Nye religioner vil oppstå, som regel med utgangspunkt i gamle, og man vil sikkert kunne finne bedre måter å skreddersy sitt budskap på, etter moderne menneskers behov.
Samtidig ser jeg ingen religioner i kjømda i stand til å overta kristendommens rolle i Vesten. Det betyr ikke at man vil få nye, i utgangspunktet attraktive måter å presentere sin tro på. Også nye sammensetninger av eldgamle trosuttrykk vil gjenoppstå. Slike fornyelser vil skje, hele tida.
Jeg kan likevel ikke tro at noen fundamental ny religion vil kunne ta over. Det fundamentale religiøse gjennombruddet skjedde idet menneskene begynte å tro på en Gud som gir og gir, hvor kjærlighet ikke bare er en egenskap ved Gud, men hvor Gud er kjærlighet. Hele Guds vesen er kjærlighet, blant annet vist i lignelsene om den bortkomne sønnen og lignelsen om de 99 sauene. Forsøket på å overgå budskapet om Gud som kjærlighet finnes i utallige livssyn med vekt på selvkjærlighet, eller i forsøket på selv å elske Gud.
I kristendommen ser man Guds kjærlighet som selve kilden, det som nestekjærligheten springer ut av. Guds kjærlighet, agape, er det som dypest sett motiverer kjærlighetshungeren. I den erotiske kjærligheten kreves et sett kriterier, og det betyr utvelgelse og utstøtelse. Det betyr at det settes krav til ens kjærlighetsevne. Guds kjærlighet er, som Jesus sier, den samme mot alle. Lar ikke Gud sin sol gå opp over gode og onde og regnet falle over dem som gjør rett og urett? (Matteus 5.45.) Betyr ikke det at alle er omfavnet av den samme kjærligheten?
Guds kjærlighet, ettersom den omfatter alle og ikke rettes mot noen privilegerte, er selve essensen i tilværelsen. Alt annet er tidsbegrenset og vil ta slutt. Kjærligheten er evig.
Denne forestillingen kan aldri erstattes med noe bedre, kun kopieres og fremstå i utallige variasjoner. De ulike religionene og livssynene kan med fordel ses innenfor rammen av denne radikale kjærlighetsdimensjonen.