Sarah Nazeem Eriksen

25    25

Skjønner ikke helsepersonell at de med borderline er like mye mennesker som dem selv?

Publisert: 21. jan 2018 / 223 visninger.

"I følge psykiatrien var jeg en manipulerende, behandlingsresistent og kronisk suicidal. Jeg var et håpløst tilfelle," forteller Hedda Abel i et innlegg på Psykobloggen"Jeg var gitt opp av psykiatrien og jeg hadde gitt opp meg selv. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg overlevde ville jeg aldri noen sinne få et normalt liv igjen. Mine foreldre fikk beskjed om at de like gjerne kunne glemme at de hadde en datter, fordi jeg før eller siden uansett ville klare å ta livet av meg. Min mening er at det var alt for enkelt av psykiatrien og stemple meg som kronisk suicidal og behandlingsresistent, og dermed frita seg selv fra det ansvaret de hadde for å tilby meg behandling."

Hedda opplevde møtet med dem som skulle hjelpe henne, mer som et overgrep - og hun er ikke alene med denne erfaringen.

Når noen får diagnosen "borderline" eller "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse" vil de ofte bli møtt av godt utdannet helsepersonell på en måte som er både umenneskelig, ufin og skadelig. Hvorfor er det slik?

Det er knyttet en rekke fordommer og stigma til denne diagnosen, og med en gang den er nedtegnet i journalen virker det som om helsepersonellet legger til side alt de ellers har lært om menneskets behov for sosial bekreftelse, vennlighet, omsorg, kjærlighet og støtte i vanskelige perioder.

På sykepleierutdanningen lærte vi at vi skulle behandle alle pasienter pent, selv om de var sure, gretne, hysteriske eller rett og slett vanskelige på andre måter. Vi lærte at det kunne være en grunn til det - ja, det er som regel en grunn til all menneskelig atferd. Og ofte er det de som fortjener det minst, som trenger vår oppmerksomhet, vennlighet, omsorg og kjærlighet mest.

Kjære helsepersonell - skjønner dere ikke at de med borderline er like mye mennesker som dere selv?

* Når de er triste, har de like mye behov for vennlighet, sympati og trøst som dere.

* Når de er sinte, har de like mye behov for å bli sett, hørt og forstått som dere.

* Når de er fortvilte, har de like mye behov for oppmuntring og fornyet håp som dere.

Borderline er bare en diagnose. De menneskene som har den, er like forskjellige som de som f.eks. har diabetes, får hjerteinfarkt eller har ren depresjon.

Kjære helsepersonell - jeg tror ingen av dere ville ristet oppgitt på hodet av en diabetiker fordi blodsukkeret bare stiger, og så pushe på med flere søtsaker. Dere vet at det er kontraindisert - det vil bare gjøre vondt verre!

Hvorfor da møte de som - berettiget eller på feil grunnlag - har fått borderline-diagnosen, på en ufin måte når de virkelig har det vondt og trenger hjelp? Skjønner dere ikke at dere da vil gjøre den vonde situasjonen bare enda verre? Dere bruker tid, innflytelse og ressurser som dere kunne (og burde) brukt for å hjelpe dem, til å påføre enda mer smerte. Det er så unødvendig!

"Min egen erfaring med diagnosen EUP, og den behandlingen, eller mangel på behandling, jeg møtte som svingdørspasient, de første årene jeg var i psykiatrien, gjorde at jeg følte meg mindreverdig og den bekreftet min egen følelse av at det ikke fantes noe håp for meg. Jeg følte at jeg bare var en parasitt i systemet som de helst ville bli kvitt." - Hedda Abel.

Du kan lese hele innlegget til Hedda her.

 

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

493 innlegg  2009 kommentarer

Å få hjelp

Publisert rundt 1 måned siden

innebærer gjerne å innrømme sine utfordringer for andre.  Min erfaring er at avstand og avvisning ofte blir brukt når man møter noen med kjærlighet og nærhet. I en akutt stresset fase er det vanskelig å nå inn. Masken lager en mur mellom to mennesker.  I psykiatrien er med mye rusmidler og kombinasjoner som demmer opp problemene. Behandlingen veksler gjerne mellom omsorg, kriminalomsorg og behandling. Ustabilitet kan også føre til vold. Det er ganske vanlig i psykiatrien. Når utfordringene vokser over evne hjelper ikke en ting. Man trenger kombinasjonsbehandling. Å snurre rundt i en ond spiral er slitsomt for den det gjelder. Å være blant friske mennesker kan ofte gjøre godt.  

Svar
Kommentar #2

Roger Christensen

4 innlegg  371 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden

Takk for et godt innlegg som tar opp et viktig tema. Jeg har hørt av helsepersonale at noen personlighetsforstyrrelser er noe av det verste man kan ha. Det har kanskje liten hensikt å rangere på den måten, men de hadde sine grunner til å si det. Den ene grunnen er at disse problemene er så til de grader gjennomgripende, det påvirker hvem man er og ikke bare hva man har. Allikevel synes det ikke alltid så godt. Noen er ekstremt engstelige og følsomme, men det synes ikke uten videre at de lider av noe alvorlig. Og ikke minst: det er svært få som egentlig forstår noe av disse problemene. Det finnes (fantes i hvert fall) folk og enheter som jobber spesielt med dette og skjønner litt av det. Men det de vet er ikke akkurat allmennkunnskap.

Det er mye å kritisere helsevesenet for i behandlingen av slike plager. Antagelig kommer det bare til å bli verre. For det psykiatrien ofte kritiseres for er lite treffsikkert her. I disse tilfellene snakkes det for lite om diagnoser, ikke for mye. Det fører til stigmatisering og manglende hjelp. Og det er som med mange andre problemer: hult snakk om «normalisering» og at vi alle har en psykisk helse er direkte skadelig for folk som lider av noe alvorlig. Det er ingenting normalt med dette.

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Sarah Nazeem Eriksen

25 innlegg  25 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Ustabilitet kan også føre til vold.

Ja, det er nok mange utfordringer på mange måter, slik det er i alle relasjoner. Jeg tror at hvis man var tidligere inne med rette og gode tiltak, ville den vonde spiralen eller utviklingen mot noe verre, stanse før det kom så langt som til vold i en del tilfeller, og også før f.eks. tvang var nødvendig i andre tilfeller.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Sarah Nazeem Eriksen

25 innlegg  25 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Roger Christensen. Gå til den siterte teksten.
hult snakk om «normalisering» og at vi alle har en psykisk helse er direkte skadelig for folk som lider av noe alvorlig

Sant. Det er kanskje litt slik som med #metoo-kampanjen (og nå håper jeg at jeg ikke tråkker noen på tærne, for det er ikke meningen). Men plutselig blir det mye forskjellig samlet under en paraply (#metoo), og skillelinjene mellom alvorlig og mindre alvorlig (og kanskje tilfeldig/normalt) blir nokså utvisket...

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magnus Leirgulen kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 1 time siden / 2985 visninger
Roald Øye kommenterte på
Innspill om to-statsløsningen.
rundt 1 time siden / 654 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2985 visninger
Ben Økland kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2985 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2985 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN
rundt 2 timer siden / 2985 visninger
Robert Rygge kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 2464 visninger
Les flere