Verdidebatt

"Rett" til å dø?

"Retten til å dø bør være absolutt", greier lederen av Unge Venstre, Sondre Hansmark, å skrive i innlegget ”Eutanasi krever kloke avveininger” i Vårt Land 15. januar. Det er språk på ville veier, som åpenbart fører til en virkelighetsoppfatning som befinner seg et sted der ute hvor de ville veiene slutter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er pussig å måtte skrive det, men døden er ikke en ”rett”, døden er et eksistensielt vilkår. Det kommer den til å fortsette å være, selv om eutanasi-tilhengerne prøver å pakke den inn i et byråkratisk rettighets-språk. Hansmark har vokst opp i et land der han har rett til å gå på skole, men verken han eller jeg har ”rett” til å dø. Det forhindrer ikke det faktum at vi begge skal dø en dag, med mindre transhumanismen i løpet av Hansmarks tid har kommet så langt at den kan gi ham evig liv, et liv han da muligens vil ha ”rett” til. For min del er jeg heldigvis for gammel til å fable om sånt.

I artikkelen ”Ved siste fergeleie” refererer Håvard Nyhus til advokaten Tallag Andersen som i Agderposten har stilt spørsmålet ”Er det menneskeverdig å få sitt liv forlenget mot ens vilje?” Man blir ikke utsatt for livsforlengende behandling mot sin vilje i norsk helsevesen. Det som etableres her er altså et virkelighetsbilde av at fravær av eutanasi betyr å få livet forlenget. Hallo? må man nesten utbryte. Om en elgjeger ikke skyter en elg betyr ikke det at elgens liv blir forlenget. Det blir imidlertid forkortet dersom elgjegeren trekker av. Vil man forandre virkeligheten, må man da i det minste forholde seg til den, ikke gi den en omgang språklig sminke som gjør den ugjenkjennelig.

Jeg kjenner ikke juristens verdigrunnlag, men Unge Venstres leder står vel på sitt vis plantet i liberalismen. Eller gjør han det? Er ikke liberalismen uløselig knyttet til det individuelle ansvaret? Hvorfor vil ikke Unge Venstres leder leve i en verden der vi må bære det individuelle ansvaret, også om vi står overfor den forferdelige situasjonen at en av våre nærmeste ikke orker mer og bønnfaller oss om hjelp til å avslutte livet? Hva vi ville gjøre i en slik situasjon, er de fleste av oss heldigvis forskånet fra å få vite. Men vi veit én ting: Det ville være vårt ansvar, og vi måtte stå til rette for det, overfor oss selv og overfor samfunnet.

Eller hva om vi selv er så syke at vi bare vil dø - og har muligheten til å besørge det selv? Skal vi da ikke ta ansvar for vår egen situasjon? Nei, ifølge Unge Venstre skal noen andre ta ansvaret for oss, ”staten” eller ”medisinsk kunnskap” eller hvor man nå vil plassere autoriteten og ansvaret. På den måten blir vi mindre myndige mennesker, ikke mer, som eutanasi-tilhengerne later til å mene.

For å forstå dette komplekset, trenger vi først og fremst et språk som ikke fylles av eufemismer, et språk som ikke fortegner virkeligheten. Døden er et eksistensielt vilkår vi lever under, den er ikke en helsepolitisk rettighet. Det er å snu tingene på hodet å tro at det er ”frihet” å politisere døden. Det er en banalisering av frihet og en fornektelse av at frihet også innebærer tyngde og ansvar.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt