Bernt Torvild Oftestad

78    140

Menneskerettigheter som samfunnsideologi

Menneskerettighetene kan begrunne frihet og frigjøring. Men kan de bære samfunnets felleskap?

Publisert: 23. jan 2018 / 226 visninger.

Terje Tvedt hevder i boken: "Det internasjonale gjennombruddet" at menneskerettighetene blir markedsført som universale, men at de slett ikke er det. For dagens politiske elite er dette provoserende. For menneskerittighetsideen er kjernen i deres politiske filosofi. Men hvordan denne fungerer innad som samfunnsideologi, er det all grunn til å drøfte.

Da den franske revolusjon fikk vedtatt erklæringen om menneskerettighetene i 1789, var et av formålene å begrunne avviklingen av det gamle enevoldsmonarkiet og å etablere et nytt samfunn av frie og likestilte borgere. De skulle alle ha samme rett til å påvirke statsstyret. Dette var en revolusjonær visjon som ble tilkjent universal gyldighet og ansett som rasjonal.

Da FN vedtok sin erklæring om menneskerettighetene i 1948 styrket det troen på deres universalitet. Men i forkant hadde Unesco samlet inn refleksjoner over menneskerettighetene fra en rekke kulturpersonligheter fra ulike deler av verden. Alle gav sin tilslutning til dem. Men siden de hadde forskjellige filosofiske, faglige og religiøse forutsetninger, var begrunnelsene høyst ulike (Human Rights. Comments and Interpretations). Konsekvensene ser vi ikke minst i dag. Straks man vil konkretisere menneskerettighetene i politisk-etiske sammenhenger, som i spørsmål som har med livsrett og menneskeverd å gjøre, brukes de til å grunngi stikk motsatte lover og praksiser. I en sekularistisk utgave kan de begrunne selvbestemt abort og assistert selvmord. Ut fra katolsk syn er retten til slik selvbestemmelse fullstendig uakseptabel.

Ifølge den sekularistiske oppfatningen av menneskerettighetene trenger de ingen religiøs og/eller metafysisk begrunnelse. Det er på den måten de kan anses som universale. Men da overser man et historisk poeng. Kort etter 1789 ble de innfattet i en kvasireligiøs ramme. Revolusjonen i Frankrike avskaffet den gregorianske og innførte en ny revolusjonær kalender. År 1 etter den nye tidsregningen startet 22.09.1792, da repubikken ble grunnlagt. Dette skulle markere at den "gamle tiden", som begynte med Kristi fødsel, var forbi, nå kom en ny dag og en ny tid for menneskeheten. Brudd med fortiden, dens fordommer, antikverte ideer og politikk, og særlig overlevert religion, var nødvendig om en ny samfunnsform basert på menneskerettighetene skulle bli virkelighet. Den nye kalenderen ble ingen suksess og ble avskaffet i 1805. Men arven fra 1792 levde videre i optimistisk utviklingstro. Hvor ofte hører man ikke selve tiden anført som politisk-etisk argument. Det som hylles i dag, er det uten videre rett og sant. Bak tankegangen ligger sekularisert kristen eskatologi, en religiøs forestilling i sekularismens gevanter.

Menneskerettighetene kan begrunne frihet og frigjøring, viktig i møte med undertrykkende totalitære regimer. Men kan de bære samfunnets felleskap? Under det opplyste enevelde på 1700-tallet innførte fyrstemakten såkalte "toleransepatenter". I Østerrike var fyrsten og riket katolsk, men protestanter hadde lov til å praktisere en avvikende tro. Den franske revolusjon tenkte helt annerledes. Toleranse innvilget av en autoritær statsmakt "ovenfra" var en uakseptabel løsning av fellesskapsproblemet. Det man krevde, var frihet for enhver borger til å påvirke statsstyre. Det ville gi statens lover legitimitet "nedenfra", gjøre dem "felles" for alle. Menneskerettighetene må da være den "fellesverdi" som stat og samfunn hviler på.

