Alternativet nå er å glemme Oslo-avtalene og returnere til den politiske tilstanden før Oslo-prosessen startet i begynnelsen av 1990-årene, det vil si å stole på statlige aktører som f.eks. Egypt, Jordan, Saudi Arabia og Israel for å gi statsborgerskap og levelige vilkår for de statsløse araberne, palestinerne, som i dag befinner seg i flyktningleire eller som israelske statsborgere i det tidligere britiske mandatområdet i Midtøsten.
San Remo-avtalen fra 1922 må opp på forhandlingsbordet igjen, og dens prinsipper må legge føringer for en ny avtale der Israels sikkerhet som en jødisk stat får verdens aksept. Dess fortere Israels ledere «stop paying lip service to the “two-state” lie», dess fortere kan de legge bak seg de selvpåførte sår, som Israel i de siste 23 år har måttet utholde. USA må være garantisten for at de førnevnte landene i regionen ser seg tjent med å gå med på en avtale med Israel.
For å oppnå den stabilitet som regionen så sårt trenger, må de arabiske statene reintegrere nesten 20 millioner «displaced» og statsløse arabere som vaker under kunstige syriske, irakiske, libanesiske og palestinske merkelapper. Dette er ikke først og fremst Israels problem. Det må løses av alle involverte parter innen den regionale kontekst. Det internasjonale samfunn må behandle arabiske flyktninger på samme måte som alle andre flyktninger – humant og ikke som politiske gisler og kanonføde. Å integrere dem i samfunn som de har etnisk og kulturelt fellesskap med er den eneste og beste måte å skape levelige vilkår for flyktningene.
Myten om «et palestinsk folk» og en to-statsløsning har alt for lenge forhindret fred, stabilitet, sikkerhet, utvikling, regional integrering og rettferdighet. På bakgrunn av den mirakuløse tilbakevending av jøder til sitt opprinnelige jødiske hjemland i 1948, er det utrolig at FN i 2016, støttet av en utgående amerikansk president, Barak Obama, benektet at jødene hadde noen som helst tilknytning til Judea og forlangte etnisk rensing av den såkalte Vestbredden. «All in the service of a lie».
Realitets baserte planer har vært mangelvare etter Oslo-avtalene, og de myter de skapte i 1990-årene og senere. To prinsipper som ble ignorert, er årsak til avtalenes stille død: Israelsk suverenitet skal fortsette innen sikre grenser og araberstatene må overta hovedansvaret for de arabiske flyktningenes velferd.
Disse prinsippene er begrunnet ut fra historie, moral, juss, og ut fra jødisk sikkerhet, arabisk utvikling, med det kritiske mål å skape regional stabilitet. Det som har fungert andre steder i verden, vil også fungere i Midtøsten hvis araberstatene vil tillate det. Og det vil de bare hvis de blir presset av president Donald Trump. Han har som første president begynt å dytte i riktig retning, og det lover bra.
Interesserte som leser engelsk, kan gå inn på "Palestinian statehood is a dream; the Arab states must assume responsibility for the welfare of Arab refugees" og lese dokumentet fra den internasjonale tenketanken i sin helhet.