Sosialistenes moralske forargelse

Problemet med enkelte sosialister, slik jeg ser det, er at man bruker politikk for å moralisere. Det er i utgangspunktet forståelig. Vi gjør alle det. Hos sosialistene har det imidlertid blitt en besettelse som jeg tror stammer fra en blanding av å tro at mennesket i seg selv er godt - samtidig som de andre er korrupte. Dersom man forsøker å finne et fripunkt for seg selv, et slags «sekulært-hellig» friområde, hvor man selv er ren og uskyldig, skaper dette en unødvendig sterk inndeling av oss og dem.

Denne mangelen på selvoppgjør, på syndserkjennelse omkring egen tilkortkommenhet, vil derfor lett gå over i selvhevdelse, i en «berettiget» følelse av å være moralsk overlegen de som står for andre syn. For eksempel uttrykkes dette som demonisering av FrP'ere.

Noe av denne idealismen kommer av at mange sosialister har et sterkt behov for å glemme sosialismens og kommunismens svært så voldelige fortid. Men man bøter ikke på fortida gjennom sterk idealisme, man åpner like gjerne opp for andre ekstreme retninger nettopp gjennom å være så altfor avvisende til alt som kommer fra høyre fløy.

Når jeg skriver dette har jeg stadig i minne at noen av mine beste venner (og fineste mennesker) enten er eller har vært sosialister. Flere av disse innehar en genuin omsorg for fattige. Men det forekommer meg at i det store og hele er denne demoniseringen av andre litt sterkere hos sosialister enn hos andre, og bidrar til å skape uforholdsmessig dømmende samfunnsanalyser. Derfor må eksempelvis SV så ofte moderere politikken straks de kommer i nærhet av makt.

Denne moralske indignasjonen (som kan være bra) skaper et dualistisk forhold til menneskene som man har rundt seg og bidrar til å dele menneskene inn i gode og onde mennesker.

På den måten tror jeg at dette resentimentet, dette psykiske hatet mot andre forkledd som moralisme, som Nietzsche snakker om, er svært sterkt blant enkelte sosialister, ja, hele ideologien og retorikken har en undertone av resentiment. Dette resentimentet var jo enda sterkere hos kommunistene som, på samme måten som ekstreme muslimer, så lett har tydd til voldelige løsninger for å fremme sin politikk.

Forresten, sist stemte jeg AP.