Kommentar

Noen må gå!

Neste søndag runder Den Norske Turistforening 150 år, de såre føtters og fjellgledens fødselsdag. En feiring av langsomheten.

Vi sier at det er ille nå, «alt går fort», vi henger ikke med - jeg, for min del, tror at de som stiftet Den norske turistforening for 150 år siden kjente på det samme. Først var det advokater, kunstnere og byrådirektører som «flyttet» til fjells, etter hvert kom de andre. Det er underlig å lese i tidlige årbøker at røykesaker, løssnipp, lakserolje og fire underbukser var presserende utstyr når fjellet kalte. Noen gikk i frakk, og skiftet til tversover om kvelden – det er lenge siden. Kanskje noen tenkte som Rousseau, som påsto at han bare kunne tenke, komponere, skape og la seg inspirere, når han gikk. Han la til: «Det blotte synet av et skrivebord og en lenestol er nok til å gi meg kvalme».

Spare tid

I vår byjordiske tilværelse snakker vi om å «spare tid», hvis vi gjør noe på to timer som egentlig tar tre, har vi spart tid. Den Norske Turistforening lærer oss at det er et abstrakt regnskap, det bukker under for forestillingen om at vi er utsatt for et mekanisk ur, vi – sansende – mennesker blir tatt på mekanisk alvor og oppfører oss som fullbyrdelsen av timenes tikking, alle på samme måte. For hastverk får på et merkelig vis tiden til å akselerere, vi sparer ingen ting, vi sanser ingen ting. Hvert øyeblikk rives i stykker, siden vi fylles til randen. Turistforeningen representerer motsatsen: Det å gå tar den tiden det tar.

Beste velgående

Jubilanten er ved godt mot og lever i beste velgående. Flere går, flere trenger det. Fjellet blir aldri fullt, selv om de værbitte med DNT-lue frykter det: En rød T på niendehver stein er naturforurensning for dem som ikke trenger dem! Puritanerne. Vi andre er glade for at andre har gått foran og kvistet vei, som Kolbein Falkeid minner oss om i en annen sammenheng.

Uansett: Vi går for å finne ro, fjellheimen avslører evigheten. Når vi stiller oss overfor det absolutte, kjenner vi frihet. Den første evighet fjellvandreren møter er steinen, deretter de store slettene, horisontens evighet. Poetisk og høystemt? Jeg tror den alminnelige fjellvandrer (hvis noe alminnelig finnes) opplever vandringen som en poetisk handling, «et fellesskap med naturen, kroppen folder seg ut, en kroppens kontemplasjon», som forfatteren Christopher Morley sier.

Ny nasjonaldrakt

Joggedressen er Norges nye nasjonaldrakt, vi er blitt en nasjon av løpere – rammet av løpepsykose. Vi løper for å bli sunne, oppnå et langt liv, få kondisjon. Men da er vi jo inne i prestasjonssamfunnet, igjen. Og når vi synder mot oss selv med å spise fett og drikke for mye, må vi straks ha syndenes forlatelse fra vår egen kropp ved å løpe. Den franske filosofen Frédéric Gros skriver i boken  (Kristeligt Dagblads Forlag) at «langsomhet er å stemme helt og fullt overens med tiden i en slik grad at sekundene faller ett for ett, dråpevis som et sakte regn. Det er en av vandringens hemmeligheter. Å langsomt å bli innfelt i landskaper som litt etter litt gjør oss fortrolige med dem. Og nærværet trenger lengre og lengre inn i kroppen.»

Jubileet er opplevelsens dag.

Eier fjellet

Skal Den Norske Turistforening i et nytt århundre hegne om dette, de «eier» jo på sett og vis fjellet? – på vegne av oss. Vi har på en måte forventninger. Og forventningen er at alt må ikke slippes løs, slik at alt minner om alt annet. For eksempel kunne det være en jubileumssak å ruske litt i joggere i sitrongule drakter og fosforgrønne ryggsekker, som «forsøpler» natur og dreper fjellfølelsen for oss? Og de som sykler på steinene opp Storronden og virvler stress og ubehag inn i langsomheten? – kunne jubilanten tenke seg å heve stemmen? Det er de rolige som har førsterett, de som ikke fortyrrer.

Det handler om en skjørhet, og jeg tenker på et dikt av Inger Christensen:

De stiger op, planetetens sommerfugle

som farvestøv fra jordens varme kropp,

zinnober, okker, guld og fosforgule,

en sværm af kemisk grundstof løftet op.

Det er ikke plass til begge i fjellet, stresset og roen.

Romantiserer jeg naturen og DNT? Nei, nå vil jeg være høystemt. Om noen gang, så nå!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar