Prinsippløst av de blågrønne

Slik vi skriver på nyhetsplass i dag, vil regjeringen i økende grad premiere bistandsland som sier ja til å ta imot returnerte asylsøkere fra Norge.

Direktør Ottar Mæstad ved Christian Michelsens Institutt advarer sterkt mot en slik utvikling i norsk bistandspolitikk.

Mæstad understreker at effektiv utviklingspolitikk betyr langsiktig satsing og nærvær over tid. Han mener denne koblingen undergraver den langsiktige måten Norge frem til nå har drevet bistandspolitikk. Dessuten mener han det er skadelig å føre en politikk som påskjønner mottakere ut fra om de «snill eller slem gutt».

Mæstad peker på at dette er et av flere eksempler på at innenrikspolitiske interesser trumfer argumenter for effektiv bistand. Per i dag har Norge returavtaler med 30 land. Landet Eritrea står nå øverst på regjeringens liste over land som Norge ønsker returavtale med. Eritrea som ofte blir omtalt som «Afrikas siste diktatur».

Slik situasjonen er i dag, er det flere svært problematiske sider ved å inngå en returavtale med Eritrea som utløser økte bistandsmidler. Eritrea har pålagt borgerne verneplikten eller såkalte nasjonaltjenesten som i verste fall kan vare livet ut. Eritreere mangler basale rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og andre grunnleggende menneskerettigheter. På den årlige listen fra organisasjonen Åpne Dører over land som forfølger kristne, kommer Eritrea på 6. plass. Likevel har Norge aktivt jobbet for en returavtale med Eritrea i mange år, med skiftende regjeringer.

Vi er av flere grunner dypt bekymret for at den blågrønne regjeringen ønsker økt kobling mellom retur og bistand. Både fordi norsk bistand vil bli forringet av at innenrikspolitiske hensyn går foran ønske om kvalitet i bistanden. Men også fordi dette vil være et økonomisk insentiv til diktaturer som Eritrea til å inngå avtaler med Norge.

Det er skuffende at denne tendensen blir forsterket når Venstre trer inn i regjeringen. En slik kamel hadde vi ikke trodd Venstre var i stand til å sluke.