Ingen fare for ytringsfriheten

I den nylig avholdte rettssaken mellom youtuberne "TaPPeliNo" og Dennis Vareide satte dommen skapet rettmessig på plass: Det fremstår som ærekrenkende å henge ut andre på internett, like mye som i samfunnet ellers. Ytringsfrihetens grenser, som også mediehus er bundet av, gjelder også på YouTube og sosiale medier.

Ett av hovedpunktene i dommen tar for seg det faktum at du ikke slipper unna ved å bare kalle noe for satire. Retten var tydelig på at innholdet i videoene på YouTube ikke er satire, men kun egnet til å skade Vareide. Dermed har man altså gått over grensa for det som kan tillates.

Er dommen et skudd for baugen for ytringsfriheten? Overhodet ikke. Det er en betimelig konkretisering av hvor skapet skal stå.

Vi har aldri hatt så stor ytringsfrihet i dette landet som vi har nå. Inntoget av internett, blogging og sosiale medier har gitt oss en ytringsfrihet vi tidligere bare kunne drømme om. Ja, man kan på en måte si det slik at ytringsfriheten er kraftig utvidet.

Ytringsrevolusjon

Tidligere var det stort sett debattspaltene i lokal- og riksavisene som fikk figurere som talerstol. Noen slapp også til på TV eller radio. Det lønte seg kanskje å være venn av redaktøren, sjef for fabrikken eller sønn av en direktør, så fikk du muligens slippe oftere til.

Med internett kom revolusjonen for ytring: Hvem som helst kan ytre seg når som helst. Når vi vet at vi er så privilegerte må vi ta inn over oss og akseptere at det fordrer en viss grensesetting. Grensesetting er prisen å betale for økt ytringsfrihet. Trakassering, krenkelser, ryktespredning og fordømmelser basert på indisier skal ikke ha noen plass i den offentlige debatten, enten det gjelder YouTube, Twitter, Facebook eller debattspaltene i aviser.

Søke sannheten

Med ytringsfrihet gjelder også et viktig prinsipp om at det som ytres skal være sant og etterrettelig. Sosiale medier kan spille en varslerrolle, noe som tradisjonelle medier har hatt som sin oppgave i mange, mange år. Eksempel på dette er metoo-kampanjen, der varsling i stor grad har blitt gjort av privatpersoner via sosiale medier. Men i et stort ytringslandskap bør man trå varsomt. Man skal ytre seg på en måte som gjengir sannheten og ikke blir til skade for uskyldige. Metoo er en vekker i så måte: Et godt virkemiddel for at riktige personer eller instanser får satt fokus på og tar tak i opprenskninger som må gjøres, men samtidig en påminner om at offentlig gapestokk kan være mer til skade enn gagn.

Om vi klarer å sjonglere det slik at varsling kan komme fra folk flest, mens etterforskning og dom overlates til politiet og domstolene, så kan det kanskje komme noe bra ut av det. Med ærlighet og redelighet på dagsordenen vil ytring og varsling være til nytte.

100 er et hellig tall

Til dels er ytringsfriheten vår i praksis regulert av uskrevne etiske og moralske prinsipper mellom borgerne, men til syvende og sist er det domstolene som må legge til grunn hva som gjelder, til hjelp for både den krenkede og den krenkende.

I dette landet, hvor god og fri tilgang på internett fortsatt vil være rådende i en uoverskuelig framtid, kan vi være sikre på at arenaen for meningsutveksling og debatt vil være åpen, så fremt myndighetene fortsatt legger til rette for det. Paragraf 100 i grunnloven er hellig og vil etter alle solemerker å dømme forbli det. Da lever prinsippet om ytringsfrihet i beste velgående, med en befolkning som godtar å justere sin oppførsel til beste for hverandre.