Verdidebatt

Om straffens begrunnelse og funksjon

Vårt Land kjører denne vinteren en lesverdig debatt om straffensbegrunnelse og funksjon. Jeg blander meg opp i den med noen punkterfra et essay jeg skrev i forbindelse med hovedfaget i filosofi.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

La oss begynne med å nevne Kant,fordi det er han som i den moderne filosofien postulerer – om enn indirekte - nødvendigheten av at mennesket – fornuftsvesenet  somhan kaller det – har en fri vilje som gjør at det kan straffes.

Vi kan imidlertid spore denne debatten tilbake til antikken. I alle fall Cicero formulerte det Kant i sin tur bygger på, mens Augustin i «Guds stat» avslutter diskursen:«Mennesket valgte feil ved å spise av den forbudne frukten og derfor har Gud rett til å straffe det i all evighet. Jesu' inngripen ved sin død på korset og etterfølgende oppstandelse er en benådning, ikke en frifinnelse.» I den påfølgende middelalderen må man derfor nærme seg det rettsstatlige ved å gripe tilbake til romerretten og drøfte det i en i formen teologisk sammenheng:Aquinas' rettsfilosofi. Deretter? Er det folkeretten og ikke strafferetten som utvikles, bl.a.  ved Grotius' «Krigens og fredens rett» som også griper tilbake til antikken. I opplysningstiden slår den folkerettslige tenkningen over i den menneskerettslige, som blir artikulert under den franske revolusjonen. Som Kant bivåner med skrekkblandet fryd, mens han tar fatt i straffrettens begrunnelse i sin «Kritikk av den rene fornuften»

La oss høre hva han sier i B-utgaven av denne, side 582, 2.avsnitt ff.: Først prøver man å kausalforklare forbryteren via empirisk lovmessighet:"I det første henseende går man tilbake til hans empiriske karakter, tilbake til kildene, hvor man oppsøker hans dårlige oppdragelse, det onde samfunnet, til dels også en natur som ikke lar seg affisere av skamfølelse ... I alt dette forholder man seg som man nettopp gjør når man søker en rekke av bestemmende årsaker helt tilbake til en gitt naturvirkning. Om man ved dette mener å ha (årsaks)bestemt handlingen, så dadler man ikke desto mindre gjerningsmannen, og det verken for hans ulykkelige natur, de påførte omstendighetene eller det livet han hittil har ført. For man forutsetter at han kunne sette alt dette til side, hvordan det enn måtte ha seg, og anse den forutgående rekken av betingelser for ikke-skjedd. Samtidig som han burde anse denne handlingen som fullstendig ubetinget i forhold til de tidligere tilstandene, som om gjerningsmannen satte i gang en følgerekke helt av seg selv. Denne daddel grunner seg på en fornuftens lov, hvorved man anser dette som en årsak, som uansett alle nevnte empiriske betingelser både kunne og skulle ha bestemt dette menneskets adferd."

Denfornuftens lov Kant henviser til er vel hans kategoriske imperativ:"Handle slik at maksimen du legger til grunn for handlingen skal kunne gjelde alle andre fornuftsvesener!". Når Kant stiller dette som et absolutt krav til forbryteren, krever dette både en fellesmenneskelig nous /"lovgivende fornuft" og at denne skulle ha liggende i seg visse "forhåndsprogrammerte" handlingsmønstre.Imidlertid: det Kant ikke nevner eksplisitt her, er at forbryteren måtte velge å følge denne loven, velge å lytte til "fornuftens stemme"...i bunnen av denne tankrekken, av dette kravet, ligger det postulert en fri vilje. Dermed er vi tilbake til Ciceros drøfting av den frie viljen i forbindelse med den antikke rettsstatens begrunnelse for straff. Vi innser hvor moderne denne tenkemåten fortsatt er og hvor relevant den er for den pågående debatten i Vårt Land.

Vigir deretter ordet til Nietzsche og hans «Moralens genealogi» (2.avhandling, mot slutten av kapittel 7): Et hovedpoeng i boka er at internaliseringen av den ytre fysiske /pekuniære straffen en blir påført i "livsverdenen" (Et begrep Nietzsche selv ikke brukte) blir inderliggjort av individet: det blir selvstraffende. Vi får det han kaller "dårlig samvittighet". I utgangspunktet, sier Nietzsche, dreide det seg om en form for handel:det som ble definert som urett, skulle man gjøre opp for, betale for enten ved likvide midler eller med sin kropp inntil dødsstraffen:"Har disse hittidige moralens genealoger enn bare fjernt kunnet drømme om at f.eks. det viktige moralbegrepet "skyld" har sitt opphav i det høyst materielle begrepet "skylde"/"gjeld"? Eller om at straffen har utviklet seg som en gjengjeldelse helt på siden av enhver forutsetning om viljens frihet eller ufrihet? - og dette i den grad at det snarere alltid først trenges et høyt trinn av humanisering for at dyret "menneske" skal begynne å gjennomføre disse mer primitive distinksjoner mellom "forsettlig", "skjødesløs", "tilfeldig", "tilregnelig" og disses motsatser, og ta disse med i anslaget under utmålingen av straffen? Denne nå så bilIige og tilsynelatende så naturlige, så uunngåelige tanke at "forbryteren fortjener straff, fordi han hadde kunnet handle annerledes" (en klar henvisning til det vi nettopp har sitert av Kant) er en i hovedsak meget sent oppnådd, ja raffinert form for menneskelig domfellelse og [logisk] slutningsvirksomhet, som vel fortjener en [genealogisk] forklaring, på samme måten som [det må forklares] hvorfor rettferdighetsfølelsen overhodet har kommet i stand på jorden..."

Nietzsche presiserer deretter det han mener kom i forkant: "...avtaleforholdet mellom fordringshaver /[kreditor] og skyldner /[debitor] ... er like gammelt som forestillingen om "rettssubjektet" i det hele tatt. Dette viser på sin side tilbake på grunnformene for kjøp,salg, bytte, handel og vandel."

Nietzsche berører sakens kjerne: ved etableringen av det rettsstatlige, ved en strafferett som anerkjente delinkventen som subjekt, med den respekten for vedkommendes menneskeverd(i!) dette medførte, utviklet samfunnet seg sivilisatorisk, og i et dialektisk gjensidig avhengighetsforhold til dette: menneskesjelen. Forestillingen om menneskets frie vilje oppstår i denne sammenhengen.

Vi legger til for egen regning: dermed oppstår en situasjon hvor handlinger må måles ut mot en kompensasjon som ikke er den samme som handlingen - dette er vesentlig for at rettferdighet som abstrakt begrep får utvikle seg: handling og kompensasjon trenger en felles transcendental målestokk for å kunne utveksles. Det er denne målestokken som domstolene benytter seg av når de nettopp «utmåler»straff. Denne virksomheten er grunnleggende i den moderne demokratiske rettsstaten. For, som Rousseau påpeker i«Samfunnspakten» (kontrakten!): borgeren er suveren i denne staten, for haun blir, hvis straffet, straffet av seg selv siden vedkommende (direkte eller indirekte gjennom det representative demokratiet, en utbrodering fra min side) gir seg selv de lovene det straffes etter.

Vi ser: «gjengjeldelsen» er, i sin gjennom sivilisasjonshistorien utviklede form, en nødvendig bestanddel av opprettholdelsen av den demokratiske rettsstaten. Andre begrunnelser for straff vil i beste fall tåkelegge dette, i verste fall åpne for et «godhetens» tyranni.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt