Foten i døra

«Ateister misjonerer på gata», het det i denne avisen lørdag 27. januar. Utstyrt med «A manual for creating atheists» var Anthony Magnabosco kommet til hovedstaden for å få dem som måtte befinne seg gatelangs til å «reflektere over påliteligheten til metodene de har brukt for å komme frem til sine overbevisninger». Det var den norske «gate-epistemologen» Lars Christian Alm som tok initiativ til å invitere Magnabosco.

Gjaldt Jesu disipler. Samtidig, i Tyskland, vedtok kirkemøtet til Den evangeliske kirken i Rhinland at misjonsbefalingen var noe som «bare gjaldt Jesu disipler» (Vårt Land, 23. januar). Siden vi har droppet misjon rettet mot jøder, bør vi droppe misjon overfor muslimer også, resonnerte de:

[ «Selv om det er store forskjeller mellom jødedom og islam, kan vi ikke unngå å erkjenne at islam også står i bibelsk tradisjon og at muslimer og jøder er nærmere hverandre i mange teologiske spørsmål enn jøder og kristne.» ]

Synodemedlem Beate Sträter la til: «Å uttrykkelig avvise omvendelse av muslimer er et viktig signal til muslimene som bor i Tyskland. De er en minoritet i et kristent samfunn».

Ingen frelse. Paradoksene har altså stått i kø den siste uken. For å ta det mest åpenbare: Hva er poenget med å vinne sjeler om frelsen ikke finnes? Om alt bare er strategier for overlevelse, og det eneste «pålitelige» vi kan sette vår lit til er en «metode»?

Hele prosjektet til Magnabosco hviler slik på et kjempeparadoks. Eller som den britiske filosofen Alfred North Whitehead skriver i The Function Of Reason (1929): «Those who devote themselves to the purpose of proving that there is no purpose constitute an interesting subject for study.»

Fritt oversatt: De som vier seg til kampen for å vise at tilværelsen dypest sett er meningsløs, er i seg selv et interessant studie.

Religionserstatning. Det finnes også en annen inngang her: Vitenskap som religionserstatning. Flere har bemerket at lovprisningen av naturvitenskapen har «religiøse» trekk – med sine egne martyrer, mytologier, trosbekjennelser og bud («du skal ikke ha andre metoder enn meg»).

Den franske sosialantropologen Claude Lévi-Strauss skriver at menneskehetens interesse for naturvitenskap ikke så mye er et skritt til siden for det religiøse – som «en mutasjon på innsiden av det» (Den ville tanke). Med lørdagens stunt kan enda en fellesnevner anføres: impulsen til å misjonere.

Om Magnabosco har et forklaringsproblem, er det likevel ingenting mot det den Den evangeliske kirke i Rhinland har pådratt seg. At misjonsbefalingen bare gjaldt første generasjon kristne, sa dere? At det der med «veien, sannheten og livet» er ekskluderende og sender feil signaler?

Dropp hele greia. Da er det over og ut for troen. Da kan like gjerne spa-industrien ta over. Om kirken ikke lenger tar mål av seg å beskrive vår felles virkelighet, men søker tilflukt i seg selv – da er alt sammen bare teknikker for velvære pluss patina.

Og da kan det være det samme. Eller som Nils August Andresen sa i lørdagens Min Tro-portrett, riktignok med henvisning til noe annet: «Hvis Jesus hadde kommet tilbake og sett det der, hadde han bare sagt 'dropp hele greia'».

For troen må nødvendigvis være utadvendt. Den er så å si en del av programforpliktelsen, enten troen har korset eller scientismen (det eneste som finnes er det som naturvitenskapen kan sette på formel) som omdreiningspunkt. På den måten kan Magnabosco tjene som forbilde for Beate Sträter og de andre i Rhinland. Magnabosco tar i det minste overbevisningen sin på alvor. Han erkjenner at misjonsbefalingen er en uatskillelig del av pakka, og tar budskapet ut i verden.

Og kanskje hadde Den evangeliske kirke i Rhinland en nagende følelse av å ha tatt for mye Møllers tran. For ikke før har de satt punktum, så presiserer de at praksisen med «å forklare sin tro frimodig» fortsetter ufortrødent. Og hva er vel det, om ikke nettopp misjon?

Om nødvendig bruk ord. Uoverensstemmelsen skyldes naturligvis at «misjon» ikke er en entydig størrelse, men kommer i alle valører. Alt fra «å forklare sin tro frimodig» til å sette foten i døren og trenge seg på. Alt fra konfrontasjon på gatenivå til suppekjøkken. I dette spennet må misjoneringen finne sin form: Utadvendt, men ikke påtrengende. Offensiv, men ikke invaderende.

Som Frans av Assisi angivelig sa det: «Forkynn evangeliet. Om nødvendig med ord».