Historisk utvikling: Auguste Comtes lovprisning av katolisismen

Hos den franske sosiologen, Auguste Comte (1798-1857), finner man et storstilt forsøk på å beskrive menneskets historiske utvikling gjennom en sosiologisk synsvinkel. Dette forsøket er imidlertid på mange måter et paradoks ettersom han er positivist og stiller i utgangspunktet ekstremt strenge krav til hva som er forskning, samtidig som hans tenkning omkring menneskehetens utvikling i stor grad er basert på voldsomme spekulasjoner.

Comte var en tilhenger av å anvende en historisk innfallsvinkel i filosofiske spørsmål, og han mente at ingen sak kunne forstås filosofisk om den ikke også forstås historisk. Historien er med andre ord en referanse man ikke kan se bort fra dersom man bedriver tenkning.  Dette til tross, det er også hos Comte relativt få detaljerte referanser til de konkrete historiske hendelsene. Comte tenker innenfor de historiske epokene (hellenisme, romerrike, middelalder, renessanse), og selve drøftingen er basert på en mentalitetshistorisk tilnærming til epokene.

Comte sitt forsøk på å tolke den historiske utviklingen må ses i forlengelsen av opplysningsfilosofien og dens utviklingsoptimisme. I tillegg til å være båret fram av 1700-tallets utviklingsoptimisme er hans samfunnsteori en av de første teoriene basert på sosialdarwinistisk tenkning.

Comte sitt prosjekt i tobindsverket Positive Philosophy har noe encyklopedisk over seg. I forlengelsen av opplysningstida inneholder dette verket en lære om menneskets utvikling basert på en forståelse av økt rasjonalitet. Utviklingen deler han inn i det han kaller loven om tre faser. Samfunnet har gjennomgått følgende tre faser: den teologiske, den metafysiske og den vitenskapelige, hvor den siste fasen også kalles den positive.

I den tidlige fasen, den teologiske, søker mennesket etter forklaringer gjennom overnaturlige vesener. I den metafysiske fasen søkes forklaringene gjennom abstrakte krefter, mens i den positive fasen forklares alt som gjensidig avhengighet basert på logisk fornuft. Denne siste positive fasen kalte han også for ”den vitenskapelige epoken”. Sosiologien var den siste og største av alle vitenskaper, noe som ville romme alle andre vitenskaper og integrere disse inn i en altomsluttende enhet.

Utviklingen fra en teologisk til en metafysisk og så til en vitenskapelig sannhet uttrykker ifølge Comte sivilisasjonens barndom, ungdom og voksentilværelse. Innenfor den teologiske fasen finner man først den fetisjistiske fasen, så den polyteistiske og så den monoteistiske. Disse fasene igjen danner innledningen til den positive eller vitenskapelige fasen, som representerer Comtes egen tid. Når til slutt hver ting mistet sin karakter av å være guddommelig og essensiell, åpnet den opp for vitenskapelig tenkning.

Det mest oppsiktsvekkende ved Comtes historiske framstilling, er hvor positivt innstilt han er til kristendommen og dens bidrag til en utviklingsfilosofi basert på framskritt og framtidstro. Samtidig stusser man over at han ikke regner med de gammeltestamentlige profetenes bidrag når det gjelder å tenke framtid. Jødenes monoteisme vokste, ifølge Comte, fram som følge av en intens og trassig nasjonalisme, som et middel til å holde ut når man ble forfulgt. Videre mente han at den monoteistiske fasen utviklet seg under Romerriket ved at keiseren måtte omvende seg til kristendommen for å kunne styre riket. Den kristne monoteismen la etter hvert grunnlaget for en universalisme. Denne universalismen var den første av sitt slag i historien og startet med Den katolske kirke. Denne nye universalistiske tankegangen førte også til en universell filosofisk spekulasjon, også denne som den første i sitt slag.

Den katolske kirkens fortrinn

Comte gir et oppsiktsvekkende positivt bilde av den tidlige katolske kirke. Katolisismen, ifølge Comte, førte til store forbedringer i samfunnet. Den bevarte arven både fra Athen, Roma og Jerusalem. Den førte til at den nasjonalistiske og militære moralen i antikken ble underordnet en mer pasifistisk og universell moral. Dette igjen var en konsekvens av at man begynte å tenke mer i kategorier som forsvar enn erobring samtidig som patriotismen ble underlagt en universell brorskapstanke. For eksempel ble ydmykhet for første gang sett på som en dyd. Katolisismens vektlegging av kjærlighet på bekostning av intellektuelle evner, ga alle menneskers bidrag en verdi. Denne kjærlighetsforestillingen var altså samfunnsnyttig.

Kvinnens stilling ble styrket gjennom det katolske synet på ekteskapet. Dessuten underminerte katolisismen et aristokratisk syn basert på familieprivilegier og skapte en forbindelse mellom de europeiske nasjonene.

Også kristendommens dogmer bidro til vesentlige forbedringer i samfunnet. Comte gikk så langt som å kritisere alle former for heresi som stred mot den katolske troen ettersom de representerte en fare for et velfungerende samfunn. Dogmene om fallet, skjærsilden og evig fortapelse bidro til bedre kontroll. Og de kristne sakramentene erstattet polyteismens blodige offerritualer.

Munkevesenet var ifølge Comte også vesentlig for en positiv intellektuell utvikling. Rettledningene i skriftemålet, som Comte ser som en konsekvens av større allmenndannelse, ga menneskene hjelp til å orientere seg i tilværelsen. Comte mente at Den katolske kirke viste klokskap ved sette moralen i førersetet for menneskenes liv ettersom egoisme har en tendens til å paralysere et samfunn. Denne moralen førte til framgang både på det personlige plan, i familielivet og i det sosiale liv.

Ifølge Comte knyttet katolisismen klassene sammen ved at kirkens hierarki åpnet opp for at kirkens menn kunne rekrutteres fra alle klasser. Det at paven ble valgt av underordnede, førte til større likhet. Dette mente han markerte en forbedring i forhold til et aristokrati bare opptatt av sin egen adelige familie. Katolisismens aller viktigste bidrag til samfunnet var at den bidro til å oppheve livegenskapet og slaveriet. I det hele tatt la det katolske regimet grunnen til det positive eller vitenskapelige regimet.

Samtidig som Comte fremhever den tidlige katolske kirkens positive innflytelse på samfunnet, klager han over katolisismen i sin egen tid ettersom den er blitt statisk og ikke lenger på høyde med samfunnsutviklingen. Bare fortidas gjerninger minner om framskritt, hevder han. Comte ser reformasjonen som en innledning til katolisismens tilbakegang. Kun ordener som fransiskanere og dominikanere vitner om fornyelse. Ettersom Den katolske kirke ble liggende etter i forhold til den generelle utviklingen, ble den etter hvert bare i stand til å dominere over svake sjeler.

Som vi ser, Comte mente at katolisismen hadde hatt en fantastisk viktig og positiv påvirkning på samfunnet fram til senmiddelalderen, men etter den tid bidro den til å sinke utviklingen. Protestantismen, som i utgangspunktet sprang ut av datidas progressive bevegelse, bare fortsatte det teologiske forfallet. Ifølge Comte la protestantismens negativitet grunnlaget for den moderne filosofien - samtidig som den inneholdt en revolusjonær mentalitet. Comte hevder faktisk at alle revolusjoner har vært protestantiske. (Comte må ha glemt den franske revolusjonen.)  Selv om protestantismen i utgangspunktet var en frigjøringsbevegelse, hadde den en negativ virkning på forskning og utvikling.  Comte viser til protestantiske bevegelser i England og USA som legger klare begrensninger i forhold til å drive kritiske undersøkelser. I tillegg hatet protestantene andre som overskred de åndelige grensene som de selv hadde satt opp.

Mens Den katolske kirke disiplinerte det evangeliske anarkiet og bevarte en viss orden, greide protestantismen å ødelegge det moralske grunnlaget i samfunnet. Det skjedde ved at hver enkelt fikk frihet til selv å avgjøre hva som var riktig i forhold til de viktigste livsspørsmålene. Det er tydelig at Comte har svært lite til overs for protestantismens individualisme og dens påvirkning på samfunnet. Han hevder i likhet med Hume at protestantismen ble motivert gjennom adelskapets behov for mer jord og prestenes behov for å unnslippe sølibatet.

Protestantismens manglende evne til å skape en positiv utvikling, resulterte i en antiteologisk holdning. I det hele tatt kritiserer Comte kristendommen for å stoppe utviklingen ved å gjøre sin religion til det siste og endelige målet for all utvikling. For de kristne er historiens mål og mening blitt virkeliggjort med Jesu komme. Dens apokalyptiske forhold til framtida passer dårlig inn i Comtes utviklingsoptimisme.

Ifølge Löwith skjønte ikke Comte hvor mye hans egen framskrittstanke berodde på kristendommen. Man kunne ifølge Löwith si at hele hans framskrittstanke berodde på det kristne håp, tro og frelse. Löwith har nok rett i at historiefilosofene har en tendens til å adoptere det universelle elementet i kristendommen, samtidig som de eliminerer kristendommens trosgrunnlag og omsorg for mennesker. Men man skal ikke glemme at Comte lovpriser den katolske kirkens bidrag i forhold til å humanisere menneskenaturen. Likevel mener Comte at kristendommen fra senmiddelalderen av ikke lenger er human nok i forhold til det samfunnet som holder på å vokse fram.

Positivismens tidsalder

Det synet at kristendommen, fram til en viss tid, hadde fremmet den historiske utvikling, for så, i nyere tid, bremse utviklingen, finner man hos flere 1800-tallstenkere. Hos den franske filosofen, Proudhon (1809-65), finner man lignende tanker om kristendommens betydning som vi har sett hos Comte. I 1843 skriver Proudhon i Correspondance at kristendommen har lagt grunnlaget for samfunnet i hans samtid, sanksjonert lovene, skapt enhet mellom nasjonene og inspirert mange til rettferdighet. Ifølge Proudhon er Guds forsyn egentlig et kollektivt instinkt av mennesket som et sosialt individ. Gud i historien er altså menneskets oppfinnelse. Men selv om kristendommen rent historisk har hatt en positiv innvirkning på samfunnet, har tida kommet til at mennesket må overvinne Gud for å bli herre over sin egen skjebne. Hos Proudhon er Gud essensielt antiliberal og antihuman, og en motstander av utvikling. Proudhons kamp for et sekulært gudsrike førte til en kamp mot Gud og forsynet på bekostning av et framskrittsideal.

Comte og Proudhons ateistiske eller (i Proudhons tilfelle) anti-teistiske syn på samfunn og historie kan karakteriseres som en kristeninspirert utviklingshistorie hvor de i siste instans avviser den kristne forståelsen av en endelig dom. De ser kristendommen som bare et steg videre på veien, ikke som noe mål i seg selv. Ideologiene må ses i forhold til om de tjener denne utviklingen. På en måte er det selve utviklingen som blir det viktigste hos disse tenkerne.

I følge Comte begynte den positivistiske mentaliteten å få en sterk innflytelse på samfunnet fra 1600-tallet av. Denne innstillingen materialiserer seg i et samfunn mer og mer basert på rasjonalisme og vitenskapelig innstilling. Comte går faktisk så langt i sin utviklingsoptimisme, ikke minst optimisme på vegne av sin egen tid, at han hevder at i løpet av den moderne industrialiseringen vil krigene til slutt opphøre. Vi ser her at gudsrikeideen er blitt nedgradert til ideer om et dennesidig rike, et rike uten noen gud, men samtidig et rike som ligner på gudsriket der det onde er blitt borte. Slik sett er Comtes tenkning et typisk uttrykk for 1800-tallets sekularisering. Man fornekter Gud, men beholder en rekke kristne forestillinger. Selv om Comte og Proudhon mener at på 1800-tallet har kristendommen opphørt å være en positiv faktor for samfunnsutviklingen, kan man gjerne trekke de positive linjene lenger og se kristendommens positive bidrag helt fram til i dag, ikke minst gjelder det på etikkens område.