Glimt fra den sosialetiske vekkelsen

DA JEG LESTE fortellingen i VL 20.01.18 om «den store politiske vekkelsen» i norsk kirkeliv omkring 1968, begynte minnene å strømme på. Jeg var stipendiat – og senere lærer – på Menighetsfakultetet på den tiden, og merket de sosialetiske bølgeskvulpene som slo inn over kirkelandskapet.

Mens etikk-tradisjonen ved fakultetet i min studietid ved overgangen fra 50- til 60-årene i stor grad kretset rundt individets etiske horisont, skiftet dagsorden utover på 1960-tallet til sosialetiske problemstillinger. Da jeg kom til Tyskland i 1962 for å studere kirkens holdning til den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk, gikk det for alvor opp for meg hvor viktig det ville være å tenke gjennom kirkens rolle i samfunnsdebatten på ny. Her hjemme fikk Tor Aukrusts inspirerende to-binds sosialetikk «Mennesket i samfunnet» (1965-66) avgjørende betydning for mange av oss. I tillegg mottok vi sterke impulser fra den økumeniske bevegelse, som fra midten av 60-tallet rettet oppmerksomheten mot ulike varianter av rik/fattig-problemet, spesielt knyttet til utfordringene fra den tredje verden. Søkelyset ble rettet mot urettferdigheten i verden, som viste seg i kløften mellom i-land og u-land, i synet på krig og fred og i diskusjonen om kirke, etikk og politikk. Slike sosialetiske temaer dominerte Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968, hvor jeg var med i den norske delegasjonen. Møtet bidro til å utvide mitt sosialetiske engasjement, men etterlot også en rekke teologiske spørsmålstegn.

Da de ny-marxistiske ideologiske og politiske vindene blåste over Europa i siste del av 1960-årene, og spesielt våren 1968, merket vi det naturlig nok også i MF-miljøet. Flere studenter enn før målbar nå etter hvert venstreradikale politiske synspunkter i tråd med det som var på moten i samfunnsdebatten. Blant lærerne på fakultetet var det ikke minst professor John Nome som fanget opp og analyserte den nye ideologiske strømningen som brøt på i disse årene. Han var både etiker og kulturfilosof, og observerte og kommenterte trender i samfunnsdebatten. Våren 1968 holdt han en dobbeltforelesing om «Studentopprørsbevegelsen og dens idégrunnlag» for et fullsatt auditorium. Han pekte på at det i denne sosialetiske og politiske flodbølgen ikke bare handlet om å bekjempe autoritære former for undervisning for studenter. Det dreide seg også om krav om omfattende sosiale og politiske endringer i samfunnet etter inspirasjon fra Karl Marx. Nome illustrerte dette ved å vise til en representant for studentmakten i Roma som i en demonstrasjon mot ledelsen ved ett av universitetene i byen formulerte parolen slik: «Marx er profeten, Marcuse hans tolk og Mao hans sverd.» Herbert Marcuse – en tysk filosof som hadde flyktet fra Hitler til California – utformet marxismen som kritisk teori og fyrte opp under studentrevolusjonen. Selv om Marcuse neppe ville ha sluttet seg til det tredje trinnet i parolen fra studentopprøret i Roma, pekte Nome like fullt på at mange av de marxistisk inspirerte aktivistene ønsket å gå hele veien fra California til Kina. Nome var enig i at det trengtes endringer i universitets- og høyskolesystemet, men han advarte mot «å importere en bestemt sosial teori fra mangemillionærenes California, med negativt fortegn».

I studentmiljøet på MF ble Nomes analyse og kritikk av filosofien bak studentopprøret mye diskutert. Ikke alle var like avvisende til Marcuse's ny-marxisme som Nome. Studenter som gikk for å være 'ekte' sekstiåttere, gjorde spede forsøk på å definere seg som undertrykte og signaliserte at de ville ta opp kampen mot undertrykkerne som satt med makten på universiteter og høyskoler. De var likevel moderate og opptrådte konstruktivt. Ingen av de MF-studentene jeg snakket med, forsvarte 'væpna revolusjon', slik noen av de mest radikale i universitets- og høyskolemiljøene gjorde.

Høsten 1969 hadde jeg en forelesningsserie om nyere problemstillinger i sosialetikken. Interessen blant studentene var stor. I begynnelsen av semesteret slo flere av studentene til lyd for at nå måtte kirken våkne og ta sitt sosialetiske ansvar på alvor. Kirken måtte gå i spissen for sosial rettferdighet! Men midt i semesteret, i oktober, la jeg merke til at de tonegivende studentene plutselig hadde forandret syn. De hadde ikke lenger tro på at kirken ville være i stand til å sette deres radikale visjoner ut i livet. Til det var kirken en altfor tungrodd og konservativ institusjon, som det ville ta tid å omforme i mer radikal sosialetisk retning. Det ville gå altfor sent om en skulle vente til kirkeledelsen la om kursen. I stedet burde unge kristne med sosialetiske visjoner gå inn i politikken og arbeide for å få gjennomslag for en ny måte å tenke på. Nå gjaldt det først og fremst for den enkelte student å engasjere seg i partipolitikken og kanskje også i utenomparlamentarisk virksomhet. På den måten kunne en oppnå radikale endringer i samfunnet, blant annet i forhold til rik/fattig-problemet, krig/fred-problemet, befolkningseksplosjonen og ansvaret for natur og klima. Noen mente at det ville være best om kirken holdt seg til det prinsipielle i sosialetikken. For den enkelte derimot gjaldt det å føre sine visjoner om forandring i samfunnet ut i det politiske landskapet.

Da Otto Hauglin målbar denne strategien i en panelsamtale på Det frivillige kirkelige landsmøte i november 1969, møtte han visse motforestillinger fra Tor Aukrust. For Aukrust var det et både/òg. Han ville at kirken skulle stå fram med en tydelig sosialetisk stemme i samfunnsdebatten, samtidig med at den enkelte kristne engasjerte seg i konkret politisk arbeid. Jeg oppfattet Aukrust slik at han advarte mot å avteologisere samfunnsansvaret og la sosialetikken gli over i politikk.

Da noen av studentene ved Misjonshøgskolen i Stavanger i 1971 ble kritisert av Misjonsselskapet for sitt venstreradikale politiske engasjement, gikk de i gang med å gjennomtenke sitt sosialetiske engasjement. Det viste seg da at de – anført av Tor Jørgensen – lå nærmere Tor Aukrust enn Otto Hauglin. I boken som de utga, «Mellom Luther og Marx» (1972), bygget de hovedsakelig på den lutherske lære om det verdslige og det åndelige regimente, og hevdet at kirken – som eksponent for det åndelige regimente – har et kritisk sosialetisk ansvar i samfunnet. Men samtidig understreket de at den enkelte kristne står friere og kan gå mer konkret til verks i politiske spørsmål enn det kirken bør gjøre.

Etter at MF flyttet inn i nybygget på Majorstuen i 1972, fortsatte det sosialetiske engasjementet. Som lærer i etikk på denne tiden fikk jeg ofte spørsmål om Karl Marx og ny-marxismen. Jeg var ikke tilstrekkelig innlest på marxismen, og flere ganger måtte jeg innrømme at jeg ikke hadde nok kunnskap til å kunne svare. Det skuffet nok flere av studentene. For å supplere etikk-undervisningen på dette området, arrangerte de egne lørdagsseminarer med foredragsholdere utenfra som kunne gi grundig innføring i marxismen og ny-marxismen. Seminarene samlet full Kantine. Dette engasjementet imponerte meg og overbeviste meg om at MFs 68-ere var idealister. De utgjorde en gruppe studenter som det var lærerikt å tale med. Selv om jeg ikke delte den ideologiske moteretningen som preget de mest taleføre studentene på den tiden, kunne vi møtes til teologiske samtaler om kirkens sosialetiske ansvar og engasjement. Stort sett var jeg opptatt av de samme sosialetiske spørsmål som dem, men uten å tilegne meg studentopprørets ny-marxistiske plattform.