Verdidebatt

Livet er «nesten», og jeg elsker det!

Jeg har hatt noia i noen år nå. Jeg skal bli flintskalle. Jeg vet det er viktigere saker her i verden, men jeg er bare et menneske. Et ganske nervøst eksemplar av arten, faktisk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det begynte ganske uskyldig. Bare litt tynnere hårvekst midt på hodet. Jeg tenkte ikke så mye på det. Tiden gikk, og jeg forsøkte å fornekte den stadig større bare flekken på issen. Skrekken slo inn i prøverommet i en klesbutikk, der det var speil på alle veggene. Jeg fikk fullstendig panikk. Er det slik jeg ser ut? Jeg mister jo hår! Hvorfor har ingen fortalt meg det?

Det to siste årene har jeg prøvd med hårpreparatet Regain tre ganger. En gang sprutet jeg så mye av det slimete midlet i håret at hodebunnen nesten flaket seg opp. Jeg har lest blogger om hvordan man får mer hårvekst.  Indiske legemidler. Thaimassasje. Jeg har panikkspist vitamintabletter. Til slutt måtte jeg gjøre det. Caps. Utendørs. Innendørs. Når jeg holdt foredrag. En gang hadde jeg til og med capsen på hodet da jeg satt i boblebadet på en svømmehall.

Det er mye vi mennesker helst vil skjule. Vi vil ikke at andre mennesker skal få vite hvordan vi EGENTLIG har det. Hvilke vanskeligheter vi går gjennom. For en stund siden la et stort svensk selskap ut en stillingsannonse. Der sto det at de søker en person med en sprudlende og energisk personlighet, han eller hun skal være smart, fungere sammen med alle slags mennesker, være initiativrik, sosial, målbevisst og konkurranseorientert.

Vi burde virkelig snakke om hvorvidt slike annonser skal være lovlige eller ikke. Kjøper vi det? At slike mennesker skulle finnes i virkeligheten? Jesuskopier, liksom. Som aldri har en dårlig dag. Som aldri behøver å gå på do. Mennesker som våkner om morgenen med dobbelt så mye hår som dagen før.

Nei, jeg slåss ikke bare med hårtapet. Jeg har hele livet kjempet med utenforskap på grunn av den egensindige CP-skaden min. Passer jeg inn? Er jeg normal? Passer livet for sånne underlige typer som meg?


Livet er ofte nesten, har jeg merket.
Man er nesten fornøyd med jobben sin.
Man er nesten fornøyd med boligen sin.
Man er nesten fornøyd med sine venner.
Jeg tror vi må leve med «nesten». Vi kommer stadig til å oppdage nye skavanker ved oss selv. Akkurat i samme øyeblikk som vi har kvittet oss med ett problem – så banker det på døren, og der står det to nye.
«Hei, vi så at det gamle problemet ditt har dratt sin vei, så vi lurte på når vi kan flytte inn…»

Thats life!

Det er bra å ville utvikle seg, å få det bedre, men å kreve det perfekte livet gir oss krampe. Filosofen og teologen Dietrich Bonhoeffer har sagt det så bra: «Elsk ikke dine drømmer mer enn virkeligheten.»

I dag vil jeg akseptere faktum.

Jeg er CP.
Og jeg mister hår!
Sånn er det med den saken.

Men jeg elsker likevel livet mitt!

------

Jonas Helgesson er skribent i «Synlige stemmer» - et prosjekt fra Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt