Verdidebatt

Hammeren eller en kopp te?

La oss derfor igjen tenke over våre ord og våre holdninger og istedet for å anse hele sosiale, religiøse grupper mennesker som Gud har sendt hit til landet vårt, som et problem. Istedet burde vi takke Gud for å ha brakt en hel misjonsmark til dørterskelen vår.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I et fint og hjertevarmt innlegg på dagensdebatt.no skriver Britt Margrethe Kvaran Elli i positive ordlag om hennes erfaringer fra en muslimske ungdomskonferansen arrangert her i Norge nylig. Jeg skal ikke gå inn på konkret hva hun skriver (du kan lese den selv her), men ønsker å bare nevne noen av de mange ufine (jeg kunne tenkt meg å bruke et sterkere ord her, men ønsker ikke å støte noen) kommentarene som hun fikk. Merk, dette er fra mennesker som kaller seg kristne, altså mennesker Jesus selv sa at verden skulle kjenne igjen på vår kjærlighet for hverandre.

En som er aktiv i norsk kristenliv og også særdeles i debatter i media, skriver: Helt utrolig! Så du omtaler altså Gud og djevelavguden allah som DEN SAMME! Bare her viser du at du faktisk er på totalt villspor. Er det fordi du VIL bli forført at du drar dette så ufattelig langt?

Uten å ta for meg de teologiske påstandene i dette, så må en spørre seg selv: Om du var muslim og leste dette, ville du oppfattet denne personen som respektfull og imøtekommende? Ville du ønsket å invitere denne personen hjem til deg for å lære mer om hans tro og Jesus? Ville du opplevd at det var en du kunne stole på? Som kristen opplever jeg dette som trist og støtende og kjenner et behov for å ta avstand fra et slikt språk. Jeg finner ikke at Bibelen lærer oss å omtale hverandre på denne måten. I stedet sier den at vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet (Efeserne 4.15a).

En annen sier: Men hvis denne unge kvinnen var muslim, bad hun ikke til Gud med stor G, for det er nemlig den kristne Gud, Jehova. Nei, hun bad til Allah, som ikke er noen annen enn Lucifer. Altså var det en satanisk bedestund.

Hva er det som får mennesker som sier at de har erfart Guds godhet i nåden funnet hos Jesus Kristus å omtale både brødre og søstre i troen og annerledestroende, på denne måten? Er man i ferd med å bli som tjeneren i lignelsen til Jesus, som hadde fått ettergitt en ubetalelig gjeld av sin herre, men så går ut og nekter å ettergi den minste gjelden til sin medtjener? Burde ikke mildhet og godhet i møte med mennesker som ikke kjenner Jesus, uavhengig av religion, være et av de tydeligste kjennetegnet på oss som kristne?

Som kristne klager vi ofte over at andre som er uenige med oss og ikke tror det samme, framstiller oss og vår tro med vrengebilder og karikaturer. Vi ønsker og forventer at de spør oss og lytter til oss hva vi faktisk mener og tror. Den samme respekten skylder vi i enda større grad som kristne å vise andre mennesker rundt oss. Både brødre og søstre, men likeledes de som ikke tror som oss.

Det kan være områder av Islam som er problematiske. Det kan være trospraksis som er enda verre. Disse sidene og praksisene kan og bør selvsagt diskuteres og kritiseres ærlig og åpent. Men det betyr ikke at når vi omtaler eller snakker med muslimer, så går vi rett på “djeveltilbedere” og “kvinneundertrykkende”. Det er rett

Akkurat som vi som kaller oss kristne forstår at vi en gang var døde i vår synd og levde i mørke, men nå har funnet nåde og at Gud i sin kjærlighet og godhet ikke bare har tilgitt oss, men også åpnet våre øyne (Efeserne 2) - på samme måte erkjenner vi med et ydmykt hjerte at andre mennesker også trenger å finne tilgivelse og nåde hos Gud. Vi erkjenner også at dette ikke er et verk av mennesker, men alene et mirakel utført av Den Hellige Ånd. Det er hverken intellektuelle eller moralske argumenter, heller ikke politiske tiltak som vil vinne muslimer og andre mennesker over til Jesus, akkurat som det ikke var det som vant deg og meg som kaller oss kristne over til Jesus. Det er derimot når enhver av oss selv erfarer og møter Jesu kjærlighet gjennom andre mennesker og ved Den Hellige Ånds overbevisning og åpenbaring at mirakelet skjer.

La oss derfor igjen tenke over våre ord og våre holdninger og istedet for å anse hele sosiale, religiøse grupper mennesker som Gud har sendt hit til landet vårt, som et problem. Istedet burde vi takke Gud for å ha brakt en hel misjonsmark til dørterskelen vår. Kristne burde være de første til å springe ut på gater og streder og invitere hjem til oss disse menneskene, ikke anse dem som uverdige eller farlige. Kanskje Jesu ord til disiplene sine, idet de murrer over at Herren nedlater seg å tale med en umoralsk, samaritansk kvinne, hadde vært sin plass for oss også?

Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk. Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst.- Johannes 4.34

Er ikke våre muslimske naboer og landsmenn nettopp disse markene som er hvite til høst? Er det ikke Guds vilje og Hans verk at vi går ut og viser disse Jesu godhet, framfor fordømmelse og fordomsfullt snakk?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt