Verdidebatt

Forglem meg ei

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og omvendt. Var det derfor regjeringen helt glemte å nevne den kristne kulturarven?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

SOM MANGE VIL ha fått med seg mangler ordet «kristen» i arbeidsplanen til den nye regjeringen, den såkalte Jeløya-erklæringen. I stedet avspises det norske folk med følgende formulering: «Det er en viktig oppgave å verne om vår kulturarv». Ordene er plassert i kapitlet om kunst og kultur, mens tidligere regjeringer har hatt tilsvarende avsnitt fremst i erklæringen.

Så blir spørsmålet: Hvordan skal vi forstå dette? Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum leser det som en «forglemmelse». Det samme gjør biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, som «velger å tro» at henvisningen til vår kristne kulturarv er «oversett, ikke utelatt». Bente Sandvig, Fagsjef i Human-Etisk Forbund peker på det samme: «KrF-leder Knut Arild Hareide satt ikke rundt bordet for å minne dem på det».

Nonsjalanse. De ser altså ingen vond vilje bak utelatelsen. Den skyldes nok helst at ikke alle formuleringer er like veloverveid, aller minst i et arbeidsdokument som blir til under pressede omstendigheter. Akkurat slik Venstre-leder Trine Skei Grande medgir – hun var simpelthen ikke åndsnærværende nok: «Det er ikke en bevisst handling om fjerning. Jeg kan ikke huske at vi fjernet ordet kristen.» (Dagen, 15. januar)

Og dermed skulle den saken være ute av verden? En litt uheldig forglemmelse som kan skrives på kontoen for nonsjalanse og stort tidspress? Ikke så fort. For der politikere ferdes er det poeng å score og motiver å tilskrive.

Fundamentalistisk. KrF-kollega Geir Jørgen Bekkevold høynet og konstaterte at: «dette kan kun forstås som et radikalt grep i retning av en fundamentalistisk sekularisme som vil fjerne tro og religion helt fra vårt offentlige fellesrom.» (Verdidebatt, 17. januar). Merk ordet kun. Ifølge Bekkevold er det kun mulig å tolke ordlyden i regjeringens arbeidsplan som begynnelsen på «fundamentalistisk sekularisme».

Og det var mer. «Høyre og Frp har til og med gått med på å skrive at tro og livssyn er en privatsak», fortvilte Hareide. Som om det skulle være galt. Tro og livssyn er en privatsak.

Bevares, det er også et offentlig anliggende, men det gjør ikke hver og en sitt lønnkammer noe mindre privat. Om noe er den enkeltes innerste drømmer, håp og lengsler noe av det mest private som tenkes kan. Gudskjelov.

Tro er identitet. Samtidig som troen ikke er noe du bare kan legge igjen i vindfanget når du går hjemmefra. Tro er identitet. Ikke et par tøfler du setter fra deg når du stiger ut i en «steril offentlighet».

Eller som Hadia Tajik sa da hun mottok Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013: «Når tros- og livssynssamfunn får midler fra det offentlige, så er ikke tro bare en privatsak. Når enkeltmedlemmer trenger storsamfunnets støtte for å utøve, kritisere eller frafalle tro, så er tro ikke bare en privatsak. Når samfunnet vårt er blitt mer sammensatt, og vi trenger klare, felles spilleregler for det offentlige rommet, da er tro ikke bare en privatsak.»

Der har du det, så elementært at «til og med de rødgrønne partiene» skjønner det: Tro og livssyn er offentlig og privat på samme tid.

Ikke desto mindre slår Hareide over i en lett overbærende tone, kun egnet til å argumentere mot en posisjon som ikke finnes: «Hvis det er noe denne høsten har lært oss, er det at livssyn, menneskesyn og verdier er alt annet enn ’privat’.» Sa han, til ingen som er uenig.

Hyperventilerer. Mens Bekkekvold igjen høyner og hevder at: «regjeringen [slår] fast at tro og livssyn er et privat anliggende som staten ikke skal forholde seg til.» Noe regjeringen slettes ikke gjør, og som dessuten er umulig: En regjering må nødvendigvis «forholde seg til» tro og livssyn, enten den vil eller ei. Det er ingen vei utenom.

Om det er mitt ærend å forsvare regjeringen? Nei, ingenlunde. Det er nok av ting å arrestere Jeløya-erklæringen på, og forglemmelsen – om aldri så ærlig – er avslørende nok. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og vica versa. I dette tilfellet kan vi altså konstatere at takksigelser i retning landets kristne kulturarv ikke lå spesielt lang fremme i bevisstheten til noen av Jeløya-forhandlerne. Sikkert aller minst hos «rådgiverkorpset» til Venstre, som har sin egen agenda.

Men derfra til at regjeringen foretar et «radikalt grep» og innfører «franske tilstander»? Om KrF skal ha tillit i kampen mot «fundamentalistisk sekularisme», foreslår jeg at de velger ordene sine med litt mer omhu. Det går an å puste med magen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt