Åke Dalin

7    7

En gjenopprettende rettferdighet

Jeg savner en straff som gir plass til anger,­ ­bekjennelse, tilgivelse, forsoning og ­gjenoppretting av skade og verdighet. Finnes det noe sånt som et kristent perspektiv på straff?

Publisert: 17. jan 2018 / 242 visninger.

MOT SLUTTEN AV fjoråret åpnet Vårt Land for en debatt om straffens begrunnelse. Flere etterlyste om hevn og gjengjeldelse er en del av begrunnelsen for vår strafferettspleie. Jeg savnet at avisen reiste spørsmålet om det finnes et kristent pers­pektiv på straff som bør inngå i strafferettspleien.

Gjennom rehabilitering. Frihetsberøvelse er valgt som straff i de fleste land, også i Norge. I kriminalmeldingen av 1978 slo justisminister Inger Louise Valle fast at formålet med straff ikke kunne være hevn, men forebygging av fremtidig kriminalitet gjennom rehabilitering. Dette er fortsatt grunnlaget for straff i Norge. Valle så på frihetsberøv­else som en mer human form for straff enn alternativene.

Frihetsberøvelse praktiseres på flere måter. «Ren» frihetsberøvelse praktiseres hos oss som hjemmesoning med fotlenke, en form for straff som gjelder et ­fåtall dømte. Når de fleste som får straff dømmes til frihetsberøv­else i fengsel, er tilleggsstraffen å leve i et fengselsregime og i et minisamfunn av straffedømte. Denne tilleggsstraffen blir aldri begrunnet fra domstolenes side.

Forbryterskole. Fengsels­regimet har regler og kontroll for dagliglivet døgnet rundt – et dagligliv de fleste ikke ville valgt om de stod fritt. Det er neppe tvil om at dette regimet virker passiviserende og at samfunnet av straffe­dømte lett kan bli en «forbryterskole» – begge effekter som ­reduserer mulighetene for et aktivt og lovlydig liv etter soning.

Som kristen savner jeg at det i tillegg til straff er plass til anger, bekjennelse, tilgivelse, forsoning og gjenoppretting av skade og verdighet. Dette forutsetter at det blir kontakt og dialog mellom forbryter og offer/pårørende, og at begge parter ønsker kontakt.

Møtes aldri. Vårt straffesystem bygger på at retten dømmer på grunnlag av påtale og forsvar. Tiltalte møter aldri offeret for den kriminelle handlingen som del av soningen. I tillegg til å idømme straff kan norske domstoler også legge til rette for kontakt/dialog mellom straffedømt og offer/pårørende. Dette er tiltak som norske domstoler nesten ikke benytter.

Mange anmeldelser til politiet som ikke regnes som lovbrudd, oversendes til Konfliktrådet. Flere­ av disse sakene som forutsetter kontakt mellom offer og den som har påført skade, ­fører til forsoning mellom partene og ofte gjenoppretting av skade der dette er mulig. Konflikt­rådet bruker her begrepet restorative justice (gjenopprettende rettferdighet) – et begrep som først ble brukt av sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika.

Gjøre opp for seg. I norske fengsler er det lite hjelp å få for innsatte som er opptatt av å kunne­ gjøre opp for seg overfor de som er blitt rammet av forbrytelsen. Likevel finnes det eksemp­ler på slike oppgjør.

En advokat i Trondheim ble dømt for underslag av klientpenger og fradømt sin advokatbevill­ing. Under soningen forberedte han møter med tidligere klienter, oppsøkte dem etter tur etter soning, beklaget sitt ­underslag og avtalte hvordan han kunne gjøre opp for seg med tilbakebetaling. Han har i ettertid vært åpen om denne prosessen.

Tidligere bankraner, svensken Anders Magnusson, søkte etter soning et oppgjør med fortiden ved å søke forsoning med dem som hadde vært utsatt for hans kriminalitet. Han har bedt alle om unnskyldning, ansikt til ansikt, fra dørvakten han slo ned til ­politimannen han rettet pistolen­ imot (A-magasinet).

Oppgjørsprosess. Det er et krevende arbeid å få kontakt og oppgjør mellom straffedømte og offer inn som en sentral del av kriminalomsorgen og livet etter soning. Erfaring tyder imidlertid på at begge parter kan gå styrket ut av en slik «oppgjørsprosess».

