Terje Tvedt

Professor, Institutt for geografi, UiB
1    0

Kirken, menneskerettigheter og dogmer

Det har skjedd noe dramatisk i Norge når kristne meningsdannere i fullt alvor hyller Kyros den store, krigerkongen som grunnla det persiske riket 500 år f.Kr., som forkjemper for menneskerettighetsidealene.

Publisert: 16. jan 2018 / 4810 visninger.

I Vårt Land 9. januar slår Erik Hillestad fast at teksten på Kyros' sylinder fra 539 f.Kr. er det definitive bevis på at den fundamentale trossetningen i norsk menneskerettighetstenkning er sann; den uttrykker fellesmenneskelige verdier.


Undergraver demokratiet. De motstridende reaksjonene på boken min «Det internasjonale gjennombruddet» er ikke overraskende. Erik Hillestad mener rett og slett at min studie av moderne norsk historie «undergraver demokratiet», fordi jeg viser at ideen om menneskerettighetene primært er et vestlig sivilisasjonsprodukt. Artikkelen hans er derfor også kalt «Angrepene på menneskerettighetene».

Den fortjener en kommentar, fordi den så tydelig illustrerer et historisk skifte, og en forståelse av menneskerettighetenes universalisme som ble dominerende i Kirken og i norsk offentlighet de siste tiårene. Den stiller til skue hvordan det grunnleggende dogmet i hva jeg beskriver som en ny sekulær statsreligion i Norge, må gjøre verden nærmest uforståelig for dem som tror på det.

 

Spesiell fortolkning. Helt siden regjeringen Bondevik i 1999 sto i spissen for å få Stortinget med på at menneskerettighetene var universelle i historisk forstand, har staten hatt som uttrykt mål å lære befolkningen denne spesielle fortolkningen av fortiden.

Et grunnleggende premiss for den nye «religionens» suksess i Norge var nettopp at statens ledelse slo fast at den representerte det universelt riktige, og dens verdier uttrykte fellesmenneskelige idealer som hadde kommet til uttrykk i mange geografiske områder og epoker.

I den offentlige debatten har det derfor vært tabu å snakke om at kampen for å realisere menneskerettighetene i andre land og religioner i realiteten dreier seg om å spre verdier som først vant frem i Europa.


Spesifikk vestlig bakgrunn. Det store ankepunktet mot min bok er, for Hillestad, at den viser at menneskerettighetstenkningens oppfatning om at alle mennesker har like rettigheter overfor staten, har en spesifikk vestlig bakgrunn. Mens seriøse idéhistorikere vil være enig med meg, mener Hillestad denne fortolkningen representerer et demokratisk «syndefall».

Han må følgelig avvise enhver forklaring som antyder at Europas og Vestens særegne økonomiske, politiske og kulturelle utvikling førte til at klanenes makt ble svekket, at forestillingen om monarkier av Guds nåde ble plassert på museum, at staten ikke bare forble herskernes instrument, men også individenes rettighetsgarantist, og at det etter hvert ble mulig for de høyst innovative ideene om alle menneskers like rettigheter overfor staten, å vinne frem.


Til den andre ytterligheten. Det er mot denne bakgrunnen vi må forstå hvorfor Hillestad trekker inn Kyros den store. Han insisterer nemlig på at perserkongen beviser at ideen om menneskerettigheter uttrykker menneskehetens fellesidealer. I kjølvannet av det nødvendige historiske oppgjøret med europeisk kolonialisme og vestlig arroganse etter den andre verdenskrigen, går Hillestad til den andre ytterligheten når han gjør en av historiens største erobrere til kronbevis på at det offentlige dogmet er rett.

Den ufullstendige teksten, som ble funnet i Babylons ruiner i 1879, viser at Kyros, uten tvil en av de største navnene i antikkens historie, var påvirket av datidens religiøsitet, klanpolitikk og maktpolitikk. Teksten handler derfor overhodet ikke om alle menneskers like rettigheter overfor staten; den befinner seg innenfor et helt annet univers. Den beskriver snarere hvordan Kyros var guden Marduks utvalgte til å erobre Babylon, og skildrer hvordan folk kastet seg foran erobrerens føtter og kysset dem, og om hvordan Kyros i denne situasjonen viste storsinn og toleranse.


Projiserer. Men en tolerant enehersker har ingenting med menneskerettighetstenkning å gjøre. Hillestad leser ideer inn i teksten som ikke finnes der, men som han må tillegge den, skal den kunne brukes til å underbygge det internasjonale gjennombruddets mektige dogme.

Kyros den store har gang på gang blitt gjenoppvekket fra de døde til bruk i ulike samtiders politiske strid. Første gang var da Xenophon, en gresk soldat og forfatter et par hundre år etter Kyros' død, skrev en idealisert biografi om ham. I Cyropaedia ble Kyros brukt som en slags dydsmodell og som forbilde som slu militærstrateg og politiker.

I senmiddelalderen dukket han igjen opp som forbilde; nå som et «speil for prinser», og Macchiavelli drøftet ham i Fyrsten. Ingen av disse oppfattet imidlertid Kyros som en forkjemper for menneskerettighetene, og påstander om at sylinderteksten representerer et slags første kapittel i denne tenkningens historie er bare bisarr.


Aktiv omskriving. Det krever aktiv omskriving av historien når perserkongen i 2018 blir brukt som et avgjørende argument av en kristen leder i Norge for at menneskerettighetene ikke er et produkt primært av den vestlige sivilisasjons historie.

Men viktigere: Det forutsetter at forståelsen av fortiden er gått i total oppløsning, og at den kulturelle selvforakten trumfer fornuften. Det innebærer også at den helt radikalt nye oppfatningen av samfunnet og mennesket som vant frem i Europa og som menneskerettighetsideen hviler på, underspilles.

Hillestads syn på menneskerettighetenes utvikling og historien generelt får paradoksale konsekvenser: Den rent politisk motiverte motstand mot å erkjenne hva som er et åpenbart historisk faktum – at menneskerettighetene har et vestlig-kulturelt feste – må føre til at han ikke kan bli i stand til å bestemme hva menneskerettighetene er eller skal være, og hvordan man i praksis skal fremme dem best mulig. For hvis Kyros sylinder fremviser «verdens første menneskerettighetserklæring», er «alt» menneskerettigheter.


Reduserende. Artikkelen «Angrepene på menneskerettighetene» reduserer en kompleks debatt om hvordan ideen om menneskerettighetsideens universalisme erobret norsk offentlighet i løpet av noen få tiår nesten uten offentlig diskusjon, til ett enkelt moralsk spørsmål.

Forfatteren kan tre inn i en rolle som samfunnsmoralens overdommer, siden han i egne øyne simpelthen målbærer menneskerettighetenes universelle verdier og sannheter.

Hillestad kan derfor sende ut en bannbulle mot dem som ikke er enige med ham i hans syn på en tekst av Kyros den store, fordi slik uenighet er blitt identisk med å undergrave demokratiet.

20 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Torgeir Tønnesen

19 innlegg  421 kommentarer

Ja, vi er få kristne som klarer å tolke riktig hva bibelen sier om immigrasjon, enda bibelen er klar og tydelig

Publisert 6 måneder siden

Takk for at du orket å svare Hillestad med dette innlegget. 

Og takk for du rir de intellektuelle kommandohøydene på en utmerket måte, i ditt møte med både verdslige og kristne, og i samfunnsdebatten forøvrig. 

Når det gjelder Hillestad, så har har gjort seg bemerket med sine liberale innvandringsteologi i mange år. Han har en spesiell iver etter å etablere det multikulturelle og multietniske samfunnet. 

For å si det enkelt og brutalt: Hillestad er på ville veier, siden bibelen er klar, både i den nye og det gamle testamentet: Innvandring i stor skala, er vurdert historisk i bibelen som et onde, som grunnlag for hat og strid, og er alltid satt i kontekst med forbannelse, krig og konflikt.

 At kristne vrir dette til noe annet, under påskudd av såkalt nestekjærlighet, og misbruk av bibelverser om å "ta seg av den fremmede", så for det stå for deres egen regning, en regning som de aldri vil klare å betale, men som blir til deres egen åndelige undergang.

Jeg beklager på vegne av de kristne, at flere ikke forstår dette, og dermed bidrar til å gi Gud og kristendommen et falskt vitnesbyrd.

Å bruke kong Kyros som eksempel på storsinnet immigrasjonsideologi er intet annet enn fri og kreativ fantasi og historieforfalsking.

Torgeir Tønnesen - kommentator, Cand.Mag og skribent

 

14 liker  
Svar
Kommentar #2

Mons Henrik Slagsvold

159 innlegg  2424 kommentarer

Overbevisende.

Publisert 6 måneder siden
Terje Tvedt. Gå til den siterte teksten.
ideen om menneskerettighetene primært er et vestlig sivilisasjonsprodukt.

Ja, takk for at du gidder.

Før eller siden må Vestens intellektuelle bevege seg ut av sitt kroniske misjoneringsmodus.

7 liker  
Svar
Kommentar #3

Lars Jørgen Vik

12 innlegg  172 kommentarer

Publisert 6 måneder siden

Tvedts innlegg ovenfor er et svar på en artikkel av Erik Hillestads den 9. januar. Hillestads artikkel står også her i verdidebatt, her: Hillestads angrep

Hillestads innlegg er en respons på mitt innlegg i VL, og det er også å finne her i verdidebatt, her: Det multikulturelle gjennombruddet

 

2 liker  
Svar
Kommentar #4

Jørgen Lund

1 innlegg  42 kommentarer

Publisert 6 måneder siden

Viktigere enn detaljene i Kyros' renommé og viktigere enn disputter om hvor menneskerettighetene "kommer fra" på det store idehistoriske kartet, er etter min mening hvorvidt vi tenker abstrakt eller konkret om hva som er slike rettigheters vesen. Skal menneskerettighetene regnes som noe  som er i en eller annen emfatisk, metafysisk betydning - slik Bondevik i henhold til Tvedt sto for ved å se dem som "universelle i historisk forstand" - eller om de tilsvarer verdier som hver enkelt av oss til alle tider, på alle steder og under alle slags skjebner har hatt en eller annen kontakt med og har kunnet stå for eller ikke. Når jeg syns Tvedt yter et viktig bidrag i dagen Norge, er det fordi han - ved å gå til verks mot det han her omtaler som "den nye 'religionens' suksess " - etter min oppfatning peker mot denne distinksjonen. Dette gjelder uansett om han i sitt situasjonsbestemte engasjement for opprettholde identifikasjonen mellom menneskrettighetene og noe "vestlig" kanskje til en viss grad også kompliserer innsikten i den "religionen" han selv går i rette med. 

Når ideen om menneskerettstenkning som "universell i historisk forstand" er noe som drives fram av eksplisitt religiøse, eller eventuelt også kvasi-sekulære samaritan-posisjoner i det postmoderne Norge, viser det at det tilgrunnliggende engasjementet her er å få identifisert rettigheter og humanisme med en eller annen "høyere" dimensjon som mennesket som "utvalgt" har del i. Uansett hva man tror, tenker og føler, så bare er det slik, liksom, fordi vi er mennesker. Det dypere ærendet for den nye "religionen" er da nettopp metafysisk og religiøst: En tro på at vi blir gode når vi tror på at vi i bunn og grunn tilhører noe eller noen "høyere", når jeg tror at mitt tyngepunkt egentlige vesen ligger utenfor eller "over" meg selv om min egen livserfaring. At både historien og psykologien kan belegge at konvekvensene av slik tro egentlig er nærmest det motsatte av den velgsignelse dens talsmenn påstår, er egentlig ikke saken her.  

Det vesentlige i vår sammenheng er etter min mening derimot å se at både slike forsøk på å innskrive menneskrettighetene i et religiøst univers, og overdreven tro på at menneskerettigheter er fremkjempet fra ett eller annet bestemt skrivebord innenfor koordinatsystemet av "vestlig" eller "orientalsk", "gudløs" eller "troende" - at begge deler risikerer å fornekte at altruisme, humanitet, godhet i seg selv er og blir fremkjempelse, og har vært det til alle tider og alle steder: Det har selvfølgelig til alle tider og i alle kulturer vært mennesker som har vært heldige nok til å ha kraft og mot til å reise seg mot urett både mot dem selv og andre, og slik vil det alltid være. At det gjelder konger såvel som andre folk, behøver man ikke gå lenger enn til Shakespeare for å se. 

Det viktige er imidlertid å gjenkjenne, hegne om og kultivere det som gjør et godt utfall - humanitet - mulig. Og hvis man fortsetter å se i retning av noen nedskrevne ord og krangle om dem, enten det er "det hellige skrift" eller noen gulnede dokumenter fra opplysningstiden hvis rang på død og liv skal forsvares mot andre kulturer og tider, ser man i feil retning. Da fortsetter man etter min mening det metafysiske overslag det er å fornekte at omsorg, mot, moralsk sans, ansvar og "prinsippfasthet" hviler på den omsorg, kjærlighet og relativt fravær av livsfare man selv som individ i beste fall har vært heldig nok til å oppleve gjennom oppveksten. Å holde seg med kanoniserte tekster, skrevne og proklamerte prinsipper eller "verdier" hjelper mindre enn ingenting hvis dette ikke er i orden og i tillegg regelmessig med eksistensiell iver blir fornektet. Det at man eventuelt vil knytte seg til ord, og dermed øyensynlig "har noe å holde seg til", er fullstendig sekundært i forhold til hva verden i realiteten har møtt en som.  Og - og dette er det viktiste - enda viktigere er ens kulturelle og historiske situasjons grad av friheten til å tematisere, vurdere og kritisere den inngangen man har hatt, i ett ord barndommen. 

På dette avgjørende punkt møter til syvende og sist menneskrettigheter og religion hverandre som noe annet enn kappestrid, nemlig som reell tragedie og reell mulighet: Ingen humanitet, ingen moral og ingen etikk uten gammel og ny innsats mot kulten for det skrevne og fra høyere hold "talte" ord. Og - og dette turde være poenget når det er Tvedts tenkning som her er inngangen - ingen humanitet uten at dette nedrivningsarbeidet også vender ryggen til dagens kjekling om hvilken tradisjon, kultur eller observans som liksom skal krediteres for menneskrettighetene eller være deres rette far. 

Jørgen Lund

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Lars-Arne Høgetveit

17 innlegg  14 kommentarer

Publisert 6 måneder siden

Tenker Terje Tvedt i boken til Sigurd Opdahl fra 1947 gis helt rett. Boka kan lastes ned sist i anmeldelsen og heter Kampen om menneskerettene:

http://www.kommentar-avisa.no/artiklerhoyreside/Bokanmeldelse.htm

Svar
Kommentar #6

Peder M.I. Liland

2 innlegg  380 kommentarer

Menneskerettigheter universelt

Publisert 6 måneder siden

Det er kanskje ingen fare, når noen er i strid om opprinnelsen. Erklæringen om menneskerettighetene fikk et klart uttrykk i 1948. Bakgrunnen for dette er sammensatt, men hverken jøder eller kristne eller mennesker med en rekke andre kjennetegn kan frasi seg sin delaktighet i det faktum, at vi oppnådde den for 70 år siden. 

Det er selvsagt viktig at den blir retningsgivende for hvordan vi ser på hverandre, og hvordan vi behandler hverandre. Om denne debatten om opprinnelse har som hensikt å redde eller styrke den type kristen konfesjon Hillestad representerer, avner vi selvsagt utenfor et forum for åpen og saklig dialog. Den grunnleggende menneskelige frihet til selvbestemmelse når det gjelder tro og samvittighet, samt retten til å oppnå asyl fra livsfare, skulle normalt sikre utsatte mennesker opphold i menneskerettighetsbevisste Norge, men det skjer ekstremt skjeldent under dagens regjering. 

Hva er det som gir norsk politikk og norsk folkevilje denne evnen til å godta en slik avstand mellom bekjennelse til humanitet og menneskerettigheter,  og samtidig tolerere deportasjon av unge asylsøkere til en usikker og livstruende framtid i Afghanistan ?  Merker vi ikke råttenskapet ? 


Svar
Kommentar #7

Lars-Arne Høgetveit

17 innlegg  14 kommentarer

Tros- og samvittighetsfrihet - var Grunnlaget for andre friheter

Publisert 6 måneder siden

Jeg tror vi nordmenn bør legge oss på hjertet før vi er totalt ute i den kulturmarxistiske hengemyr og drukner der:

«Det menneskene først stridde for, var det indre livs frihet. Det var retten til å tilbe Gud i overensstemmelse med ens egen samvittighet, altså tros- og samvittighetsfrihet.» Andre menneskeretter er avledet fra tros- og samv.fri., falt den falt alt.

1 liker  
Svar
Kommentar #8

Gjermund Frøland

10 innlegg  6266 kommentarer

Ja,

Publisert 6 måneder siden
Torgeir Tønnesen. Gå til den siterte teksten.
For å si det enkelt og brutalt: Hillestad er på ville veier, siden bibelen er klar, både i den nye og det gamle testamentet: Innvandring i stor skala, er vurdert historisk i bibelen som et onde, som grunnlag for hat og strid, og er alltid satt i kontekst med forbannelse, krig og konflikt.

slik kan vi lese og tolke Josva.

1 liker  
Svar
Kommentar #9

Øyvind Holmstad

190 innlegg  695 kommentarer

Menneskerettigheter som universalmiddel på sprayboks

Publisert 6 måneder siden

Holdt på å skrive universale menneskerettigheter, og det er vel slik vestens ledere ser det, som om menneskerettighetene er en slags boks med universalmiddel man kan spraye på de stedene hvor man mener det er rusk/rust i maskineriet, så vil det hele løse seg av seg selv.

4 liker  
Svar

Siste innlegg

Hetebølgen
av
Vårt Land
rundt 22 timer siden / 167 visninger
1 kommentarer
Barmhjertighetens grense
av
Lars Jørgen Vik
rundt 22 timer siden / 98 visninger
0 kommentarer
Erobret kristendom
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1413 visninger
11 kommentarer
Etterrettelig bibelbruk
av
Jostein Ådna
2 dager siden / 539 visninger
10 kommentarer
Ramadan
av
Geir Tryggve Hellemo
2 dager siden / 542 visninger
3 kommentarer
Viktig islamsk feminisme
av
Vårt Land
2 dager siden / 129 visninger
1 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Greta Aune Jotun kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
7 minutter siden / 125 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
7 minutter siden / 539 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
43 minutter siden / 539 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
44 minutter siden / 880 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 880 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Den forræderiske reklamen
rundt 1 time siden / 312 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 598 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
rundt 1 time siden / 125 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 598 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 598 visninger
Les flere