Verdidebatt

Kristendommen «over ævne»

Hva gjør man som nordmann i 2018, med trang til frihet og selvbestemmelse – og samtidig lengsel etter tro, fellesskap og eksistensielle rammer?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tidligere i høst var jeg ute og gikk en søndags morgen, i Oslo, på vei til min brors leilighet. Jeg gikk forbi en ortodoks kirke – kirkedøren var åpen. De feiret liturgien. Jeg kjente jeg ble tiltrukket, og gikk inn. Den lille kirken var full, av menn og kvinner, unge og eldre. Den gylne og ikonbaserte utsmykkingen overveldet meg. Fra galleriet hørte jeg vakkert flerstemt sang. Presten velsignet menigheten, og menigheten svarte med å korse seg og be. Det var godt å være der.

Førmoderne

Etter hvert kom man til tekstlesingen. Teksten ble også lest på norsk – den var fra Romerbrevet, og handlet om tro og lovgjerninger. Jeg kjente meg med ett uvel og frustrert, og ville gå. På vei derfra var jeg takknemlig for at jeg også kjente frihet til nettopp det; til å holde avstand, fysisk og mentalt. Bedre å slappe av hos min bror og snakke om vanlige ting, enn å rote meg inn i gamle og energitappende konflikter.

Jeg tror mange kjenner på noe av den samme spenningen som jeg gjorde denne søndagen: Kristendommen er vakker, tiltrekkende, trygg – men la den ikke komme for nær! For meg handler denne spenningen i stor del om makt og autoritet. Kristendommen er på mange vis «før-moderne». Den anerkjenner ikke i utgangspunktet full frihet for tro, tanke og moral. Den første kristne bekjennelsen var klar: «I Jesu navn skal hvert kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus er Herre, til Gud Faders ære.»

I hjertet av kristendommen

Å være «Jesu slave» er enklere sagt enn gjort. Faktisk føler jeg på mange vis at jeg aldri egentlig fikk det til. Jesu krav var såpass høye – veien er smal, porten er trang. Vissheten om å «være innenfor Guds rike» var vanskelig å oppnå. Jeg tror heller ikke at den lutherske skjelningen mellom lov og evangelium egentlig noen sinne løste dette problemet. I dag ser jeg det heller som en iboende, ofte smertefull og kanskje uløselig konflikt i hjertet av kristendommen. Det var kanskje ikke «meg» det var noe feil med. For å bruke Henrik Ibsens ord: Den historiske kristendommen er kanskje «over ævne».

Så hva gjør man, som nordmann i 2018, med slike ambivalente følelser til Jesus, kristendom og kirke? Med trang til frihet, selvbestemmelse, indre ro – og samtidig lengsel etter tro, fellesskap, spiritualitet og eksistensielle rammer? Noen enkel løsning finnes neppe. Men jeg lurer på om ikke større åpenhet og ærlighet om problemstillingene ville være fruktbart. Slik åpenhet så vi for eksempel rundt juletider, da Jesus-forskere drøftet i hvilken grad Jesus var en «mislykket profet», og om han var Guds sønn. Slike dialoger kan hjelpe oss å sette Jesu autoritet og formaninger i en historisk kontekst. Jesus har fremdeles tyngde – men man må innse at han er en del av en historisk og kulturell kontekst. Slik skapes et rom for frihet og tolkning.

Myke tolkninger

Endelig tror jeg at kristne i dag, særlig protestanter, kunne ha godt av å bli minnet om Kirken gjennom århundrene har blitt tvunget til å forholde seg til de vanskelige indre konfliktene i Jesu budskap. I oldkirken inntok konsilene flere ganger «myke» og «fleksible» tolkninger av Jesu ord, for å unngå at mennesker ble knust av dem. Det gjaldt spørsmål som gjengifte, tilgivelse etter fornektelse, og anerkjennelse av at Kirken aldri vil bli fullstendig hellig her i tiden.

Flere eksempler kunne vært nevnt. Poenget er at «historisk eksegese av Jesu budskap» ikke nødvendigvis trenger å være Kirkens siste ord, slik mange norske protestanter i dag vil hevde. Andre hensyn må også få komme til orde, for eksempel knyttet til vitenskap og menneskelig erfaring. I praksis har nok de fleste kristne gjennom tidene tenkt i slike baner, noe som har blitt uttrykt i Kirkens sjelesorg og spiritualitet. Men mer åpenhet om konfliktene på dette området, ville neppe skade.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt