Krisen vi gjemte – og glemte.

For to år siden var det 60 millioner mennesker på flukt i verden. Alle snakket om den store flyktningkrisen. I dag er det 65 millioner mennesker på flukt, men ikke lenger noe snakk om krise. Hvordan ”løste” vi den, egentlig?

Den er selvsagt ikke løst. Den er bare ikke så tett på oss lenger. På grensen i Storskog er det ingen kø. Det er tomt i de alle de midlertidige mottakene som ble etablert. Og det er langt mellom bildene av overfylte, farlige båter på vei over Middelhavet.

Nesten ingen kommer til Norge lenger. Vi må 20 år tilbake i tid for å finne like få asylsøkere til Norge som det vi hadde i 2016.

Sylvi Listhaug slår seg på brystet, og klappes på skulderen av Høyre.

Norge kåres til verdens beste land å bo i. Men vi ønsker ikke å fremstå som et ”attraktivt” mål for de som flykter. Det er imidlertid vanskelig å skjule hvor godt vi har det. Så da må vi begrense tilgjengeligheten på andre måter:

Vi gjør det vanskelig å komme over grensen for de som ønsker seg inn.

De som kommer, men ikke skal være her, sikres plass i Europas mest effektiv retursystem.

Til de som får være her tilbyr vi midlertidighet. For mennesker som mest av alt trenger forutsigbarhet.

Men mennesker drives fortsatt på flukt. Flere i dag enn noen gang tidligere. Og flere enn da alle snakket om ”krise”. Desperate mennesker flykter fra krig og terror. Eller fra forfølgelse på grunn av etnisitet, seksuell orientering, politiske holdninger eller sin tro. De flykter for å finne beskyttelse. Enten i et annet land, eller et annet sted i eget land. Men ikke i Norge.

Halvparten av de 65 millioner menneskene som har flyktet fra krig og forfølgelse, er barn. Mange alene, uten sine nærmeste omsorgspersoner rundt seg, er de sårbare for overgrep, vold og menneskehandel. Kun halvparten av disse barna får gå på skole. De mister muligheten til utdanning – med de konsekvensene det har for deres fremtid. Land i krig står fare for å miste hele generasjoner med utdannede barn og unge – med de konsekvenser det har for gjenoppbygging av landet den dagen freden kommer.

Alle kan ikke komme til Norge. Det er det heller ingen som mener eller tror. INGEN mener heller at vi skal åpne grensene fullstendig. Å ha kontroll er en viktig del av det å være anstendig. Å ha kapasitet til å integrere er en forutsetning for at den nye starten skal bli reell.

I forrige uke behandlet formannskapet i Stavanger en forespørsel fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om bosetting av flyktninger i vår by. Rådmannen skriver til oss politikere at vi har både kapasitet og kompetanse til å ta imot flere. Det er ikke bare i Stavanger situasjonen er slik. I fjor ble over 100 mottak lagt ned.

Når behovet er større enn noen gang, og Norge har både kapasitet og ressurser, må vi ta en større del av ansvaret.

Flyktningkrisen i verden er enorm. Og den blir ikke mindre om vi forsøker å gjemme den. Og glemme den.