Ofrene og deres pårørende møter en angrende synder som kanskje ikke er et «monster» likevel. Den straffedømte får hjelp til et personlig oppgjør og å bygge opp egen selvrespekt – et viktig grunnlag for et lovlydig liv.

Ingen politiske partier har gjort «gjenopprettende rettferdighet» til en sentral del av rettssystemet. Kanskje dette kan bli en ny fanesak for KrF?


1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Knut Erik Strand

1 innlegg  2 kommentarer

Om straffens begrunnelse og funksjon

Publisert rundt 1 måned siden

Vårt Land kjører denne vinteren en lesverdig debatt om straffensbegrunnelse og funksjon. Jeg blander meg opp i den med noen punkterfra et essay jeg skrev i forbindelse med hovedfaget i filosofi  


La oss begynne med å nevne Kant,fordi det er han som i den moderne filosofien postulerer – om enn indirekte - nødvendigheten av at mennesket – fornuftsvesenet  somhan kaller det – har en fri vilje som gjør at det kan straffes.


Vi kan imidlertid spore denne debatten tilbake til antikken. I alle fall Cicero formulerte det Kant i sin tur bygger på, mens Augustin i «Guds stat» avslutter diskursen:«Mennesket valgte feil ved å spise av den forbudne frukten og derfor har Gud rett til å straffe det i all evighet. Jesu' inngripen ved sin død på korset og etterfølgende oppstandelse er en benådning, ikke en frifinnelse.» I den påfølgende middelalderen må man derfor nærme seg det rettsstatlige ved å gripe tilbake til romerretten og drøfte det i en i formen teologisk sammenheng:Aquinas' rettsfilosofi. Deretter? Er det folkeretten og ikke strafferetten som utvikles, bl.a.  ved Grotius' «Krigens og fredens rett» som også griper tilbake til antikken. I opplysningstiden slår den folkerettslige tenkningen over i den menneskerettslige, som blir artikulert under den franske revolusjonen. Som Kant bivåner med skrekkblandet fryd, mens han tar fatt i straffrettens begrunnelse i sin «Kritikk av den rene fornuften» 


La oss høre hva han sier i B-utgaven av denne, side 582, 2.avsnitt ff.: Først prøver man å kausalforklare forbryteren via empirisk lovmessighet:"I det første henseende går man tilbake til hans empiriske karakter, tilbake til kildene, hvor man oppsøker hans dårlige oppdragelse, det onde samfunnet, til dels også en natur som ikke lar seg affisere av skamfølelse ... I alt dette forholder man seg som man nettopp gjør når man søker en rekke av bestemmende årsaker helt tilbake til en gitt naturvirkning. Om man ved dette mener å ha (årsaks)bestemt handlingen, så dadler man ikke desto mindre gjerningsmannen, og det verken for hans ulykkelige natur, de påførte omstendighetene eller det livet han hittil har ført. For man forutsetter at han kunne sette alt dette til side, hvordan det enn måtte ha seg, og anse den forutgående rekken av betingelser for ikke-skjedd. Samtidig som han burde anse denne handlingen som fullstendig ubetinget i forhold til de tidligere tilstandene, som om gjerningsmannen satte i gang en følgerekke helt av seg selv. Denne daddel grunner seg på en fornuftens lov, hvorved man anser dette som en årsak, som uansett alle nevnte empiriske betingelser både kunne og skulle ha bestemt dette menneskets adferd."


Denfornuftens lov Kant henviser til er vel hans kategoriske imperativ:"Handle slik at maksimen du legger til grunn for handlingen skal kunne gjelde alle andre fornuftsvesener!". Når Kant stiller dette som et absolutt krav til forbryteren, krever dette både en fellesmenneskelig nous /"lovgivende fornuft" og at denne skulle ha liggende i seg visse "forhåndsprogrammerte" handlingsmønstre.Imidlertid: det Kant ikke nevner eksplisitt her, er at forbryteren måtte velge å følge denne loven, velge å lytte til "fornuftens stemme"...i bunnen av denne tankrekken, av dette kravet, ligger det postulert en fri vilje. Dermed er vi tilbake til Ciceros drøfting av den frie viljen i forbindelse med den antikke rettsstatens begrunnelse for straff. Vi innser hvor moderne denne tenkemåten fortsatt er og hvor relevant den er for den pågående debatten i Vårt Land.


Vigir deretter ordet til Nietzsche og hans «Moralens genealogi» (2.avhandling, mot slutten av kapittel 7): Et hovedpoeng i boka er at internaliseringen av den ytre fysiske /pekuniære straffen en blir påført i "livsverdenen" (Et begrep Nietzsche selv ikke brukte) blir inderliggjort av individet: det blir selvstraffende. Vi får det han kaller "dårlig samvittighet". I utgangspunktet, sier Nietzsche, dreide det seg om en form for handel:det som ble definert som urett, skulle man gjøre opp for, betale for enten ved likvide midler eller med sin kropp inntil dødsstraffen:"Har disse hittidige moralens genealoger enn bare fjernt kunnet drømme om at f.eks. det viktige moralbegrepet "skyld" har sitt opphav i det høyst materielle begrepet "skylde"/"gjeld"? Eller om at straffen har utviklet seg som en gjengjeldelse helt på siden av enhver forutsetning om viljens frihet eller ufrihet? - og dette i den grad at det snarere alltid først trenges et høyt trinn av humanisering for at dyret "menneske" skal begynne å gjennomføre disse mer primitive distinksjoner mellom "forsettlig", "skjødesløs", "tilfeldig", "tilregnelig" og disses motsatser, og ta disse med i anslaget under utmålingen av straffen? Denne nå så bilIige og tilsynelatende så naturlige, så uunngåelige tanke at "forbryteren fortjener straff, fordi han hadde kunnet handle annerledes" (en klar henvisning til det vi nettopp har sitert av Kant) er en i hovedsak meget sent oppnådd, ja raffinert form for menneskelig domfellelse og [logisk] slutningsvirksomhet, som vel fortjener en [genealogisk] forklaring, på samme måten som [det må forklares] hvorfor rettferdighetsfølelsen overhodet har kommet i stand på jorden..." 


Nietzsche presiserer deretter det han mener kom i forkant: "...avtaleforholdet mellom fordringshaver /[kreditor] og skyldner /[debitor] ... er like gammelt som forestillingen om "rettssubjektet" i det hele tatt. Dette viser på sin side tilbake på grunnformene for kjøp,salg, bytte, handel og vandel."


Nietzsche berører sakens kjerne: ved etableringen av det rettsstatlige, ved en strafferett som anerkjente delinkventen som subjekt, med den respekten for vedkommendes menneskeverd(i!) dette medførte, utviklet samfunnet seg sivilisatorisk, og i et dialektisk gjensidig avhengighetsforhold til dette: menneskesjelen. Forestillingen om menneskets frie vilje oppstår i denne sammenhengen.


Vi legger til for egen regning: dermed oppstår en situasjon hvor handlinger må måles ut mot en kompensasjon som ikke er den samme som handlingen - dette er vesentlig for at rettferdighet som abstrakt begrep får utvikle seg: handling og kompensasjon trenger en felles transcendental målestokk for å kunne utveksles. Det er denne målestokken som domstolene benytter seg av når de nettopp «utmåler»straff. Denne virksomheten er grunnleggende i den moderne demokratiske rettsstaten. For, som Rousseau påpeker i«Samfunnspakten» (kontrakten!): borgeren er suveren i denne staten, for haun blir, hvis straffet, straffet av seg selv siden vedkommende (direkte eller indirekte gjennom det representative demokratiet, en utbrodering fra min side) gir seg selv de lovene det straffes etter.


Vi ser: «gjengjeldelsen» er, i sin gjennom sivilisasjonshistorien utviklede form, en nødvendig bestanddel av opprettholdelsen av den demokratiske rettsstaten. Andre begrunnelser for straff vil i beste fall tåkelegge dette, i verste fall åpne for et «godhetens» tyranni.












Svar
Kommentar #2

Knut Erik Strand

1 innlegg  2 kommentarer

Om straffens begrunnelse og funksjon

Publisert rundt 1 måned siden

Vårt Land kjører denne vinteren en lesverdig debatt om straffensbegrunnelse og funksjon. Jeg blander meg opp i den med noen punkterfra et essay jeg skrev i forbindelse med hovedfaget i filosofi  


La oss begynne med å nevne Kant,fordi det er han som i den moderne filosofien postulerer – om enn indirekte - nødvendigheten av at mennesket – fornuftsvesenet  somhan kaller det – har en fri vilje som gjør at det kan straffes.


Vi kan imidlertid spore denne debatten tilbake til antikken. I alle fall Cicero formulerte det Kant i sin tur bygger på, mens Augustin i «Guds stat» avslutter diskursen:«Mennesket valgte feil ved å spise av den forbudne frukten og derfor har Gud rett til å straffe det i all evighet. Jesu' inngripen ved sin død på korset og etterfølgende oppstandelse er en benådning, ikke en frifinnelse.» I den påfølgende middelalderen må man derfor nærme seg det rettsstatlige ved å gripe tilbake til romerretten og drøfte det i en i formen teologisk sammenheng:Aquinas' rettsfilosofi. Deretter? Er det folkeretten og ikke strafferetten som utvikles, bl.a.  ved Grotius' «Krigens og fredens rett» som også griper tilbake til antikken. I opplysningstiden slår den folkerettslige tenkningen over i den menneskerettslige, som blir artikulert under den franske revolusjonen. Som Kant bivåner med skrekkblandet fryd, mens han tar fatt i straffrettens begrunnelse i sin «Kritikk av den rene fornuften» 


La oss høre hva han sier i B-utgaven av denne, side 582, 2.avsnitt ff.: Først prøver man å kausalforklare forbryteren via empirisk lovmessighet:"I det første henseende går man tilbake til hans empiriske karakter, tilbake til kildene, hvor man oppsøker hans dårlige oppdragelse, det onde samfunnet, til dels også en natur som ikke lar seg affisere av skamfølelse ... I alt dette forholder man seg som man nettopp gjør når man søker en rekke av bestemmende årsaker helt tilbake til en gitt naturvirkning. Om man ved dette mener å ha (årsaks)bestemt handlingen, så dadler man ikke desto mindre gjerningsmannen, og det verken for hans ulykkelige natur, de påførte omstendighetene eller det livet han hittil har ført. For man forutsetter at han kunne sette alt dette til side, hvordan det enn måtte ha seg, og anse den forutgående rekken av betingelser for ikke-skjedd. Samtidig som han burde anse denne handlingen som fullstendig ubetinget i forhold til de tidligere tilstandene, som om gjerningsmannen satte i gang en følgerekke helt av seg selv. Denne daddel grunner seg på en fornuftens lov, hvorved man anser dette som en årsak, som uansett alle nevnte empiriske betingelser både kunne og skulle ha bestemt dette menneskets adferd."


Denfornuftens lov Kant henviser til er vel hans kategoriske imperativ:"Handle slik at maksimen du legger til grunn for handlingen skal kunne gjelde alle andre fornuftsvesener!". Når Kant stiller dette som et absolutt krav til forbryteren, krever dette både en fellesmenneskelig nous /"lovgivende fornuft" og at denne skulle ha liggende i seg visse "forhåndsprogrammerte" handlingsmønstre.Imidlertid: det Kant ikke nevner eksplisitt her, er at forbryteren måtte velge å følge denne loven, velge å lytte til "fornuftens stemme"...i bunnen av denne tankrekken, av dette kravet, ligger det postulert en fri vilje. Dermed er vi tilbake til Ciceros drøfting av den frie viljen i forbindelse med den antikke rettsstatens begrunnelse for straff. Vi innser hvor moderne denne tenkemåten fortsatt er og hvor relevant den er for den pågående debatten i Vårt Land.


Vigir deretter ordet til Nietzsche og hans «Moralens genealogi» (2.avhandling, mot slutten av kapittel 7): Et hovedpoeng i boka er at internaliseringen av den ytre fysiske /pekuniære straffen en blir påført i "livsverdenen" (Et begrep Nietzsche selv ikke brukte) blir inderliggjort av individet: det blir selvstraffende. Vi får det han kaller "dårlig samvittighet". I utgangspunktet, sier Nietzsche, dreide det seg om en form for handel:det som ble definert som urett, skulle man gjøre opp for, betale for enten ved likvide midler eller med sin kropp inntil dødsstraffen:"Har disse hittidige moralens genealoger enn bare fjernt kunnet drømme om at f.eks. det viktige moralbegrepet "skyld" har sitt opphav i det høyst materielle begrepet "skylde"/"gjeld"? Eller om at straffen har utviklet seg som en gjengjeldelse helt på siden av enhver forutsetning om viljens frihet eller ufrihet? - og dette i den grad at det snarere alltid først trenges et høyt trinn av humanisering for at dyret "menneske" skal begynne å gjennomføre disse mer primitive distinksjoner mellom "forsettlig", "skjødesløs", "tilfeldig", "tilregnelig" og disses motsatser, og ta disse med i anslaget under utmålingen av straffen? Denne nå så bilIige og tilsynelatende så naturlige, så uunngåelige tanke at "forbryteren fortjener straff, fordi han hadde kunnet handle annerledes" (en klar henvisning til det vi nettopp har sitert av Kant) er en i hovedsak meget sent oppnådd, ja raffinert form for menneskelig domfellelse og [logisk] slutningsvirksomhet, som vel fortjener en [genealogisk] forklaring, på samme måten som [det må forklares] hvorfor rettferdighetsfølelsen overhodet har kommet i stand på jorden..." 


Nietzsche presiserer deretter det han mener kom i forkant: "...avtaleforholdet mellom fordringshaver /[kreditor] og skyldner /[debitor] ... er like gammelt som forestillingen om "rettssubjektet" i det hele tatt. Dette viser på sin side tilbake på grunnformene for kjøp,salg, bytte, handel og vandel."


Nietzsche berører sakens kjerne: ved etableringen av det rettsstatlige, ved en strafferett som anerkjente delinkventen som subjekt, med den respekten for vedkommendes menneskeverd(i!) dette medførte, utviklet samfunnet seg sivilisatorisk, og i et dialektisk gjensidig avhengighetsforhold til dette: menneskesjelen. Forestillingen om menneskets frie vilje oppstår i denne sammenhengen.


Vi legger til for egen regning: dermed oppstår en situasjon hvor handlinger må måles ut mot en kompensasjon som ikke er den samme som handlingen - dette er vesentlig for at rettferdighet som abstrakt begrep får utvikle seg: handling og kompensasjon trenger en felles transcendental målestokk for å kunne utveksles. Det er denne målestokken som domstolene benytter seg av når de nettopp «utmåler»straff. Denne virksomheten er grunnleggende i den moderne demokratiske rettsstaten. For, som Rousseau påpeker i«Samfunnspakten» (kontrakten!): borgeren er suveren i denne staten, for haun blir, hvis straffet, straffet av seg selv siden vedkommende (direkte eller indirekte gjennom det representative demokratiet, en utbrodering fra min side) gir seg selv de lovene det straffes etter.


Vi ser: «gjengjeldelsen» er, i sin gjennom sivilisasjonshistorien utviklede form, en nødvendig bestanddel av opprettholdelsen av den demokratiske rettsstaten. Andre begrunnelser for straff vil i beste fall tåkelegge dette, i verste fall åpne for et «godhetens» tyranni.












Svar
Kommentar #3

Dan Lyngmyr

162 innlegg  931 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Åke Dalin. Gå til den siterte teksten.
MOT SLUTTEN AV fjoråret åpnet Vårt Land for en debatt om straffens begrunnelse. Flere etterlyste om hevn og gjengjeldelse er en del av begrunnelsen for vår strafferettspleie. Jeg savnet at avisen reiste spørsmålet om det finnes et kristent pers­pektiv på straff som bør inngå i strafferettspleien.

For den interesserte leser kan jeg henvise til Konfliktrådet som i en årrekke har praktisert " restorative justice" - gjennopprettende prosess - som er et nyttig perspektiv i forhold til innleggets tema.

https://www.konfliktraadet.no/gjenopprettende-prosesser-i-mekling.311342.no.html

 

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magne Kristiansen kommenterte på
BCC trenger mer business
20 minutter siden / 537 visninger
Øystein Bjaanes Lemvik kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
rundt 1 time siden / 183 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 380 visninger
Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 380 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1929 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Til forsvar for mennesket
rundt 8 timer siden / 427 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 8 timer siden / 778 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1929 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 9 timer siden / 380 visninger
Torvid Høiland kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 9 timer siden / 1929 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 9 timer siden / 380 visninger
Les flere