Verdidebatt

På ramme alvor

Problemet er ikke at presten i TV-serien Herrens veier tar troen alvorlig. Problemet er at han ikke tar den alvorlig nok.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den danske TV-seriesuksessen Herrens veier, som for tiden sendes på NRK, har allerede fått overraskende mye god omtale her til lands. Også Den norske kirke velger å reklamere for serien på sine hjemmesider.

Mens kulturredaktør i Vårt Land, Alf Kjetil Walgermo, riktignok med forbehold, skriver at: «rollegalleri og handling [vitnar] om ein vilje til å gå djupare ned i kvardagen til kyrkjeleg tilsette som både er løfterik og interessant.»

Mot dette løftet skaffet jeg meg tilgang til dansk TV (DR) for å se alle episodene i én jafs. Det ble ti intense og forvirrende timer.

Fremmedgjørende

For visst er Herrens veier uransakelige, men hvorfor følte jeg meg så fremmedgjort når tematikken skulle være så velkjent? Hva er det manusforfatteren prøver å fortelle?

At livet til presten Johannes og hans familie har «både lyse og mørke sider?» Nysgjerrigheten drev meg til siste scene, godt hjulpet av glitrende skuespillere.

At det finnes lys og mørke i familien Krogh, er ingen overdrivelse. Om noe er det nettopp overdrivelsen som er seriens fortrukne virkemiddel. Alt som tenkes kan, rammer prestefamilien i tur og u orden.

Krisene fungerer som brekkstang for å tvinge frem etiske dilemmaer, men de eksistensielle spørsmålene oppleves ofte påtrengende og konstruerte, på grensen til det absurde.

Gigantisk fyllefest

At presten i første episode overskrider alle grenser i sjelesorg med en døende konfident, og siden faller ned i graven fordi han er full, er småtteri sammenliknet med det som skal komme: Langfredag, for eksempel, kulminerer i en gigantisk fyllefest hvor staben kler seg nakne på menighetskontoret.

Ikke at det får meg til å rynke på nesa. Og det er seriens problem: De spektakulære hendelsene befinner seg så fjernt fra den vanlige hverdagen i folkekirken, at jeg knapt berøres.

Er det så dette som er å «ta trosuniverset og folkekirken alvorlig», slik den anerkjente manusforfatteren Adam Price uttaler? (Vårt Land, 13. mai)

Mon det, for dette er serieskaperens evige fristelse: å forveksle «alvorlig» med «ytterliggående». Som om troen er på sitt mest «alvorlige» eller «sanne» når den er ekstrem.

Syk og grenseløs

Dermed spiller Price på en velkjent fordom: Hvis et menneske går for dypt inn i troslivet, er han dømt til å bli syk og grenseløs.

Ganske uunngåelig ender jeg derfor opp med å undre meg over hvilken diagnose de troende (prestene) har. Bipolar? Psykopat? Schizofren?

Serien speiler slik en forestilling vi finner igjen i samfunnet: Den som står frem som «svært religiøs» har umiddelbart et forklaringsproblem. Du må velge en light versjon. Være litt troende, men helst en forbeholden tviler. Ellers mister du evnen til å ta vare på både deg selv og andre.

Selv vil jeg snu det på hodet: Dersom presten Johannes hadde tatt sin tro alvorlig, ville det kanskje vært håp. Da ville han kanskje latt være med hykleriet, utroskapen og manipulasjonen, for å nevne noe.

Skorter på innsikt

For det skorter ikke på ambisjon og idealisme, derimot kan det virke som det skorter på innsikt i hva troen egentlig dreier seg om.

Kanskje ønsker Price å demonstrere at (tros-)livet er en krevende balansegang, i så fall er det synd han blender oss med spektakulære hendelser i forsøket.

Herrens veier er tross alt brolagt med alminnelige hverdager, med alminnelig ulykkelighet.

Ny Vårt Land-spaltist:

Ingrid Nyhus (f. 1987) er prest i Paulus og Sofienberg menighet på Grünerløkka i Oslo. Hun er også bidragsyter til pod-casten Kulturmisjonen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt