Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Forglem meg ei

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og omvendt. Var det derfor regjeringen helt glemte å nevne den kristne kulturarven?

Publisert: 18. jan 2018 / 786 visninger.

SOM MANGE VIL ha fått med seg mangler ordet «kristen» i arbeidsplanen til den nye regjeringen, den såkalte Jeløya-erklæringen. I stedet avspises det norske folk med følgende formulering: «Det er en viktig oppgave å verne om vår kulturarv». Ordene er plassert i kapitlet om kunst og kultur, mens tidligere regjeringer har hatt tilsvarende avsnitt fremst i erklæringen.

Så blir spørsmålet: Hvordan skal vi forstå dette? Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum leser det som en «forglemmelse». Det samme gjør biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, som «velger å tro» at henvisningen til vår kristne kulturarv er «oversett, ikke utelatt». Bente Sandvig, Fagsjef i Human-Etisk Forbund peker på det samme: «KrF-leder Knut Arild Hareide satt ikke rundt bordet for å minne dem på det».


Nonsjalanse. De ser altså ingen vond vilje bak utelatelsen. Den skyldes nok helst at ikke alle formuleringer er like veloverveid, aller minst i et arbeidsdokument som blir til under pressede omstendigheter. Akkurat slik Venstre-leder Trine Skei Grande medgir – hun var simpelthen ikke åndsnærværende nok: «Det er ikke en bevisst handling om fjerning. Jeg kan ikke huske at vi fjernet ordet kristen.» (Dagen, 15. januar)

Og dermed skulle den saken være ute av verden? En litt uheldig forglemmelse som kan skrives på kontoen for nonsjalanse og stort tidspress? Ikke så fort. For der politikere ferdes er det poeng å score og motiver å tilskrive.

For ikke før var det metaforiske blekket stivnet, før KrF-leder Knut Arild Hareide advarte mot en «ytterliggående sekulær tilnærming» som «til og med de rødgrønne partiene» holdt seg for gode til.


Fundamentalistisk. KrF-kollega Geir Jørgen Bekkevold høynet og konstaterte at: «dette kan kun forstås som et radikalt grep i retning av en fundamentalistisk sekularisme som vil fjerne tro og religion helt fra vårt offentlige fellesrom.» (Verdidebatt, 17. januar). Merk ordet kun. Ifølge Bekkevold er det kun mulig å tolke ordlyden i regjeringens arbeidsplan som begynnelsen på «fundamentalistisk sekularisme».

Og det var mer. «Høyre og Frp har til og med gått med på å skrive at tro og livssyn er en privatsak», fortvilte Hareide. Som om det skulle være galt. Tro og livssyn er en privatsak.

Bevares, det er også et offentlig anliggende, men det gjør ikke hver og en sitt lønnkammer noe mindre privat. Om noe er den enkeltes innerste drømmer, håp og lengsler noe av det mest private som tenkes kan. Gudskjelov.


Tro er identitet. Samtidig som troen ikke er noe du bare kan legge igjen i vindfanget når du går hjemmefra. Tro er identitet. Ikke et par tøfler du setter fra deg når du stiger ut i en «steril offentlighet».

Eller som Hadia Tajik sa da hun mottok Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013: «Når tros- og livssynssamfunn får midler fra det offentlige, så er ikke tro bare en privatsak. Når enkeltmedlemmer trenger storsamfunnets støtte for å utøve, kritisere eller frafalle tro, så er tro ikke bare en privatsak. Når samfunnet vårt er blitt mer sammensatt, og vi trenger klare, felles spilleregler for det offentlige rommet, da er tro ikke bare en privatsak.»

Der har du det, så elementært at «til og med de rødgrønne partiene» skjønner det: Tro og livssyn er offentlig og privat på samme tid.

Ikke desto mindre slår Hareide over i en lett overbærende tone, kun egnet til å argumentere mot en posisjon som ikke finnes: «Hvis det er noe denne høsten har lært oss, er det at livssyn, menneskesyn og verdier er alt annet enn ’privat’.» Sa han, til ingen som er uenig.


Hyperventilerer. Mens Bekkekvold igjen høyner og hevder at: «regjeringen [slår] fast at tro og livssyn er et privat anliggende som staten ikke skal forholde seg til.» Noe regjeringen slettes ikke gjør, og som dessuten er umulig: En regjering må nødvendigvis «forholde seg til» tro og livssyn, enten den vil eller ei. Det er ingen vei utenom.

Om det er mitt ærend å forsvare regjeringen? Nei, ingenlunde. Det er nok av ting å arrestere Jeløya-erklæringen på, og forglemmelsen – om aldri så ærlig – er avslørende nok. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og vica versa. I dette tilfellet kan vi altså konstatere at takksigelser i retning landets kristne kulturarv ikke lå spesielt lang fremme i bevisstheten til noen av Jeløya-forhandlerne. Sikkert aller minst hos «rådgiverkorpset» til Venstre, som har sin egen agenda.

Men derfra til at regjeringen foretar et «radikalt grep» og innfører «franske tilstander»? Om KrF skal ha tillit i kampen mot «fundamentalistisk sekularisme», foreslår jeg at de velger ordene sine med litt mer omhu. Det går an å puste med magen.

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

146 innlegg  20137 kommentarer

Publisert 7 måneder siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.

Fundamentalistisk. KrF-kollega Geir Jørgen Bekkevold høynet og konstaterte at: «dette kan kun forstås som et radikalt grep i retning av en fundamentalistisk sekularisme som vil fjerne tro og religion helt fra vårt offentlige fellesrom.» (Verdidebatt, 17. januar). Merk ordet kun. Ifølge Bekkevold er det kun mulig å tolke ordlyden i regjeringens arbeidsplan som begynnelsen på «fundamentalistisk sekularisme».

Reaksjonene rundt regjeringsskiftet er veldig tafatte. Man må åpenbart slå stort på for å skape inntrykk av at man har noe å si i det hele tatt. Det var en tafatt Hareide utenfor huset sitt sist søndag. Han sa egentlig at dette er greit, jeg er glad for at partiene har samlet seg om en plattform, og jeg har ingen vesentlige innvendinger. Hadia Tajik var redd for at ordet vurdering var brukt for mange ganger. I vår tid er antagelig dette slikt språk som avgjør om konger står eller faller. 

Sannsynligvis sitter regjeringen trygt ut perioden. Ingen har noen store innvendinger. Vil de ha sin politikk gjennom i Stortinget sørger de for litt støy og stemmer imot regjeringens forslag, men det blir ikke spesielt mange slike. Regjeringen vil neppe føle seg truet av de flertallsvoteringene som kommer imot. 

Akkurat nå virker politikken nærmest avpolitisert. Konsensus er enda mer kompakt. Dette kan åpne for større grad av ekstremisme i noen miljøer, men først og fremst trenger vi en god og saklig opposisjon som stemmer for sitt primære forslag i første runde, men sørger for flertall i andre. Det er nok ikke så vanskelig som mediene skal ha det til. 

Alle forstår at en statsråd har vært ung for ti år siden og hadde lyst på et nummer i en kornåker en livlig aften. Tankene rundt det må bare få lov å trekke litt lenger bakover i hjernen. Vi forstår dette like lett som at Odvar Nordli i dag anerkjennes som en god mann. Slik er livet i andedammen. 

Svar
Kommentar #2

Øystein Røiseland

5 innlegg  18 kommentarer

Det hjertet er fullt av...

Publisert 7 måneder siden

Det er fint at Håvard Nyhus tar et lite oppgjør med den ufattelig ekstreme  ordbruken fra KrF etter at den utvidede regjeringen la fram sin Jeløy-erklæring. Og det er sikkert riktig at man under forhandlingene har vært mest opptatt av et skikkelig arbeidsprogram for årene som ligger foran, fremfor å sammenlikne med ordbruken i tidligere erklæringer. Og det er neppe noen som har tenkt at det var nødvendig å framheve noe som alt står i Grunnloven. 

Men når dette er sagt, så gjelder Nyhus' setning om at "Det hjertet er fullt av, renner munnen over med", sannelig også Vårt Land. For den politiske propaganda avisen har prestert i senere tid, er fullt på linje med det som har kommet fra partiet KrF (er det kanskje to sider av samme sak?). Senest i samme avis som inneholder Nyhus-kommentaren har man et toppoppslag om tilhørighetsordningen for tros- og livssynssamfunn, der tittelen  lyder: "Dytter bort barn". Leseren ser for seg egoistiske voksne som uten hensyn dytter bort og ikke bryr seg om små barn. Med andre ord propaganda av verste sort, for saken gjelder noe helt annet. At forfatteren har hatt et bevisst eller ubevisst ønske om fremfor alt å vri denne artikkelen i negativ retning, kan det ikke være tvil om. Og det tjener kristelige Vårt Land til liten ære.

Det hadde i det hele tatt vært hyggelig om Vårt Land av og til kunne gjenspeile at de fleste kristne i Norge tilhører andre partier enn de fire prosentene i KrF. En god del finnes faktisk også i Venstre, som stadig er skyteskive for Vårt Lands politiske journalistikk.      

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
2 minutter siden / 310 visninger
Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
10 minutter siden / 310 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
25 minutter siden / 310 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 310 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 383 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 987 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 191 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 310 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 383 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 310 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Les flere