Kommentar

Vi er alle misjonærer

Militant! Fanatisk! Dogmatisk! Misjonerende! De av oss som tar klimaendringene på alvor bør kanskje omfavne disse betegnelsene.

Nyfrelste folk kan være veldig slitsomme. De går rundt med den umiskjennelige gløden som viser at de har løst Verdensgåten. Og de vil så gjerne fortelle deg og alle andre om hva de har oppdaget – og hvordan det kan endre livet ditt bare du åpner døra.

Da jeg gikk på ungdomsskolen og innså hvor flaut det var å være kristen, løste jeg ubehaget ved å kritisere de andre kristne, de som «misjonerte» eller «prakket på» andre sin egen tro. Slik kunne jeg slippe enkelt unna selv, ved å gjøre troen til en privatsak. Det var greit å tro, men ikke greit å fortelle om det. Jeg var kristen, men det var OK, for det syntes ikke.

Tolerante liberalere

Jeg tror dette illustrerer et paradoks for oss som liker å tenke på seg selv som tolerante og liberale. Vi vil gjerne vise at vi respekterer et bredt spekter av synspunkter og holdninger. Men det er ikke ofte vi setter foten ned og markerer tydelig hva vi er uenige i. Enhver får gjøre det hun selv finner riktig, lyder omkvedet.

Det er her forakten for «misjonæren» i alle hans varianter blir synlig: Nå satt vi alle og hadde det så koselig i meningsmangfoldet vårt, og så kommer det en fyr og forteller oss at han tar rett, vi tar feil – og at det bør få konsekvenser for livene våre.

Den personen blir gjerne kalt «militant», «fanatisk», «dogmatisk» eller «misjonerende». Altså det motsatte av pragmatisk og fleksibel. De to siste ordene ­høres fine ut. Alle vil være smidige og løsningsorienterte. Men ingen vil være en fanatiker. De senere års økte oppmerksomhet på terror og fremmedkrigere har ikke akkurat gitt ordene bedre klang: En fanatiker er en som går over lik, som tyr til drøye midler for å nå målet. Han er radikalisert, ensporet og ute av stand til å ­diskutere innvendinger.

Radikaliseringsprosess

Selv har jeg gått gjennom en radikaliseringsprosess den seneste uka, med håp om å bli veganer – ­etter at kjøleskap og fryser gradvis blir tømt for ost og kjøtt. Det var ­ingen hellige tekster eller guddommelig åpenbaring som utløste det. Heller var det en samboer, noen omdiskuterte Netflix-dokumentarer og artikler på nettet – samt en gnagende samvittighet jeg har kjent i mange år: Jeg spiser kjøtt av bekvemmelighetsgrunner, på tross av at jeg egentlig er overbevist om at det er unødvendig belastende for miljøet og uverdig for dyra.

«Det handler om hvem du ­ønsker å være som menneske», lød appellen fra en av dyreaktivistene i dokumentarene jeg så. Og jeg ønsket jo ikke egentlig å være en som handlet mot bedre vitende. Denne psykologiske ­refleksen er interessant: Der Lukasevangeliet sier «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», er det i dag like vanlig at vi tilgir oss selv nettopp fordi vi vet hva vi gjør. Som om det faktum at vi er klar over ugjerningen, er med på å rettferdiggjøre den. Det jeg gjør er kanskje ikke riktig. Men jeg er i alle fall klar over det, altså er jeg dypest sett et godt menneske med intakte moralske antenner.

Det skaper en selverkjennelse som ikke fører til handling. Og det kan minne om hva den tyske filosofen Peter Sloterdijk kaller «kynisk fornuft»: En opplyst kultur, som ikke ønsker å vedkjenne seg hva den egentlig vet.

Måtehold

Jeg var tidligere ­vegetarianer i noen år, men det ebbet ut. Ikke fordi jeg hadde kommet fram til at det egentlig var moralsk riktig å spise kjøtt. Nei, det bare sklei ut. Kjøtt er godt. Og det er praktisk og ­høflig å ta imot det man får.

Men den kanskje viktigste grunnen var at det var plagsomt å forsvare valget. Og den litt ekle følelsen av at du føler deg som et bedre menneske enn andre – ­eller at andre føler at du føler det. Eller noe sånt.

Selv tror jeg nok at klimakrisen løses best gjennom knallharde statlige og overnasjonale tiltak – og ikke gjennom en appell til det gode i oss. Men mens vi venter på det, tror jeg vi kan tillate oss å være litt militante i vår tilnærming. Å være militant er også er være måteholden, disiplinert og villig til å legge andre tilbøyeligheter til side for å nå målet.

Da Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup lanserte temanummeret om dyr i fjor vår, kunngjorde han på lanseringen at han ville bli vegetarianer. Ved å si det foran alles øyne, ble det desto pinligere å falle tilbake i gamle synder. Han fortalte i Verdibørsen før jul at det gikk fint. Så denne kommentaren du nå har lest er meg som forsøker å binde meg til masten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar