Kaja Melsom

4    3

Drømmen om evig liv forsurer tilværelsen

Opp gjennom tidene har vi mennesker stort sett forholdt oss til døden ved å benekte den. Problemet med dagens sekulære benektelsesstrategier er at de ikke fungerer så godt i lengden.

Publisert: 14. jan 2018 / 1046 visninger.

Teksten ble første gang publisert på fritanke.no. Gjengitt med tillatelse.


NYTT ÅR OG ENDA et skritt henimot døden. Omtrent slik kunne filosofen Arthur Schopenhauer ha ønsket 2018 velkommen om han hadde levd i dag. Han tok hardt i da han påsto at livet var så meningsløst at det hadde vært bedre ikke å bli født. Men én ting hadde han i hvert fall rett i: Livet går ganske snart den gale veien, mot forfall, sykdom og død. Og i motsetning til andre dyr, er vi mennesker smertelig klar over vår tragiske skjebne. Det eneste vi med sikkerhet kan vite om livet, er jo at vi en dag skal miste det.

Hvorfor da champagne, fyrverkeri og stiletthæler for å markere at denne dagen rykker stadig nærmere? En mer passende markering av årsskiftet måtte da være å trekke dyna over hode og sove seg gjennom det. Er all festivitasen kanskje et kollektivt forsøk på å dekke over livets brutalitet? Og alt nyttårs-pratet om «nye muligheter» et forsøk på å fortrenge døden?


Benektelsesstrategier. Det ville i så fall være en svært menneskelig måte å forholde seg til livets slutt på. Opp gjennom tidene har vi mennesker stort sett forholdt oss til døden ved å benekte den. Noen av benektelsesstrategiene vi har brukt fungerer bedre som trøst enn andre. Og skal vi dømme på bakrusen etter nyttårsfesten, virker ikke dagens sekulære variant så godt i lengden.

Mens religiøse klamrer seg til håpet om at døden ikke er slutten, men starten på et nytt og vakrere kapittel – i en ny kropp eller i himmelriket – velger de fleste i vår del av verden å kanalisere sine forhåpninger i troen på vitenskapen. Rasjonelt nok. De religiøse mytene ble utviklet i tider hvor barnedødeligheten var høy og livet kort og strevsomt. Siden den gang har medisinen vist seg kapabel til å utrydde sykdommer, dempe smerte og forlenge livet.


Alle skal vi dø. Våre barn vil med overveiende stor sannsynlighet få bedre hjelp mot sine plager og sykdommer enn oss. De vil også leve betydelig lengre. Men selv de mest ihuga vitenskapsentusiastene må medgi at også våre barn, deres barn og deres barn igjen, uunngåelig skal bli gamle, syke og til sist dø.

Derfor har vi fortsatt behov for trøst og lindring. Problemet er bare at de sekulære strategiene for dødsbenektelse vi har dyrket fram som oftest virker mot sin hensikt.

De går gjerne ut på å hylle ungdommen og gjemme bort alderdom og død som best vi kan. Og på å innbille oss også at det aldri er for sent å starte på nytt – omskolere oss, bytte partner og realisere våre innerste drømmer. «40 er det nye 30», hørte vi lenge. Nå snakker psykologer om 70 som den nye midtlivskrisen.


Besatt av aldringsfrykt. Problemet er at jo mer vi forsøker å overbevise hverandre om at vi alle er karakterer i en ungdomsserie, desto mer fremstår alder og forfall som feil og mangler vi for enhver pris må unngå. Hver nye rynke blir lest som et grusomt varsel om at vi snart kastes ut av rollelista. Derfor sprøyter vi inn Botox for milliarder, trener som galninger og løper til legen for hver minste skavank.

Forsøkene på å unngå forfall og aldring bidrar bare til at vi blir fullstendig besatt av disse kroppslige prosessene. Vår hang til å bli opphengt i det vi frykter mest var kanskje en nyttig egenskap den gangen det lurte farlige dyr i buskene, men i møte med alderdom og død fungerer det dårlig som livsforlengende strategi. Det eneste vi oppnår, er å fylle vår tilmålte tid med en masse fåfengte bekymringer, og deretter skuffelser.


Dårlig trøst. Dagens benektelse av alderdom og død synes å fungere dårlig som trøst uten en skikkelig frelseslære som løfter fram håpet om å overvinne styggedommen fullstendig.

Ville en sekulær «paradis-forestilling» gjort dagens benektelsesstrategier mer virkningsfulle?

I så fall kan kanskje transhumanismen gi oss det vi trenger. Tilhengerne av denne ekstremversjonen av et vitenskapsoptimistisk livssyn ønsker nemlig ikke bare å bruke medisinsk og teknologisk utvikling til å gjøre oss friskere og legge til noen leveår. De ønsker også at samfunnet skal bruke langt flere forskningskroner på å utvikle en mirakelkur for å bekjempe døden.


Nedfryst for etterlivet. Med tanke på at mennesket har fordoblet sin levealder i løpet av noen generasjoner, høres det kanskje ut som en rasjonell prioritering av forskningsmidlene våre. Men som Yuval Harari, forfatteren av boken Homo Deus påpeker, er det å forske fram nye kurer mot sykdom noe ganske annet enn å forske fram en kur som gjør at organene ikke eldes. Det ene holder dagens medisin på med, det andre er fortsatt science fiction – og vil nok forbli det i overskuelig fremtid.

Transhumanister som betaler i dyre dommer for å bli fryst ned etter sin død, legger da heller ikke skjul på sin tvil knyttet til om det noen gang kommer til å bli mulig å vekke dem til live i igjen. Men som de sier: Man får i hvert fall ikke evig liv av å råtne i en kiste eller å la seg kremere.

Kanskje vi andre også skulle begynne å spare til en fryseboks? Så vi i tunge stunder kan klamret oss til håpet om en dag å våkne opp til en verden der vitenskapen har utryddet all lidelse. Det kan da ikke skade å drømme om paradis på jord?


Religionens meningsstyrke. Hvis man blir besatt av å realisere denne drømmen, kan den definitivt bidra til å forsure livet. For mens man venter ivrig på at vitenskapen skal gjøre usannsynlige kvantesprang, bidrar alt fokuset på evig liv – og opphør av all lidelse – til at alderdom, sykdom og død fremstår i et enda grellere lys enn de allerede gjør.

Problemet med dagens sekulære strategier for å takle forfall og død, er at vi har videreført det verste fra vår religiøse arv, nemlig benektelsen av livets realiteter og det utopiske svermeriet. I stedet burde vi ha tatt med oss religionenes virkelige styrke, nemlig deres evne til å gi mening til de sidene ved tilværelsen som i sin blotte eksistens fremstår som totalt meningsløse.

Det er dette kristendommen gjør når den forklarer lidelse og død som Guds straff mot menneskeheten. I dag fremstår syndefallsmyten både som usannsynlig og urimelig. Likevel forteller dens fortidige appell noe viktig om oss mennesker: Vi foretrekker å forstå lidelse som en straff framfor å måtte forholde oss til den som noe fullstendig vilkårlig.


Sekulær og jordnær. Dersom vi ikke evner å ramme inn alderdom og død i en meningsfull fortelling, blir luftige drømmer om evig liv og ungdom bare kilde til en konstant nederlagsfølelse. En kulturell oppgave for vår aldrende befolkning blir derfor å skape sekulære fortellinger om livets grunnvilkår som appellerer til dagens mennesker.

Et sted å begynne kunne være å realitetsbehandle våre paradis-forestillinger. For er egentlig evig liv og ungdom noe å trakte etter? Dersom vi kunne spist en pille som skaffet oss dette, burde vi tatt den?

Selv de mest livsglade optimister hadde hatt gode grunner til å la være. For hva skulle motivere oss til å stå opp om morgenen og få utrettet noe, dersom vi visste at vi hadde uendelig med sjanser foran oss? Hvordan skulle vi kunne oppfatte noe som viktig overhode? Eller spennende? Ingenting står jo på spill for en som har ubegrenset med muligheter foran seg.


For mye av det gode. Det er i det hele tatt en feilslutning å tro at mer av noe som er godt nødvendigvis er godt. Filosofen Ingvild Torsen illustrerer dette ved å be oss tenke på bløtkake: Et stykke smaker herlig. To stykker også. Og kanskje tre. Men på et tidspunkt begynner man å bli kvalm.

For ikke å snakke om hvor lei oppvoksende generasjoner vil bli av alle oldingene som rir sine gamle kjepphester gang på gang på gang.

En fin ting med å bli gammel er jo at man omsider kan gi litt slipp på egoet og konkurransementaliteten som ofte er fremtredende både hos unge og godt voksne. Dette gir frihet til å reflektere over livet på en annen måte enn mens man står i kampens hete. Lykkes man med å løfte blikket ut av egen navle, vil man også lettere kunne overlate stafettpinnen til andre.

Dette er definitivt ikke det moderne menneskets fremste styrke, men kanskje vi burde øve oss – av hensyn til kloden, våre medmennesker og egen dødsangst.



Teksten ble første gang publisert på fritanke.no. Gjengitt med tillatelse.

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Dan Lyngmyr

162 innlegg  930 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Kaja Melsom. Gå til den siterte teksten.
Og i motsetning til andre dyr

Nei - mennesket er ikke noe dyr.

 

8 liker  
Svar
Kommentar #2

Dan Lyngmyr

162 innlegg  930 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Kaja Melsom. Gå til den siterte teksten.
Mens religiøse klamrer seg til håpet

Hviler  i  håpet Melsom - hviler.

...og , jeg ønsker deg og alle andre gode mennesker i HEF med meg til en evighet i guds favn.

7 liker  
Svar
Kommentar #3

Geir Solli

2 innlegg  1061 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Kaja Melsom. Gå til den siterte teksten.
Mens religiøse klamrer seg til håpet om at døden ikke er slutten, men starten på et nytt og vakrere kapittel – i en ny kropp eller i himmelriket – velger de fleste i vår del av verden å kanalisere sine forhåpninger i troen på vitenskapen. Rasjonelt nok. De religiøse mytene ble utviklet i tider hvor barnedødeligheten var høy og livet kort og strevsomt. Siden den gang har medisinen vist seg kapabel til å utrydde sykdommer, dempe smerte og forlenge livet.

Stort sett er dette godt skrevet om vår tids frykt for det å være gammel. Men det siterte er et unødvendig sleivspark mot religiøse. Det er en artig myte at religiøse er mindre rasjonelle og har mindre tro på vitenskapen enn andre i vår del av verden. Ei heller er det nødvendigvis sant at religiøse ikke er "de fleste". Det er i tillegg brukt et unødvendig negativt ord "klamrer". Det er meningsløst i forhold til det subtile "kanalisere". Ikke-religiøse klamrer seg i like stor grad til sine forhåpninger som andre

Men jeg har ikke noe problem med at også mennesker er dyr, i biologisk forstand. Det er ikke noe ukristelig i det eller er uforenelig med menneskets særstilling.

En liten avsporing: Ingvild Torsen tar feil i sin billedgjøring av en grei påstand. For noen mennesker har jeg skjønt at det er slik. Synd for dere. For oss som er rasjonelle i hele vårt legeme smaker det første stykket like godt som de tiende og det tyvende. Vi blir aldri kvalme. Vi blir til slutt mette hvis det er nok kake, men lysten på kake er fortsatt like stor og kaken smaker fortsatt like godt, selvsagt - kakens iboende smak er ikke endret av kakespiseren.


2 liker  
Svar
Kommentar #4

Daniel Krussand

4 innlegg  971 kommentarer

Ja, så vond er tilværelsen for mange.

Publisert rundt 1 måned siden
Kaja Melsom. Gå til den siterte teksten.

Men én ting hadde han i hvert fall rett i: Livet går ganske snart den gale veien, mot forfall, sykdom og død. Og i motsetning til andre dyr, er vi mennesker smertelig klar over vår tragiske skjebne. Det eneste vi med sikkerhet kan vite om livet, er jo at vi en dag skal miste det.

Hvorfor da champagne, fyrverkeri og stiletthæler for å markere at denne dagen rykker stadig nærmere?

Dette stemmer godt med Bibelen.

«og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.»
‭‭Hebreerne‬ ‭2:15‬ ‭

Denne artikkelen viser hvor godt det er for oss å vite at livet er en reise mot Guds Rike og et evig liv med Gud.

Da får også lidelsen en mening.

Da kan vi feire både nyttårsaften og alle dager med frimodig Glede.


1 liker  
Svar
Kommentar #5

Tore Olsen

15 innlegg  3750 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Kaja Melsom. Gå til den siterte teksten.

En fin ting med å bli gammel er jo at man omsider kan gi litt slipp på egoet og konkurransementaliteten som ofte er fremtredende både hos unge og godt voksne. Dette gir frihet til å reflektere over livet på en annen måte enn mens man står i kampens hete. Lykkes man med å løfte blikket ut av egen navle, vil man også lettere kunne overlate stafettpinnen til andre.

Dette er definitivt ikke det moderne menneskets fremste styrke, men kanskje vi burde øve oss – av hensyn til kloden, våre medmennesker og egen dødsangst.

Endelig, etter en lang beskrivelse av depresjonsanfall, kommer man frem til det sentrale. Kvitte seg med egoet er en lønnsom investering.

Svar
Kommentar #6

Tor Albertsen

62 innlegg  573 kommentarer

Hva er evig?

Publisert 29 dager siden

Jeg mener Kaja Melsom tegner et godt bilde av nåtidens (og tidligere tiders?) forsøk på å holde døden unna eller i alle fall å slippe unna frykten for den. Hun gir også uttrykk av et syn på den kristne tro som en flukt fra realitetene.

Er det derfor mange tror på redningsmannen Jesus? Av angst for døden? "Evig liv" sies 8 ganger i de tre første evangelier. I Johannesevangeliet 12 og i brevene til Paulus og Johannes 11. Hvorfor så få? "Evighet" og "evig tid" er neste bare i lovsang om Guds evighet.

Hvorfor har det i forkynnelse mye oftere enn nytestamentet, handlet om evig liv?

(For eksempel er det "Guds rike" mer enn 40 ganger i evangeliene og 20 i brevene; "himmelriket" 40 ganger i Matteusevangeliet. En virkelighet som i flg. evangeliene allerede er og som alltid vil være der Jesus Kristus er.)

Er det pga prestenes mange begravelser? Eller er det fordi Det nye testamentes mening og forståelse av evig liv er en annen enn i folks holdning - og ønske?


Svar

Siste innlegg

Bortforklaringer i særklasse
av
Hogne Hongset
31 minutter siden / 30 visninger
0 kommentarer
Hva er alder?
av
Tove S. J Magnussen
rundt 2 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Å helbrede våre spedalske
av
Andreas Masvie
rundt 5 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
BCC og andre kristne
av
Bernt Aksel Larsen
rundt 6 timer siden / 211 visninger
1 kommentarer
Dommedag og benektelse
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 126 visninger
1 kommentarer
Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 16 timer siden / 373 visninger
4 kommentarer
Idear og deira forførande makt
av
Per Steinar Runde
rundt 19 timer siden / 261 visninger
3 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Bortforklaringer i særklasse
av
Hogne Hongset
31 minutter siden / 30 visninger
0 kommentarer
Hva er alder?
av
Tove S. J Magnussen
rundt 2 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Å helbrede våre spedalske
av
Andreas Masvie
rundt 5 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
BCC og andre kristne
av
Bernt Aksel Larsen
rundt 6 timer siden / 211 visninger
1 kommentarer
Dommedag og benektelse
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 126 visninger
1 kommentarer
Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 16 timer siden / 373 visninger
4 kommentarer
Idear og deira forførande makt
av
Per Steinar Runde
rundt 19 timer siden / 261 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
7 minutter siden / 352 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
22 minutter siden / 2040 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
42 minutter siden / 2040 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lignelsen om navlestrengen
rundt 1 time siden / 168 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Tro på himmelen
rundt 1 time siden / 122 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 1 time siden / 261 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
BCC og andre kristne
rundt 1 time siden / 211 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 1 time siden / 352 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2040 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2040 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
La ungene være, kristne venner!
rundt 1 time siden / 1612 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
En seier for det livssynsåpne samfunn
rundt 1 time siden / 117 visninger
Les flere