Menneskerettighetene blir imidlertid ingen nøytral "fellesverdi". Men det livs- og menneskesyn de nødvendigvis blir politisk-ideologisk innfattet i, vil normere ytringsfrihetens rammer, sosial- og helsevesen, barneoppdragelse, skoleundervisning og yrkesliv og religiøst liv. Dette blir gjennomført ved senmoderne identitetspolitikk og lovgivning som til eks. den nye diskriminerings- og likestillingsloven. Slik utvikles det store vi med felles politisk og moralsk holdning og verdensbilde. Ikke alle tilhører det store vi. Noen anser fri abort og aktiv dødshjelp som trusler mot menneskeverdet, holder fast ved det monogame ekteskapet basert på heteroseksuelt samliv, ønsker ikke at skolen skal oppdra barna i antikristent syn på kjønnslivet. Mot denne gruppering brukes menneskerettighetene, fordi den ikke godtar andres frie selvbestemmelse. Og godtar man ikke sekularismens menneskerettigheter, har man av en psykisk lidelse (en fobi av et eller annet slag). Med slike føres ikke samtaler eller debatter. 

For mange år siden ble det hevdet at det liberale demokratiet må ty til førmoderne, autoritære midler for å løse sitt fellesskapsproblem. I dag er midlene mer moderne og totalitære og derfor virkelig i strid med menneskerettighetenes egentlige røtter, som er den kristne tro på at Gud ble menneske i Kristus.



4 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

142 innlegg  19173 kommentarer

Publisert 30 dager siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Da FN vedtok sin erklæring om menneskerettighetene i 1948 styrket det troen på deres universalitet. Men i forkant hadde Unesco samlet inn refleksjoner over menneskerettighetene fra en rekke kulturpersonligheter fra ulike deler av verden. Alle gav sin tilslutning til dem. Men siden de hadde forskjellige filosofiske, faglige og religiøse forutsetninger, var begrunnelsene høyst ulike (Human Rights. Comments and Interpretations). Konsekvensene ser vi ikke minst i dag. Straks man vil konkretisere menneskerettighetene i politisk-etiske sammenhenger, som i spørsmål som har med livsrett og menneskeverd å gjøre, brukes de til å grunngi stikk motsatte lover og praksiser. I en sekularistisk utgave kan de begrunne selvbestemt abort og assistert selvmord. Ut fra katolsk syn er retten til slik selvbestemmelse fullstendig uakseptabel.

Da FN vedtok menneskerettighetene var de et svar på den tiden man nettopp hadde gjennomlevet. De skulle representere en videreføring av tanken om krigen som skulle ende alle kriger. Bakgrunnen var at mange hadde følt undertrykkelse på kroppen. Jøder, sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede...... for ikke å snakke om kvinner eller minoriteter generelt. 

Den franske revolusjon var skjellsettende for utviklingen i verden. Den hadde mange gode sider, men ikke for religiøse for både jøder og kristne led hardt under etterdønningene. Vi er mange som ikke akkurat synes opplysningstiden bare var opplysende. Menneskeverdet fikk seg også en knekk på enkelte steder, men dette er gjerne glemt i euforien over den franske grunnloven. 

Ikke desto mindre er både den amerikanske og norske grunnloven under innflytelse av den franske. Jeg er ikke så sikker på at man hadde alle minoriteter i tankene. Slavene fikk lide i USA, katolikkene i Norge og særlig jesuittene og jødene. Den franske grunnloven med dens forgreninger til andre land var dermed ikke noe sesam-sesam for et godt liv for alle. 

I 1948 så man at man måtte gjøre en del emner anderledes, og rettighetene ble utformet slik at de skulle ta hensyn til minoriteter av mange slag. I dag er det vel ikke mulig å finne en minoritet som ikke er beskyttet av menneskerettighetene. Det er her de har sin styrke. 

I tillegg må hvert enkelt land fatte lover i tråd med disse, slik at kvinner kan skille seg, gifte seg igjen, at de kan ivareta sitt liv etter en liberal tankegang. De må kunne berge allerede født liv av og til på bekostning av det ufødte. Retten til å dø er ikke nedfelt i menneskerettighetene. Det er noe vi har funnet på selv. 

Videre er det de åpenbare rettigheter for homofile, psykisk utviklingshemmede, anderledes troende (dvs de fleste av oss). Ingen skal forfølges for sin tro. Når man blir henvist til et arkiv for å utøve sin professorgjerning fordi man har en avvikende tro, skal man finne støtte i menneskerettighetene for å hevde at det er feil. Hverken i Norge eller Pakistan eller India skal man forfølges for sin tro. Således er det et viktig arbeide som har bredere skala som foregår i frigjøringen fra kastevesenet i India enn petitesser i Norge som bør være fokus. I løpet av de siste tiårene har denne utviklingen startet og vil bli den største sosiale endring i verden siden slaveriet ble opphevet i USA. Samtidig viser det seg at slaveriet er ved godt liv i Afrika. Det er en million detaljer her, som ikke alltid kan dekkes ut fra snever norsk velstandstankegang. Her kommer menneskerettighetene oss til hjelp. 

Hvordan skulle den kristne verden håndtere oppløsningen av kolonitiden som måtte komme etter Krigen? Hvordan skulle man håndtere en gryende muslimsk verden som manifesterte seg ved fx Pakistans tilblivelse i 1947? Man kunne ikke forvente at hverken India eller Pakistan ville avsverge sin tro. I stedet måtte man skape et grunnlag for at de kunne være medlemmer av verdenssamfunnet på linje med andre innen en gitt ramme, og samtidig bevare sine rettigheter til å ha sin egen tro. For de involverte parter og alle andre var det en fordel at de ble en del av verdenssamfunnet fremfor å stå utenfor. Vi som sitter trygt i nabolaget til et liberalt meningsmessig paradis hvor det er rom for oss alle, bør se ut til de som ikke er kommet så langt i sin sosiale utvikling. 

I verden i dag er det 65 mio flyktninger, og tallet vil stige fordi klimaendringene vil gjøre mange bosteder ubeboelig. Her kan menneskerettighetene gi oss perspektiver på hvordan vi kan opptre i møte med disse utfordringene. Det er ikke selvsagt at vi vil akseptere klimaendringer som grunn til relokalisering av mennesker som ikke lenger kan hente et levebrød fra sin jord. Perspektivene på dagens menneskerettigheter er så uendelige mye større enn det vi ser fra Norge. Vi kan være nødt til å gjøre en etisk rangering i våre prioriteringer. Skal vi kunne leve med at noen fostre går tapt og samtidig sikre nye bosetninger for utsatte mennesker? Det er slike avveininger vi bør gjøre fremfor å pukke på våre egne finslipte detaljer. 

Det er en liberal ånd i menneskerettighetene. Vi trenger ikke lete lenge for å finne land hvor liberalitet er et bannord. Det er fortsatt mye å gjøre i å innføre menneskerettigheter, demokrati og frihet på ordentlig i ca 2/3 av verdens land. Selv Norge har ikke gått fri for kritikk. Det handler om fangebehandling, om fordeling av mat og drikke, vannrettigheter .... forvisning fra landsbygden.... det er bare å slå opp i medlemsbladet fra Caritas så vil man finne omtale av steder som trenger menneskerettighetene i rikt monn. 

Menneskerettighetene er ufortjent blitt en anstøtssten. De er skrevet inn i Norges Grunnlov slik de også er tatt hensyn til i mange andre lands generelle lovgivning. Vi kan antagelig si at det er Storbritannia og USA som har hatt den største lovmessige påvirkning. Land som Sovjet hadde nok sine begrensende virkninger, slik fastlands-Kina ville hatt om de var med på den første utformingen. I dag er det først og fremst de islamske land som vegrer seg for rettigheter til minoriteter. Så lenge menneskerettighetene ikke er gjennomført på universelt grunnlag i alle FNs medlemsland trenger vi dem. Målsetningen må være å gjøre dem overflødige, mer enn å pirke på kommaene. Det er de store linjene som er viktigst, og da spiser man små kameler for å få storheten på plass før man tar fatt på smålighetene. 

2 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øystein Bjaanes Lemvik kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
40 minutter siden / 183 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 7 timer siden / 373 visninger
Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 373 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Til forsvar for mennesket
rundt 8 timer siden / 425 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 8 timer siden / 751 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 373 visninger
Torvid Høiland kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 373 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 9 timer siden / 1927 visninger
Les flere