Å være hvit

' Å være hvit er ikke noe du trenger tenke på', sa den afro-amerikanske forfatteren James Baldwin en gang. Det er å være vant til å være på historien og tilværelsens overside, å ta definisjonsmakten, å vite hva som er best for oss selv og alle andre.

Opptatt av andre ting

Her om dagen spurte en venn i Nairobi om Trumps «shithole-countries»-kommentar hadde gjort inntrykk på oss ettersom Norge ble stilt på motsatt side. Vi ble jo forferdet over den skandaleløse kommentaren, svarte jeg, men nå var nyhetsbildet opptatt av andre ting.

«Ja, det som ikke rammer dere selv glir vel fort forbi», svarte han lakonisk.

Den massive reaksjonen fra samtlige afrikanske stater sa sitt om gamle sår som fortsatt svir, om hvordan det er å leve med en flere hundre år lang historie om nedverdigelse og stigmatisering, og være gjenstand for andres definisjonsmakt.

På den rette siden

Vi hadde sjansen til å melde oss på den rette siden mot drittsnakket. Ikke så lett for regjeringsledelsen, kanskje, som nettopp var blitt gjenstand for amerikansk smiger. Tenk, hele toppledelsen møtte statsministeren! Innvandringsministeren befant seg på besøk i flyktningleirer i Øst-Afrika, i kjernen av det Trump kommenterte. Hun hilste på menneskene han hadde nedverdiget. Jeg håpet at hun kanskje ville nytte anledning til virkelig å stå opp for dem. Men nei.

Isteden fikk vi høre om det hun allerede visste fra før, at det er best å hjelpe dem i sine nærområder. Mest effekt av pengene, og forøvrig bør de se og slutte med sine barbariske skikker. Paternalisme i ny støpning, nå med et norsk pressekorps til stede som mikrofonstativ. Lurer på hva som ble sagt når den norske delegasjonen hadde reist sin vei.

Det høres så riktig ut å få mer ut av hver krone. Det formalistiske språket om at streng innvandrerpolitikk handler om å beskytte asylinstituttet høres også riktig ut. Men jeg kan ikke fri meg fra mistanken om at iveren etter å hjelpe «der de er» også passer med ønsket om at de da holder seg unna oss .

Den lange fortellingen

«Shithole»-kommentaren var så voldsom at den var lett å se. Men hva med alle de små og større uttalelser og handlinger som der ute oppleves å veve seg inn i den lange fortellingen om å bli stilt i skammekroken, om at alt «det hvite og vestlige» er best? De vi knapt merker selv. Som James Baldwin sier: «Hvite er fanget i sin egen historie på måter de ikke skjønner selv.»

I så måte er det for eksempel bra at Terje Tvedt rusker i spørsmålet om hvorvidt menneskerettighetene er universelle ­eller om det er vi som er blitt så vant til å universalisere vår til enhver tid korrekte versjon. Premisset om at rettighetene er universelle i seg selv, må godtgjøres og forklares på måter som overbeviser både oss selv og andre og fører til nye former for reell inkludering og gjensidig kritisk dialog. Det gir et annet tyngdepunkt enn å si at menneskerettighetene er blitt universelle «fordi de har spredt seg». For da vil de som mener seg å sitte nærmest kildene stadig bli fristet til å vite bedre.

Stereotypisk formspråk

Videre er det på sin plass at Aftenpostens TV-serie for ungdom Stuck blir utfordret på sitt reduksjonistiske og stereotypiske formspråk om å følge en engasjert, men nokså uopplyst norsk jente i møte med på forhånd definerte og løsrevne problemer i sør. Hun blir selvsagt både opprørt og rørt, og vil ordne opp. Her er lite og ingenting om hvordan å forstå forhold innenfra i sine større sammenhenger eller om hvordan ting blir tatt tak i lokalt.

Nå har vi fått en bistandsminister som er våken overfor den lange fortellingen. Noe av det første Nikolai Astrup understreket ved sin tiltredelse var at god utvikling handler om at land får eie den selv. Norsk bistand skal kalibreres deretter. Dette er oppløftende toner.