Verdidebatt

Kristenkonservativ og politisk radikal – 1968 in memoriam

I forbindelse med at det er 50 år siden «ungdomsopprørsåret» 1968, gjenoppfrisker Vårt Land viktig informasjon om vår relativt nære kirkelige og politiske historie.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

1968 forbindes gjerne med studentopprør, hippie-bevegelse – ja, i det hele tatt ungdomsgenerasjonens opprør mot autoriteter på alle plan. Det er mange forklaringer på det som skjedde i hele den vestlige verden fra da av og framover på 1970-tallet – og perioden vil også kunne beskrives og evalueres på høyst ulikt vis, avhengig av betrakterens eget ståsted.  Noen kritikere (særlig en del kristne) vil raskt trekke fram fenomener som «normoppløsning», «fri sex» og denslags.

Et hovedpoeng i Vårt lands oppslag er at da den politiske radikalismen også slo gjennom blant mange unge kristne her i landet, så var den ikke nødvendigvis koblet til liberal kristendom - men i svært mange tilfeller faktisk til konservativ «bedehuskristendom».

Oppslaget vakte til live en del personlige minner, selv om jeg er for ung til å kalle meg «ekte sekstiåtter».  Jeg ble tenåring det året.  Et viktigere år i min egen «ideologiske utvikling» var 1970.  Da begynte jeg å interessere meg for politikk.  Bakgrunnen min i en industriarbeiderfamilie, samt begivenheter på den verdenspolitiske arenaen (Vietnam-krigen, atomtrusselen, u-landsproblematikken m.m.), gjorde at jeg plasserte meg nokså langt til venstre.  Samme år ble jeg også valgt inn i styret i det kristne skolelaget på ungdomsskolen der jeg var elev.  Denne koblingen fant jeg uproblematisk – ja, rett ut sagt naturlig.  Jeg opplevde ingen motsetning mellom konservativ kristendom og politisk radikalitet. Snarere tvert om.  Forkynte ikke Jesus selv et anti-materialistisk budskap – og holdt ikke de første kristne seg med et egalitært samkvem der det hadde alt felles?

I enkelte saker oppsto det likevel noen «knuter».  Et eksempel var abortspørsmålet.  På et tidspunkt i 1974 havnet jeg i en alvorlig lojalitetskonflikt, der jeg var aktiv i Sosialistisk Valgforbunds ungdom samtidig som jeg gikk på husbesøk og samlet underskrifter for Folkeaksjonen mot fri abort.  For øvrig hadde jeg fremdeles styreverv i Skolelaget (et engasjement som fortsatte videre i gymnaset og deretter på lærerskolen), og jeg var soldat i Frelsesarmeen.  Den politiske helten min på det tidspunktet ble den kristne SV’eren Otto Hauglin, som tok dissens da forslaget til ny abortlov ble behandlet i Stortinget i 1975.

I dag befinner jeg meg på mange vis et annet sted både politisk og livssynsmessig, men jeg har ikke problemer med å hente fram igjen den engasjerte tenåringen jeg en gang var – og jeg kan forstå hvordan han tenkte.

I vår tid, der mange forbinder konservativ kristendom med nasjonalisme, Oslo-symposiet og fremmedfiendtlighet, var det litt befriende å bli minnet om noen andre mulige koblinger ved lesningen av Vårt Lands oppslag – som jeg legger en lenke til her:

https://reportasje.vl.no/artikkel/244-her-kommer-den-nye-tid

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt