Hva skal vi mene om soning og frelse?

Jeg vil takke biskop Halvor Nordhaug for innlegget hans i Vårt Land om forsoningen (13. jan).  Men jeg har i denne forbindelse lyst til å føye til et viktig poeng, nemlig sammenhengen mellom Det gamle og nye testamente når det gjelder forståelsen av Jesu døds betydning.

Bibelen er klar og  sammenhengende i dette spørsmålet, og Jesus sier: Skriftene (altså Det gamle testamente) vitner om meg! Han mener dermed at det er Det gamle testamente som er nøkkelen til å forstå hans liv og oppdrag. Og GT taler klart om hvordan vi skal forstå Jesu lidelse og død.  I århundrer ble Israelsfolket oppdratt til at Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd og urett. Men Gud er også  kjærlig og barmhjertig og innstifter derfor det stedfortredende offer, der en annen - i GT et uskyldig dyr - kan ta straffen for menneskenes synder.  Offertanken og stedfortredertanken innprentes Guds folk på en konkret og pedagogisk måte så alle kan se og forstå:  Synd mot Gud og mennesker er dødsens alvorlig, men synden kan slettes ut (=sones) slik at mennesker og Gud kan forsones. Så profeteres det i Jes. 53 at en dag skal det komme et helt spesielt menneske som skal gi sitt liv for andres synder, en som går i døden og bærer en stedfortredende straff som er etter Guds vilje.  Etter soning, straff og død skal han leve, opphøyes og rettferdiggjøre mange.

Det gamle testamente er nøkkelen til å forstå Jesu død, om det er de nytestamentlige forfattere helt enige. En rekke eksempler kunne nevnes, jeg gjengir bare noen få:  "Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningstedet for dem som tror." (Rom 3.25)  Og Johannes skriver:  "Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1. Joh. 4.10)  At Jesus assosierer sin lidelse og død med GT blir helt klart når han før korsfestelsen sier: "For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt." (Matt. 26.27) Leser vi Hebreerbrevet får vi den mest detaljerte gjennomgåelse av den gammeltestamentlige  bakgrunnen for Jesu frelsesgjerning.

Vi må altså lese Bibelen som en helhet for å forstå Guds frelsesplan, og selv om både den subjektive og klassiske forsoningslære kan begrunnes  bibelsk, er den objektive forsoningslære her den helt grunnleggende.

Anne-Margrete Saugstad, tidligere høyskolelektor i kristendomsfag ved NLA Staffeldtsgate