Verdidebatt

#Metoo og de manglende grensene

Alle visste om det. Men ingen snakket om det, for ingen ville bli sett på som snerpete. #Metoo er fenomenet vi ikke så komme, og som ingen vet hvor bærer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På få måneder har #metoo-fenomenet vokst fra en enslig hashtag til en global bevegelse uten leder. Den har avslørt overgrep, ydmyket autoritetspersoner, endret rollelister og skapt debatt i alle medier og alle typer miljøer. Ofrene har endelig blitt hørt, og hodene ruller.

De manglende grensene

Men skurken i stykket er ikke menn med mangelfull impulskontroll, som enkelte hevder, og heller ikke alkoholen. Det #MeToo-kampanjen avslører, er et samfunn som ikke lenger vet hva sunne grenser er - fordi vi har omfavnet selve uansvarligheten. Den store skurken er vår gjennomseksualiserte og grenseløse kultur.

Som en bølge flommet den over oss på 60-tallet. Den seksuelle revolusjonen. Det var peace & love, og «love» ble definert som sex. Sex ble et nytelsesmiddel på linje med en god øl eller en underholdende film. Å begrense seksualiteten var unødvendig, livsbegrensende eller skadelig. Å mene noe annet var prippent og gammeldags. Og uten særlig debatt ble den kristne, monogame kjærligheten kastet på historiens skraphaug, og ingen så egentlig hva som ville komme isteden.

Femti år senere er det som var et ungdomsopprør blitt verdier for en hel sivilisasjon. Sekstiåtternes og hippienes ansvarsløshet har dannet normen for sjekking, utroskap og grensesetting. Vi er blitt en kultur hvor alle er hverandres jaktmark og hverandres bytte, og hvor ingen jaktlisens trengs.

Frykten for å være mørkenmann

Denne kulturen er som skapt for menn som ønsker å prøve seg. «Alle visste dette i min tid i Unge Høyre» leser vi på twitter. Alle har visst, ingen har handlet. For i det grenseløse samfunn er det aller verste å bli kalt mørkemann eller moralist. Da er vi heller passive tilskuere når sjefen legger an på den nyansatte sekretæren. Da er vi tause når porno blir gjort mainstream og finner veien fra ukepresse til gutterom. Da ber vi ungdommen sette egne grenser fordi vi ikke lenger har noen grenser å gi dem. Da lar vi det passere når samlivsspaltene preges av 13-årige jenter som lurer på om de må ha analsex fordi kjæresten vil det. Ikke engang russekulturen, en eneste lang #MeToo-event, har vi hatt mot nok til å stå opp mot – man er jo ung bare én gang. Døtrene våre sender vi ut i en verden hvor det er de som sier «nei» som er de pripne og kjipe. Vi er blitt et samfunn som er pinlig nøye med bilbelter og hjelmbruk, men som har null peiling på hvordan vi skal sikre våre døtre fra å bli antastet og forført.

Det er ikke noe nytt at menn med makt bruker sin innflytelse til å skaffe seg sex. Det som er nytt, er at vi ikke lenger har noen standard å måle det mot, ikke noe språk å bruke. Ord som renhet, anstendighet, avholdenhet, ære, sømmelighet og moral har blitt fremmedord, de har mistet sin kraft eller fått så endret innhold at de ikke kan brukes. Tilbake står vi med krenkelsens fattige ordforråd, som egentlig ikke klarer å uttrykke annet enn sårede følelser.

Setter en ramme

Kontrasten er det Jesus som står for: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» sa han. Jesus tar parti for den svake part, den som blir utnyttet, sviktet og forlatt. Jesus setter en ramme for de seksuelle følelsene som ingen av oss klarer å etterleve, men som er et ideal å strekke seg etter: Den eneste man skal hengi seg til, med øyne, hjerte og kropp, er den man er gift med. Alt annet faller utenfor.

For den største kjærligheten er den som sier nei til seg selv for en annens skyld. Den eksklusive kjærligheten, i dobbel forstand, er den som bare har plass til én. Den som ofrer egen komfort og livsutfoldelse for den andres skyld, den som følger med ned i de største dyp, men som også får også være med på de høyeste høyder. Det er det berusende og det fortvilende, det ekstatiske og det hjerteskjærende, kjærlighet på godt og ondt, i helse og i sykdom, i liv og mot død. Kjærligheten er å gi, ikke å ta for seg.

En blek skygge

Mot en sånn kjærlighet blir frihetens forkledde begjær ikke annet enn en blek skygge og en lek med følelser. Det er den neste erobringen, den neste opplevelsen, min spenning og min nytelse i sentrum. Det er en objektivisering av den andre, det er bruk og kast.

Derfor er det feil å tro at Kirken har en homostrid. Vi har en kamp om synet på sex. Om sex er en gudgitt forpliktelse knyttet til vårt kall som fedre, ektefeller, mødre og samfunnsborgere, eller om det er en rettighet og et nytelsesmiddel som jeg kan anvende som jeg vil. Det er ett kultursyn mot et annet, Jesu ord om ikke å se på en annen med begjær kontra det grenseløse samfunn hvor #MeToo er en sørgelig, men naturlig konsekvens.

Det klassiske, kristne seksualsynet er ikke definert etter hva vi sier nei til, men hva vi sier ja til. Og det er ikke så mye. Vi sier ja til det livslange, monogame og heterofile samlivet, to mennesker som gir seg til hverandre og blir ett. Vi tror seksualiteten og ekteskapet er hellig, og at avvik fra Guds standard er en arena for omvendelse, nåde og gjenopprettelse. Å forkynne og leve ut dette er vårt kall som kirke – om vi forstår det eller ikke.

Grenseløsheten

Ingen vet hvor #MeToo går, bortsett fra at vi vil se flere avsløringer komme. Men kanskje retter vi også søkelyset mot grenseløsheten. Kanskje finner vi at kostnaden i form av brutte relasjoner, klamydia-steriliteter, sexavhengighet, overgrep og trakassering er blitt for stor. Kanskje forstår vi at sex griper dypt i vårt sjelsliv, at sekstiåtterne tok feil, og at vi trenger normer for å beskytte hverandre.

Kanskje får vi en tid hvor vi åpent kan snakke om hva som er best for den enkelte og samfunnet – uten frykt for å bli kalt mørkemenn.

Det er ihvertfall lov å håpe.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt