Drikkeukulturen

Arbeiderpartiets valgkamp i 1979 åpnet med en togreise fra Oslo til Trondheim. Politisk sporet den av allerede på Hamar. Mens partiledelsen hadde en heidundrende fest på et hotell i Gudbrandsdalen, ble mediene fylt av meldinger om sprik og rot i partiet. Det er en av de særeste opplevelser jeg har hatt som journalist å være til stede der. Det endte med en kaotisk pressekonferanse i Trondheim der alle var preget av nattens begivenheter.
Da tidligere LO-leder Tor ­Aspengren gikk hardt ut mot partiledelsen for alt rotet, skrev jeg at Aspengren her representerte den gamle avholdskulturen i arbeiderbevegelsen. Etter det fikk jeg høre fra folk innenfor at jeg hadde truffet spikeren på hodet. Men alkoholens rolle i partikulturen ble likevel ikke noen del av debatten den gang.

Avholdsbevegelse

Arbeiderbevegelsen var i sin tid langt på vei en avholdsbevegelse. Den legendariske arbeiderlederen Martin Tranmæl startet sin ­politiske virksomhet som agitator for avholdsbevegelsen, og han fortsatte å kjempe for avholdssaken også innen arbeiderbevegelsen. Han sa at dette handlet om solidaritet med ofrene for alkoholen. Han hadde selv opplevd hvordan faren drakk seg fra gård og grunn.
Også Einar Gerhardsen var ivrig avholdsmann, og Kyrre Grepp (leder for Arbeiderpartiet­ 1918-22) sa at «et samfunnsonde innskrenker man ikke, man avskaffer det». I et parti med ­ledere og mange medlemmer med slike holdninger sa det seg selv at alkohol ikke hadde noen plass i partiets egne arrangementer.

Drikkekultur

Trygve Bratteli var også avholdsmann før krigen. Men da han lå i likhaugene i fangeleiren i Tyskland bestemte han seg for at om han overlevde, skulle han ta imot livets gleder. Dette fortalte han meg mens han drakk den ene flasken pils han hver dag unnet seg i Stortingets kafeteria.
Bratteli ble ingen begersvinger eller partyløve. Men det var nok flere som opplevde at puritanismen ble litt for trang. Velstandsøkningen etter krigen bidro til at alkohol ble mer vanlig, og det ble slutt på avholdskulturen i Arbeiderpartiet.
Etter hvert vant det fram en drikkekultur som pionerene ville brukt sterke ord om. Men å kritisere alkoholbruk i partisammenheng, har gjerne blitt betraktet som moralisme. Og derfor har Jonas Gahr Støre et poeng når han sist uke kalte alkoholen «elefanten i rommet».
Da Støre samtidig sa at det skal bli slutt på at partiet ­betaler for alkohol til sine tillitsvalgte, var Dagbladets Marie ­Simonsen en av de som reagerte negativt. «Den nye avholdslinjen i Arbeiderpartiet tyder på at man fortsatt ikke skjønner hva det handler om. Partiet kan ikke lage tiltak basert på Giskes oppførsel», skrev hun. Flere påpekte at det knapt var noen avholdslinje Støre signaliserte, men bare en forsiktig innstramming. Er det overhodet tabu å røre ved alkoholen? spurte de.
Jeg tror nok Simonsens reaksjon skyldtes at hun ikke vil ­avspore debattens om menns maktmisbruk ved å gi fylla skylda – noe for eksempel Carl I. ­Hagen har gjort. Metoo-debatten bør fortsatt handle om maktmisbruk og kjønn – ikke om alkohol. Men det er ikke noen begrunnelse for å unnlate å ta opp den rollen drikkekulturen har fått i det politiske liv.

Også Høyre

Som journalist på atskillige partilandsmøter opp gjennom årene, vet jeg at Arbeiderpartiet ikke er i en særstilling når det gjelder alkoholens rolle i samlingene. Andre partier mangler den sperren som avholdstradisjoner har hatt i Arbeiderpartiet. Bak Høyres dannede rødvinsglass til maten foregikk nachspiel i helt andre former – og vi har de siste dagene fått skremmende innblikk i Unge Høyres festkultur.
Høyre var for øvrig i sin tid svært spandable overfor pressen, helt til en sjokkregning for alkohol til pressefolk på et landsmøte på 80-tallet førte til innstramminger.
Alkohol har vært og er en viktig ingrediens i selve den politiske virksomheten. Det var ofte i ulike nachspiel og andre sammenkomster utover natta at allianser ble bygd, kompromisser inngått og verv fordelt. Den som ikke deltok, ble lett utenfor.

Kulturforandring

Da jeg begynte som politisk journalist, fikk jeg vite at det var helt nødvendig å være med på Tostrupkjelleren, der politikere og pressefolk satt og drakk langt utover natta. Det viste seg at det gikk bra å holde seg unna den slags. Selv om ­politisk journalistikk fortsatt har et nærere forhold mellom presse og kilder enn mange andre områder, er det slutt på at alkoholen er en nødvendig ­ingrediens.
Det behøver ikke være en selvfølge at alkohol hører med i politiske samlinger. Jeg synes å se tendenser til at de unge har andre holdninger. Ikke minst vil behovet for å integrere muslimer i politisk arbeid stille nye krav.
Kultur lar seg nemlig forandre. Det gjelder også ukultur.