatiske faktum er at ugjerningspersonen er et menneske med ansvar og med mulighet til soning og endring.

Poenget er det motsatte. Jeg hørte også statsråden si at de som var mot bruken av monster-ordet forsvarte overgriperen. Hvordan er det mulig? Poenget er det motsatte: Å ansvarliggjøre overgriperen som menneske. Hvordan? Gjennom å åpne for endringsprosesser som kan hindre nye overgrep etter soning.

At en justisminister og hennes parti kan bruke affektordet «monster» i sin politiske diskurs, registrer jeg med en blanding av undring og forståelse. Men dersom justisministeren og hennes rådgivere kan mene at dette ordet hjelper de etater og instanser som er underlagt hennes departement til å få bukt med overgrep mot barn, tror jeg hun de er på villspor.

Jeg redd debatten vil fortsette på dette sidesporet, dersom ikke monster-ordet tas ut av det departementale språket.

Tor B. 
Jørgensen

Biskop emeritus