Verdidebatt

Likebehandling eller særstilling?

En kommentar til reaksjonene på regjeringsplattformens del om livssynspolitikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

KrF og Den norske kirkes ledelse føler seg tydeligvis trådt på tærne av Solberg II-regjeringens formuleringer om tros- og livssynspolitikk.

Privilegert særstilling. Her er setningen som har utløst ­panikken: «Regjeringen legger til grunn at den enkeltes livssyn er et personlig anliggende og at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn.»

Jeg vil gjerne vite hva Knut Arild Hareide og andre mener er feil her: At ikke hver og en selv har rett til å velge sitt livssyn? At en stat ikke skal diskriminere?

Eller er det dette siste: At regjeringen er klar på at den ikke vil favorisere noe livssyn? Kommer reaksjonene fordi Den norske kirke lever så inderlig vel med en privilegert særstilling selv etter at den er blitt selvstendiggjort?

Tendensiøs lesning. Ut fra ­reaksjonene skulle man tro dette var det eneste som stod, og kristen­toppene leser det som om regjeringen nå mener religion­ er en privat sak. Det er vitterlig en ganske tendensiøs lesning av avtalen.

I redelighetens navn er dette jo slett ikke det eneste som står om saken: Både innledningsvis og senere i de konkrete punktene forsikres det at regjeringen vil føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk og følge opp både arbeidet med ny finansiering og den varslede stortingsmeldingen.

De konkrete punktene plattformen legger til grunn: Å avskaffe tilhørigeordningen og å la kommunene (som jo faktisk bærer kostnadene) overta gravplassforvaltningen dersom de ønsker det og forholdende ligger til rette for det – er begge deler allerede presentert i regjeringens forslag til ny lov om finansiering.

Panikk. I tillegg uttrykker KAs direktør panikk ved tanken om at kirkens særlige stilling som «folkekirke» nok ikke er skrevet inn i Grunnloven for evigheten. Han erkjenner med dette det mange av oss ser: At symboler­ nå brukes for alt det er verd ­realpolitisk.

Setningen «Regjeringens verdi­forankring vil ligge i den kristne og humanistiske kulturarv,» er tatt ut, mens den nye plattformen er tydelig på at andre ledd i Grunnlovens paragraf 2, demokrati, menneske­rettigheter og rettsstatsprinsipper er det man bygger på. Dette­ er et langt mer samtids- og framtidsorientert verdigrunnlag å ­utvikle politikk på, enn den mer tilbake­skuende og ekskluderende kultur­arvtenkningen.

Der kom Vårt Land for øvrig til å sitere meg feil (17.01): «Jeg liker at prinsippet om likebehandling ikke rokkes ved, at erklæringen anerkjenner at Den norske kirke historisk og størrelsesmessig er i en særstilling, men at regjeringen ikke vil holde den gående ved å gi den privilegier og forrang.» Et viktig «ikke» manglet.

Understøttes på lik linje. Jeg leser endringene fra Solberg I til II som at man framover sterkere vil vektlegge siste ledd i Grunnlovens paragraf 16: «Alle tros- og livssynssamfunn understøttes på lik linje.»

Dermed kan man igjen legge vurderingene og forslagene fra Stålsett-utvalget til grunn, framfor den ny-orwellske forestillingen om at alle er like, men Den norske kirke er nå likere, da: Fordi den har gått hen og blitt «folkekirke.» Hva nå det betyr juridisk og politisk.

Det nye politiske grunnlaget betyr forhåpentligvis mer reell likebehandling og færre forsøk på å tilgodese den norske kirke med ekstra midler uten å ivareta andre. I stedet for å dyrke en folke­kirkeretorikk, er tilnærmingen i den nye erklæringen mer prinsipiell og legger til rette for å komme videre i arbeidet med å skille stat og kirke. Dette må ikke minst skje ved at det ­offentlige overtar oppgaver som angår alle innbyggere, og ved at Dnk selv får større ansvar for egen ordning og å disponere sine ressurser innad.

Lite handlingsrom. Det har skjedd viktige ting siden forrige regjeringsplattform kom til: Den norske kirke er blitt et selvstendig rettssubjekt. Menneske­rettighetenes plass i Grunnloven er styrket. Det er med andre ord lite handlingsrom for å innføre nye særordninger for Den norske kirke.

Det er nå på tide å lage bærekraftige ordninger for finansiering og hva en aktiv støttende livssynspolitikk basert på likebehandling av landets borgere innebærer. Jeg er overbevist om at det også er det som tjener Den norske kirke best på sikt. Bare ordninger bygget på reell likebehandling vil sikre tillit og oppslutning over tid.

Forslaget om at medlems­utviklingen i Dnk ikke skal ha noe å si verken for finansiering av kirken, eller som målestokk for tilskudd til øvrige, er nettopp ikke bærekraftig. I tillegg hindrer en slik forskjellsbehandling innsyn i hva det offentlige bruker per kirkemedlem og om staten diskriminerer øvrige.

Den beste modellen. Finansiering fra staten, basert på et likt per hode-beløp, hvor medlemstall teller, også for Den norske kirke, må være den beste modellen. I tillegg en felles lov, med et tidsbegrenset kortfattet eget kapittel om Dnk – inntil kirken får det som gjenstår av ordninger på plass.

Så kan vi finne en pragmatisk ordning for støtte til kirkebygg og seremonilokaler for seg: Da begynner det å ligne en helhetlig og aktiv livssynspolitikk, bygget på likebehandlingen som er hjemlet i Grunnlovens paragraf 16.

Bente Sandvig

Fagsjef i Human-Etisk Forbund

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt